Kolkata

Å være fullt ut her, i syv sanser og fler enn det. For det fins blandingssanser, og sanser mellom de nevnbare sansene. Fullt ut her, og samtidig i oppbruddet. Snart vil jeg igjen bli temmet i og av en eksistensstruktur av nordisk ro og orden.

   Jeg må la meg temme slik. Også dét er godt; det er i hvert fall nødvendig.

Her er det Andre, det Utembare. Det som, mer eller mindre midlertidig, kan la seg temme av penger. Det som slett ikke er kjøpbart lar seg likevel kjøpe her. Det som ikke kan kjøpes lar seg overhodet ikke kjøpe; også dét er sant. Villstyrigheten er større her. Gudshengivenheten har – fremdeles – en klarere synlighet og er av en størrelsesorden som jeg bare øyeblikksvis har fått del i i Europa. Det fins mystikersjeler og kunst ”fra den andre siden” i Europa også. Ro denne båten, ro meg over. Også i Europa, nesten umerkbart, fins det. Når det lar seg merke da kommer hjertet hjem.

Nitai fra veverlandsbyen er sammen med oss nå. Veverlandsbyen og de åtti jentene som er blitt ”våre” der tilhører – antagelig for lange tider – den bengalske geografien. Puspo, som har laget mat for oss i flere sesonger, kom fra landsbyen sin i sør for å ”se” meg i dag morges. Puspo ble enke som tyveåring. Mannen falt fra et tre og døde. Når huset ved Ur-Ganga er bygd kommer Puspo og blir et fast punkt i hverdagen der. Puspo er santal-jente; av urfolksslekt.

Første avtale hva eiendomsoverdragelse av tomten og huset ved Ur-Ganga angår er undertegnet; et forskudd er gitt. Overtagelsesdato er satt til 19. september. Da er jeg i Europa. Måneden badra, den som er nå, er av en slik art at ingen flytter på seg eller ber en annen flytte; selv ikke en bikkje blir bedt om å pelle seg vekk, i denne måneden. Det må være noe uhellsvangert forbundet med beslutninger og bevegelse i måneden fra medio-august til medio-september.

Men eiendomsovertagelsen ble signert i denne måneden; penger gitt og penger mottatt.

Binod, Jamir, Nitai, Puspo og jeg drar til huset kalt tori-ma,  ”båt-mor”, ved Ur-Ganga. En flukk guttunger står ute i veien. De ser oss komme og kommer mot oss, med stille og rar nysgjerrighet. Ti-elleveåringer, slike som lar seg stryke over håret. Puspo og jeg trasker bortover stien bak eiendommen; det er der slumbebyggelsen begynner. Leter dere etter noen, spør en ung kvinne. Nei, vi leter ikke. Det er så mange som tar feil av veien, sier kvinnen høflig. Noen eldre kvinner sitter i den milde kveldsvinden og vi lar dem få vite at vi går til templet. De nikker og skjønner at det er dit vi vil. Ikke noe søppel på veien til templet. Ikke en eneste rå eller hard lyd. Andre kvelder kan lydene opplagt være både rå og harde men ikke denne fullmåne-(?)kvelden i måneden badra.

En liten rar trommelyd lar seg høre. Røkelsesduften er sterk. En toåring sitter med tabla, en bestefar sitter bak ham. En tempelprest i hvitt smiler. To kvinner i stor konsentrasjon. Karuna Mayee, ‹Medynkens Mor›, er svart. Jeg tenker buddha, jeg tenker tantra; jeg tenker ingenting og setter meg foran gudinnebildet, plassert over to svarte hodeskaller. Alt er vakkert. Skremmende for den som blir skremt av døden.

Til venstre: kremeringsstedet, av elektrisk slag. Flokker av folk, den dødes slektninger, antagelig, en mann som passer på ro og orden med noe som ligner et gevær. En bitteliten tynn lukt som tyder på død. Alt er stille. Et dødsregistreringskontor, en tesjappe der teen lages akkurat søt-usøt nok, med akkurat riktig mengde ingefær.

Puspo sier at her kan hun være. Og får hun være her, i tori-ma, da skal ingen gå ulykkelig fra tori-ma; da vil hun være alles og gjøre alle lykkelige. 

I januar laget Puspo mat til hele musikertruppen fra Bangladesh. Hun vasket kopper og kar og vasket til og med klærne mine; hun serverte musikere og gjester te. Hun ryddet og tørket støv – og ble sliten. Hun hadde en verketann som til slutt ble trukket. Så dro Puspo tilbake til landsbyen sin.

På stien ved Ur-Ganga sier Puspo: her er det grønt, det er som en landsby. Puspo, dette er midt i byen, sier Binod.

   Ja: midt i byen. Ja: som en landsby.

Mange kommer til å prøve å røske opp og knuse frøet som blir sådd mellom neemtreet og baeltreet på tomten jeg nå tør å tro blir vår. Tør å tro... for det umulige pleier å skje i denne byen. Et papir er undertegnet; hvem vet om neste papir, 19. september-papiret, også blir undertegnet. I Europa ville jeg ikke tillatt meg slik tvil. Her må jeg alltid la spørsmålet ligge tett inntil tilliten. Slagene har vært så mange. Det umulige har funnet sted så mange ganger.

Nå synger Puspo Rehanas sang om hjertevennen som dro vekk og ikke er kommet tilbake (ennå). Jeg håper Puspo, som drar tilbake til landsbyen sin i morgen, kommer hit igjen i rett tid for oss alle.

Hilsen Wera

Kolkata

Regnet, det veldige, det som lager eller kommer med begynnelse(r), i entall eller flertall, er ennå ikke kommet til lavlandet ved Bengalbukta. Det kommer kanskje slett ikke i denne sesongen. Det blir kanskje slett ikke monsunsesong mer i denne yug, som er tidsalder. Kali yug heter tidsalderen, og den er svart. Alt blir litt etter litt helvetes-aktig og må bukke under.

Jeg leser at den arktiske isen smelter. Det hender at jeg nesten kan fornemme nedsmeltingen; at også jeg ”smelter” i en hete som er helt annerledes enn heten i april/mai, den som på sett og vis er riktig, for den tilhører måneden(e) før regnet. Mens heten nå, i det som skulle vært regntid, er ute av enhver orden. Vær skulle ha med årstid å gjøre; slik tenker og nærmest puster bengalere.

Regn skulle kommet og kjølt oss ned. Regn skulle i hvert fall ha kommet. Det kommer jo, i små skyll. Ikke gavmildt, og slett ikke avkjølende. Heten etter regnet er samme hete som den som var før regnet.

Vi tråkker i gammelt støv.

Heten er en fuktig vegg. Jeg skyver den foran meg og trasker oppover Mahatma Gandhi-gaten i retning Sealdah jernbanestasjon. Plutselig er jeg i engros-gaten for papir. Det er et gammelt strøk, også i min historie. Kjerretrekkere trekker papir og skolebarn etter seg som de gjorde for tyve år siden. Gamle menn sitter med en bakgrunn av papirstabler og sier til meg: sett deg med varsomhet på den krakken der! Krakken er virkelig ustø.  De gir meg te. De har ingenting annet å gjøre og dør ikke av hunger. Anstendige menn i familier som henger sammen.

En mann ved en tesjappe vil så gjerne ha en kake. Han får kake rett ved t-banestasjonen, der Jamir henter meg. Jamir retter på skjortekragen hans. Jeg gir ham en liten seddel. På britenes engelsk ber han om velsignelse og langt liv for meg. En anglo-inder, antagelig. Nå sover han på et fortau. Han må ha sovet i en stor seng en gang. Sønnen(e) har kastet ham ut; en munn, en mage, en sykdom for mye. Slik kan en sliten sønn tenke. En brutal sønn kan tenke slik. Enhver kan tenke slik, og glemme at alt som puster har noe med enhver annen som puster å gjøre. 

Jeg skyver mer hete foran meg, blir gjenkjent av en teselger som ikke har sett meg på tolv år og som snakker hindi slik han gjorde for tolv år siden. Han lager te foran rammemakeres butikk der også fotografiene mine i sin tid ble rammet inn. Jeg får ikke betale for teen. Skyver mer hete fra meg og trasker forbi tørrfiskselgeren til kulienes sted. Der nærmer jeg meg de som forsørger familien ved å investere hodet i aldeles fysisk forstand. De surrer et tykt håndkle eller noe annet som skåner hodet og løfter digre kurver i kor. Samstemt muskulatur.

Jeg har skrevet dette før. Fotografen i meg trekkes mot denne rytmiske flerstemte bruken av muskulatur. Jeg prøver å gripe rytmen, så tett innpå hodene og kurvene som mulig. Lastebiler lesser av søppel. Plutselige rykk og sklivåt bakke gjør den fotografiske innsatsen risikostemt.

(Jeg viser Jamir et par bilder på leicaskjermen samme kveld. Jamir sier: maa, du må ikke gå så tett innpå. Han er betenkt. Jeg vet han tenker at han ikke var der for å sørge for meg som ”investerte” min egen førhet for å lage et bilde.)

Se bildet!

I kirken The Lady of Sorrows feier en mann kirkegulvet. Langsomt, så langsomt.

Spør etter Park Street Cemetery. Det er langt dit, sier mann. Gå til høyre, kryss gaten og ta buss 302. Jeg kjenner føttenene mine men ikke buss 302. Derfor trasker jeg. I en time, i stor hete. Setter meg ikke før jeg kommer til stedet for pressede appelsiner. Appelsin med rødt salt; det er en flik av det gode liv.

Forbi moderhuset til Mor Teresasøstrene. Et House of Beautification. Hun er jo helgenkåret. Et butikk skryter av å være stedet for Mor Teresa-souvenirer.

Park Street Cemetery ble åpnet i 1763 (?) og stengt i 1790. Det er et vidunderlig sted for fred i Kolkata. Gamle steiner og gamle trær. Navn på kjøpmenn, militære, hustruer og barn som døde på britisk vis (eller aldeles tropisk) i sumpen her. Gravlundstjenerne er uten grådighet. De får en mynt og er lykkelige, de får en seddel og er like lykkelige. Den ene prøver å praie en drosje for meg. Føttene orket ikke mer. Drosjesjåførene er fagorganisert i Kolkata; de sier nei til å bruke taxameter og nei til å kjøre små avstander.

Dette hendte i går. I dag har Binod, Jamir og jeg trasket ved Ganga. I går ble Agreement for tomtekjøpet undertegnet. Vi unnet oss en liten vandring i het vind i dag. I dag morges besøkte vi skolen kalt Green peace som i tre år er blitt drevet med beskjedne norske midler: undervisning og enkel skolemat. Og: endelig elektrisk forsyning. Viftene i taket fungerer!

Går inn på en liten vei ved Ganga. Kommer til det gamle huset med kalitempel som jeg må ha besøkt for cirka atten år siden, og deretter flere ganger. Men neppe siden 2005. Sett deg inn i templet, sa kvinnene der.

Der satt jeg med svart Kali. Han som døde for tre år siden, snakket om deg sa en av kvinnene. Nå er alle de gamle her døde.

Vinden fra Ganga stryker seg over oss. Vi får ikke regn. Men får denne vinden.

Hilsen Wera

Kolkata

 kveld

Jeg var ung og ville skrive. Jeg ble eldre og trodde jeg måtte avstå fra å skrive, for å være fulltids og forpliktet tilstede med sterkt skadde barn, i det som heter ”Mariahuset” på Frogner i Oslo. Barna som ikke kunne snakke, og selvsagt ikke lese og skrive, tok meg med inn til viktige erfaringer ved grenselinjen mellom ord og ikke-ord. Men jeg kunne ikke avstå fra å skrive.

Jeg reiste, og skrev. Satt i Oslo, og skrev. I mer enn et par tiår har det vært slik. Det bengalske erfaringsfeltet, på begge sider av landegrensen mellom India og Bangladesh, vokser som livsform og langtidsforpliktelse. Men ingen, ikke i eget hjerte og ikke i verden, sier: du skal ikke skrive.

Skriver hvor jeg enn er. Skulle jo diktet. Men er temmet av ”virkelighet”. Det blir annen slags tekst av det. Byen drønner i hørselskanalen og svetten småsiler. Jeg har dusjet for annen gang. Det vidunderlige og årstidsriktige regnet trøster ikke; det er jo ikke kommet idag.

Jeg skriver ”som det er”, og lager ikke et annet tekstlig sted. Her jeg er blir jeg hentet ut av det temperert europeiske.  

Må komme lenger inn; bli et hardere syn.

Ringer og ringer til Mousumi på sandøya i Brahmaputra. Omsider tar hun telefonen. Hun satt foran moren som døde på torsdag. Hun sier hun ikke kan sove og at hun tenker på hva hun skal gjøre nå. Hun er seksten år. Hun ber ikke om noe. Bare: hva skal jeg gjøre nå. Det Mousumi vil er å synge. Den fattige moren pleide å si: syng, Mousumi, syng. Moren sørget for at Mosumi ikke ble giftet bort som trettenåring.

   Jeg sier: hold telefonlinjen åpen. Sørg for å lade telefonbatteriet.

I hver eneste avis i Kolkata er det oppslag etter oppslag, ofte med pasientens navn, om den livsfarlige myggen som, i nye mutasjoner, sprer ”ukjent feber” i deler av byen. Dengue er navnet. Det kan det oversettes med faren-som-herjer-med-oss. Lege, tenker folk. Sykehus, sykehus. Om de så må ta opp lån, tenker jeg. Noen svært få har til nå dødd av den nye feberen. Men folk tror at feber er en farlig sykdom og tør ikke bli hjemme. Operasjoner blir utsatt fordi feberpasientene krever å bli innlagt på sykehus. Nå som de gamle tillitsbåndene mellom folk, også slektninger, i stor grad er brutt, er de fleste henvist til å tro på leger, advokater og ”skriftlærde”.

Det er som oftest mye å tjene på en innlagt pasient.

Det er mye å tjene på å produsere dokumenter også. ”Jeg forkaster dokumentet ditt, og lager et nytt. Slik får jeg penger og makt.” Med forferdelse erfarer vi at advokater ved huskjøp og hussalg kan trenere en transaksjon ved å innføre intrikate nye setninger i kjøpspapirene. Honoraret øker! Det fins ingen offisiell og alltid gyldig formel for eiendomstransaksjoner her. Advokater og meglere skor seg på de ganske vergeløse. Nytt utkast må maskinskrives, ja skrivemaskin-skrives, ved hver eneste forandring i dokumentet. Slik blir rike advokater rikere og de vergeløse både fattigere og enda mer fornedret; de blirsmå. Det fins skrivemaskinspesialister. Jeg har sett dem. De sitter på rekke og rad noen steder i byen. De er ganske ”små” men helt nødvendige i byråkrativeldet som Kolkata er.  Så kan de jo skrive. Binod har feber og gransker husselger-advokatens korrigerte utkast til salgsdokument. Det kan bli et tredje, og et fjerde..

Arun Ray på syttien i det eldgamle huset, kalt Nandalay, der en tv-såpeserie ble innspilt i forrige uke sier: jeg eier ingenting. Sønnen min er millionær. Sønnen min er en god sønn som ville gå ” syv lange mil” etter medisin til meg, sier Arun Ray. Så byr han på saltet te fra en termos og lar meg sitte på den eneste hele stolen i et rart verksted der det produseres spruteflasker av irrgrønn plast til slike farger som sprutes på alle under vårfestivalen holi i februar-mars. Det er lenge til holi, sier jeg.

Det er mer enn en måned til gudinnefestivalen (Durga Puja) også. Så bygges det allerede midlertidige templer (pandals) på mange fortauer i byen. Durga kommer ridende fra ektemannen Shivas sted i Himalaya for å forenes med morsslekten sin i elvelandet og drar etter ni dager tilbake til Shivas sted. Gudemakerne lager leirfigurer nå. Det fins penger, fantasi og stor tålmodighet i denne byen. Det blir ofte anvendt så eiendommelig. Penger er ikke sjelden forbundet med forblindelse og, ja, villighet til å lyve, stjele og drepe.

Jeg er åpenbart blitt gammeldags. Står, sammentrengt med titalls passasjerer, i t-banen og ser på jentenes klær. De beskytter seg ikke som de gjorde for bare ti år siden, men utsetter seg for mannsblikk som ikke har lært hvor de skal gjøre av seg. De er jo ikke vant til å se så mye naken hud.. Jentene vil gjøre som de vil og har modeller av vestlig og halvvestlig kaliber. De snakker kanskje rettighetsspråk: det er en menneskerett, eller en kvinnerett, å kle seg i India som en kler seg i England.  

Det må i hvert fall gavne barna om det skal gavne. Det som ikke gavner barn gavner ikke.

Hilsen Wera

Kolkata

Tomt med gammelt hus – som må rives – blir kjøpt. Alle offisielle papirer er gransket. Ma, spør Binod. Hvor sannferdig pålegger du meg å være; kan jeg for eksempel være lur når det gavner oss... hvem vet hva som gavner i jungelen som er Kolkata. Jeg kan ikke tenke annet enn at absolutt sannferdighet gavner. Men det er nødvendig å tenke i mange slags lys. Det gavner ikke de malende barna i landsbyene at vi blir lurt, eller utbetaler til korrupte statlige instanser eller ”meglere” det som ikke tilkommer dem.

Jeg har skrevet et lite tiggerbrev, ennå usendt. Om noen bare kunne ”fjernadoptere” en maleklasse i en landsby: cirka 750 NOK i måneden. Til malersaker, lærer, et lite måltid... Jeg kvier meg for å tigge for nye barn. Jeg har tigget så lenge – for de syngende barna i Arshi Nagar, nord i Bangladesh.

Å være i Norge er å skrive. Å være i Norge er å høre og si ord på morsmålet til de jeg kjenner som er av samme morsmål. Samme morsmål er en forbindelse. Den faller ikke alltid sammen med hjertets egne forbindelseslinjer. Men morsmål og hjerte kan falle sammen.

Å være i Norge er å gå i skogen, i stillhet og nær furutrærne.

Å være i Norge er å være i tiggende modus for dem som er mine her, de fleste barn. Om jeg ikke faller sammen med dem i morsmålsforstand, så faller jeg likevel sammen med dem i en betydning som er større enn morsmålet.

For to timer fikk jeg vite at Mousumis mor døde i dag morges. Mousumi er den eldste av fire søstre. Faren kan lite gjøre. Den nest-eldste søsteren, ennå et barn, ble bortgiftet i fjor og har født sitt første barn. Den yngste søsteren ennå ikke to år. Mousumi har en vidunderlig fasthet – og stemme. Hun var med på å muliggjøre turneen i India i januar.

Jeg har prøvd å få tak i Mousumi på telefon. Men teleforbindelsen er dårlig på øya i Brahmaputra.

Hilsen Wera

Kolkata

Så søvnig, ja slå slått av søvn at jeg såvidt kan se bokstavene. I dag kom regnet. Jeg satt i bilen og kunne såvidt skimte bussen foran oss. Mellom bilen og bussen fosset det ned. Det er som det skal. Regntidsfryden er ikke kommet i år, ikke før nå, sa Binod som måtte følge med på trafikken. 
Regn = fryd.

Regn = planeten jord er fremdeles virkelig.

Regnet kom over byen i går, sier de. Men i går, da var vi i Bankura. Eid-al-fitr ble feiret på alle sør-asiatiske steder. Vi feiret i Bankura. Der er landsbyene fremdeles landsbyer. Det pløyes og harves på gamle måter. Slangekulten er sterk. Måneden kalt badra, den som er nå, innehar en lang feiring av slangegudinnen Manasa. Den sies å begynne to dager etter nymåne. Det var visstnok i går. Vi dro til santal-landsbyer. På et tun ble det sunget manasa mangal, de gamle sangene for å temme slangegudinnen.

Manasa var, ifølge legenden, så rasende på kongen som dyrket guden Shiva at hun lurte seg gjennom en jernvegg under bryllupsnatten for Kongens sønn Lakhindar. Lakhindar døde av slangebittet. Behula, hustruen, dro med den døde ektemannen på en flåte på Damidar-elven – i bønnen om at Lakindar ville gjenoppstå. Kongen måtte love å tilbe Manasa.

    Så tilbad kongen guden Shiva med høyre hånd og gudinnen Manasa med den venstre. Det er slik jeg husker legenden.

 Jeg videofotograferte på tunet i Bankura og glemte at grunnen jeg tråkket på, like ved slangen som steg ut av kurv etter kurv, er hellig; jeg tok ikke skoene av meg. Men ingen sa til gjesten: du må ta skoene av deg. Barn og kvinner kom og la noen desiliter ris eller mynter på et klede. Så dro truppen til neste landsby. Også vi gjorde det.

Og nå: i Kolkata. Det herjer en moskitobåren feber i deler av byen, rett ved her vi holder til. Folk er redde. Ja folk er redde for feber her. Selvsagt kan feber varsle om fare. Men feber er kroppens eget arbeid.Dengue, sa pasienten, en tyveåring. Plutselig høy feber og kvalme. Nå: intravenøs næring. I nærmeste seng lå en eldre kvinne alene, med innhule kinn, aldeles uttrykksløs. Nursing Home, kaller de det. Verken mat eller drikke kan tas med utenfra. Maten som gis er smakløs. Pasientens familie må betale for oppholdet.

Selvsagt er sykehus farligere enn de fleste andre steder. Selvsagt blir fattigfolk ikke innlagt på et sykehus der en må betale for seg. 

I morgen drar Binod, Jamir og jeg til Nadia, til veverlandsbyen ”min”. På søndag skal bauler synge der. De malende jentene, åtti i antall, skal male, synge og danse inne i landsbyen. Kanskje blir det regnstorm, og likevel stint med folk.

Hilsen Wera

Kolkata

ettermiddag

De skriftlærde i Mekka ser etter nymånen for å bestemme datoen for eid-al-fitr. Nymånen er så tynn, så tynn. Skyene er visstnok store. Det avgjør ingenting om en fattig gjetergutt sier at han har sett månen, eller en jente som slett ikke får springe i ørkenstøvet. De skriftlære, de som tyder Koranen, må tyde himmellegemene også. De sier: søndag, eller mandag.

Ikke bare må nymånen være nymåne; den må være synlig, og den må sees av de som har skriftlærd makt. I hindutradisjonen vet alle når fullmånenatten er; dette er astrologisk bestemt. Slik sett er hindutradisjonen ”demokratisk”. Den er både demokratisk og det motsatte.

Millioner av indiske muslimer, og muslimer i andre land, de som fremdeles følger de skriftlærde og månens autoritet, kan ikke forhåndsbestemme festens dato. Slik de ellers må vente på byråkratene, eller på toget, må de nå vente på de skriftlærdes endelige beslutning. Den skulle kommet i formiddag; og deretter ved firetiden. 

Jeg søker på nettet og har nettopp lest at saudiaraberne vil feire eid i morgen, som er søndag 19. august. Midnatt i Saudi-Arabia er, kalendermessig, etter midnatt i India. Derfor er det, dogmatisk sett, vanskelig å forestille seg at eid-al-fitr vil feires samme dag i India som i Mekka og Medina. Først på Profetens sted i sanden; deretter i mer tropiske egner.

Jamir venter spent. For det er i Bankura, der han hadde slått seg ned før han slo seg sammen med oss i Kolkata, aBinod og jeg skal se og feire eid sammen med hans, altså Jamirs, folk. I morgen drar vi til folkekunstnernes landsby i Naya, og derfra til Bankura søndag kveld. Det er en lang reise i naxalittland. To netter borte fra byen. Hvor skal jeg legge verdipapirer og utstyr som ikke skal brukes; i vesken i bilen eller i det låsbare skapet i byen. Med Jamir har jeg klekket ut svaret.

Binod arbeider – sammen med advokaten – med de titalls eiendomspapirene knyttet til ”tori-ma”, båt-mor; huset ved Ur-Ganga. En ”agreement” skulle underskrives i dag. Alt er klart fra vår side. Men de to meglerne, kalt dalal, vil ha mer penger av selgeren enn denne vil gi. 2% av kjøper og 2 % av selger er den uskrevne regelen; det er selvsagt altfor mye.

En bør være juridisk skolert for å ro sin båt i denne byen. Det fins som oftest en lov bak den første loven; i tillegg til de mange fortolkningene av samme lov. Lover er skrevet på engelsk. Det er en form for ”latin-engelsk” jeg ikke kan begripe. Folk er prisgitt.

Vi venter på Binod og advokaten. Sammen skulle vi dra til ”tori-ma”, huset ved Ganga, i kveld. Men vi skal ikke blande oss inn i selgerens uoverenskomster med egne meglere. Kanskje blir ingenting undertegnet i dag. Og i morgen drar vi fra byen.

Det har vært en lang dag innomhus mens de andre har løpt etter juridiske former å fylle ut og formulert betingelser slik at ingen plutselig fallgrube skal kunne åpne seg etter at den første bindende pengesummen er gitt. 

Bengalere sier om seg selv at de før trodde på ”gud” og nå tror på penger. De løper etter penger og dreper for penger. De som for lengst har mer enn de kan slepe på er begjærlige etter enda mer. Mer er ur-ordet. På nittitallet så jeg reklame for Jurassic Park i denne byen; jeg trodde ikke at jeg så sant. Jurassic Park i India, i kjære Bengal!! Ja her.

Og her lager vi oss en ny adresse. I et hus ved Ganga, der kan jeg sitte og skrive når jeg kanskje ikke lenger er i stand til å reke gatelangs med leicaen.

   Selvsagt skal jeg også skrive i andre rom. Jeg skal skrive uansett tilbakemeldinger, hvor kjærkomne disse enn er.

Leserne av slike korte eller lange tekster; hvor er de. Jeg har et hardt øye herfra og et mykt øye fra nordiske trakter. Et bittelite sentraleuropeisk ”øye” også.

Mens de skriftlærde i Mekka og Delhi leter mellom skyene etter den nye månen.

Hilsen Wera

Kolkata

kveld

Jeg skulle skrive litt; om så bare litt. Taliban har angrepet kjernevåpeninstallasjoner ved Islamabad. Monsunen er ikke som den skal. Forskere sier det kan skyldes vanningsanlegg i ørkenen Thar (Rajasthan) innstallert for cirke tyve år siden. Ørkenen avgir ikke hete som den gjorde før. Det atmosfæriske trykket er forstyrret, og så videre. Regnskyllene er uregelmessige og små her hvor de skulle laget elver av gatene. Ingen må bruke båt som fremkomstmiddel i Kolkata denne sommeren; i hvert fall ikke ennå – i den vanlige regntidens siste måned, badra.

Skrive litt, bare litt. Om kvinnen på torget i Sobhabazar som husket at jeg kjøpte mange appelsiner i januar. Anando, Mousumi og de andre syngende barna ble fra seg av henrykkelse over å få en appelsin. Jamir og jeg trasker forbi den smilende torgkona, inn i en sidegata fra Rabindra Sarani der en kvinne henger opp klær på en balkong i et meget gammelt hus mens en mann driver på med noen skinnende hvite flak av tekstiler; syr han på noe? En annen mann reparerer en paraply på tunet. Jeg fotograferer det hele, og spør etter flere gamle hus å fotografere. Ja, de fins. Bare fortsett videre nedover veien.

Kolossalt, og falleferdig. En vrimmel av spisende og hektiske unge foran huset. Shooting, blir det sagt. En tv-såpe. Får jeg gå inn? Nei, sier vaktmannen. For jeg har ingen formell tillattelse. (Filmopptakene er ikke påbegynt.) Jeg gir meg ikke. En eldre mann kommer ut. Huseieren selv. Får jeg gå inn, gjentar jeg. Han sier på meg og sier: ja, bare gå inn. Du kan gå opp alle trappene.

Forgangen rikdom. Buddhastatuer, gamle europeiske halvmugne møbler. En gang var familen ”konger over Dhaka”! Fremdeles eier den et hundretalls eiendommer i Kolkata. Brødrekrangel bidrar til at ingenting blir vedlikeholdt. Men det de eier vil være nok til å holde familien oppe i hundre år til, sier den gamle og er trist. Vi får ikke ta noe med oss til sist, sier jeg. Alle vet det, sier den gamle. Og alle vil ha mer, og mer, og mer!

I det kolossale huset på fire etasjer bor det tre – 3 – personer. En liten familie i ett rom i annen etasje. I en ettromsfabrikk produseres uidentifiserbare gjenstander av plast. Kamerafolk sover i kolossale møbler. Alt dette, som vender tilbake til mugg foran øynene på oss, er åsted for sentimentale orgier av bollywood-kaliber.

Og vi som leter etter et ganske lite hus og har lært litt om kvadratmeterpriser; sterkt avhengige av adressen! Som i Oslo, så i Kolkata. Eller omvendt. 

Inn til kirken som er min nærmeste i denne byen, rett ved Lenin-gaten. Tom gate da Jamir, av muslimsk slekt, og jeg vandrer mot kirken. Jeg dypper fingeren i vigslet vann og stryker den over pannen; Jamir gjør det samme. Fra kirken hører vi bønneropet fra den store moskéen. Det er siste fredag i den hellige fastemåneden, to-tre dager før eid-ul-fitr: festen eller en måned med avholdenhet. Da vi vender tilbake til Lenin-gaten blir den langsomt fylt opp av bedende som etter beste evne lager seg hvit kalott, av et lommetørkkle eller noe annet. Alle kalotter eller semi-kalotter er langt fra hvite! De bedende smiler til fotografen og alles skotøy ligger i fortauskanten.Politiet sørger for avsperret gate. Kolkatas politi sørger med presisjon for byens store muslimske minoritet.

Ingen vet ennå hvilken dag eid-ul-fitr vil bli feiret. Det beror på nymånens tilsynekomst over Mekka. Festen feires først dér. På nettet leser jeg at det blir søndag eller mandag. Men, sier Jamir, det er månen, det vil si månen-for-menneskeøyet, som bestemmer.

   Mennesket som på avgjørende vis ser månen må være en prest.

Binod snakker nå med advokaten om huskjøpet ved Ur-Ganga. I morgen skal papirene undertegnes. Det foreligger mange papirer for hver minste transaksjon her. (Jeg avga signatur syv ganger for å få et telefonnummer i eget navn her i går, kopi av pss, visum + et fotografi). Dokumentreglene sørger for sysselsetting – og for korrupsjon; i hvert fall for korrupsjonens mulighet. Mister du et papir, kan bøtene bli høye og all konsentrasjon slukt av det bortkomne papiret. Folk gir opp under det byråkratiske herredømmet. Delstaten blir beriket, funksjonærer berirer seg selv.

Vi må opprette et filsystem for (brukt)bilens alle dokumenter: kjøpspapirer, skatter, avgifter, forsikring, forurensningskontrollpapirer. Og når et hus blir kjøpt er det mange mange som skor seg på kjøpet. Den som kjøper må være meget presis i hukommelsen og ikke la tyver slippe inn i arkivet.

Den milde og triste huseieren ved Sobhabazar vet ingenting om huskjøpet vår. Han bor i forfallen eleganse og sørger over den bitre arve-ufreden blant nitten brødre og sønner.

Hilsen Wera

Kolkata

De nystrøkne plaggene blir våte idet de blir tatt i bruk. De skulle blitt våte av monsunregnet; så blir de isteden våte fra kroppen.

Binod dusjer med voldsomhet. Jeg hører lyden  fra vannmuggene han heller over seg idet vannet treffer kroppen, og spørsmålet om det er vann nok.

   Det er vann nok her.

Hva hadde vi gjort der ute i byen. Jo, levert den kanskje reparerbare minnebrikken med videomateriale fra togreisen New Jalpaiguri nord i Paschim Banga (Vest-Bengal) –Kolkata med de syngende barna fra Arshi Nagar, Bangladesh, og de samme barnas opptreden under festivalen i Kenduli i januar 2012. En av seks minnebrikker lar seg ikke åpne og lese. Togreisebrikken. Kyndige folk har forsøkt å åpne den i Oslo og Budapest. Nå prøver de her. Det dreier seg om ikke å slippe (det dyrebare).

   Selvsagt dreier det meste og viktigste seg om å slippe; å slippe tak.

Jeg slipper ikke Sathi, jenta fra hinduslekt som nettopp er kommet til internatet vårt nord i Bangladesh. Moren gråter og bærer seg, for datteren er ikke der hun, moren, er. Faren legger seg syk og kommer ikke syklende med datterens skolebøker. Sathi vet at hun vil bli giftet bort svært fort om vi slipper henne. Moren vil jo gråte og bære seg, uansett.

  

Bare om Sathi selv ber om å bli sluppet kan vi slippe henne. Hun er jentungen som i 2005 fikk en geit og holdt av geita som hjertevenn i mange år. Hun delte seng med geita og gråt da geita døde 1. juledag 2010.  Da jeg kom til de trakter et par måneder senere sa hun til meg: maa, vet du det? Vet, hva? Om geita Sundaris død. Jeg visste det ikke og tårene silte på tolvåringen.

Har nettopp fått vite at en av de malende jentene våre i veverlandsbyen i Nadia er blitt solgt i Assam. Først forført av en familievenn eller fjern slektning, tatt med til Assam – og deretter solgt.  Hun ringte en gang for en måneds tid siden og sa: redd meg!

Kolkata

morgen

Barna i Green Peace resiterte regler i går. En fireåring var ustoppelig. Da jeg spurte ham hva han kunne svarte han at han ikke kunne noen verdens ting. Men det rant regler ut av munnen hans. Han skjønte kanskje ikke hva det betyr å kunne eller ikke-kunne noe!

I huset ved Ur-Ganga ble spørsmål stilt og besvart. Hvorfor vil de flytte nå. De vil flytte for datterens skyld. Hun er høyt utdannet og studerer fortsatt; hun må gifte seg og gifte seg solid.  Med en ingeniør, en lege. Men hvilken mann, eller svigerfamilie, vil ha en jente med adresse rett ved slummen; om det så er en fredfull slum med til dels svært skolerte innbyggere. 

I tre av tomtens hjørner: et stort stort tre. Neem, bael og kartal. De skal bevares og vil måtte beskjæres. Neem og bael kan ikke ødelegges, sier Binod. Han er ikke like sikker hva kartaltreet angår!

Datteren og jeg vandret i nabolaget, helt bort til templet. En hund sov foran gudinnens bilde, en kvinne satt i meditasjon. Vi gikk forbi likbrenningsstedet. Det var der faren ble kremert da hun var cirka seksten.

Advokaten som av en eller annen (vakker!) grunn arbeider gratis for oss har ennå ikke avslørt bedrageri i de offisielle papirene. Nye plantegninger må leveres. Vi vil behøve to etasjer + tak. Hvordan unngå korrupsjon; hvordan unngå tyveri og dovenskap (!) på en bygningsplass.

Hus hus, penger penger. Og barn. Og sang. 26. august skal bauler vi kjenner opptre i veverlandsbyen der åtti jenter tegner hver søndag. I veverlandsbyen... Færre og færre kjøper håndvevde sarier. Mange vevere drar til Sør-India og arbeider i fabrikker; de kan ikke la være. De har sønner som skal studere og døtre som skal giftes bort.

Vi dro til et hus i bydelen Behala. Anglo-indere, meget fromt katolske, har tatt til seg seks guttebarn fra området ved Kali-templet. Guttene blir hjemmeundervist på engelsk. Alle vegger er dekket med bilder av Jesus og Maria. Jeg så for meg hvordan de fromme fosterforeldrene vil kunne bli byråkratisk og juridisk straffet for ”kidnapping”.

Minnes en episode fra for syv-åtte år siden. Jeg lette etter en cybersjappe ved Lenin Sarani. Spør meg, sa en ung mann som hørte at jeg spurte en annen. Jeg kan engelsk, for jeg er kristen, sa han. Underforstått: du kan stole på meg.

Jesus snakket arameisk.

Hilsen Wera

Kolkata

tidlig morgen

Jeg har nettopp lest om sommerfuglene ved kjernekraftverket i Fukushima, der en reaktor, eller var det flere, smeltet ned i mars i fjor – etter skader fra orkan og tsunami i Stillehavet. En anselig antall av de undersøkte sommerfuglene har brukne vinger, vingefarger i underlige mønstre eller blottet for mønster, samt tenner i øynene. Sommerfuglene er som menneskespebarn meget sårbare for radioaktiv bestråling.

Det er Frigjøringsdag i atommakten India. I det politiske toppskiktet her fins det en klar tanke om at atommakt (også) er ensbetydende med frihet fra ydmykelser og undertrykkelse: vi er sterke; også vi har dødelig slagkraft. Vi har som nasjon vært underlagt kolonimakten og er nå oss selv; ingen kan true eller ødelegge oss uten selv å bli truet eller ødelagt.

Atommakt kan aldri bli frihet for sommerfugler, trær og alt annet som må puste. Atomhovmotet, om det så kan utlegges rasjonelt, er en feiltagelse

Vi, den bittelille kjernen av folk i og utenfor Kolkata, har i tre år drevet en førskole, med lærer og assistent, i slumområdet i Chetla. En nabo i Oslo samler inn penger. De svært små barna (4-6 år) blir undervist i bengali og engelsk; de får skolemat. Etter et års tid blir de innskrevet i andre skoler. I dag skal Frigjøringsdagen feires der med flaggheising, kanskje sang, rim, regler og dikt.

Etter feiringen i Green Peace-skolen drar vi til huset som oss imellom kalles tori-ma, mor-båt. Prisen kan neppe reduseres. Jeg blir innviet i Kolkatas eiendoms- og bygningsbyråkrati. Eieren, enke og mor, har sagt at eiendomsoverdragelsen kan registreres og ofringsritualet utføres i måneden badra, som begynner om to dager. Men at de ikke kan flytte ut før måneden etter; ingen flytter ut i måneden badra. Og ingen ber en gjest dra i denne måneden, ikke engang en fiende!

Vi tenker rom. Første etasje: samlingsrom for barn og andre, kontor, et lite bibliotek, bad. Oppe: kjøkken, gjesterom, (mitt) skrive- og soverom, bad. På taket: spisested og meditasjonssted. Tenker farger også: jute og bambus. Ytterveggen: terrakotta, eller brent murstein.

Hilsen Wera

Kolkata

ettermiddag

Jeg har fått vite at ingen kjøper eller selger noe, heller ikke hus, i måneden badra, som begynner om to dager. Badra er siste måned i regntiden, den som ennå ikke har overbevist oss om at den aldeles utvilsomt er regntid. Bengalerne har i århundrer kalt seg selv ”folket med seks årtider”. I noen år har det vært veldig kaldt eller, og som oftest, veldig varmnt. To årstider, bare. Eller: slik at alle årstider blander seg. 

Kanskje fins det virkelig bengalere som – av religiøse og tradisjonelle grunner – ikke vil selge eller kjøpe noe som helst i den kommende bengalske måneden. Noen fromhetsrester er sterkere enn pengene i noen ganske få mennesker. Men pengenes sone er stor og pengenes dragning meget sterk. Derfor er det mest sannsynlig at det som kan selges (og kjøpes) selges så fort det er mulig, uansett måned. 

Vi skal kjøpe et hus. Det kan bli huset med bildet av Jesu Hjerte og elskerguden Krishna på veggene, nede ved Ur-Ganga, litt sør for Kalighat. Det gamle huset vil måtte rives. Da blir det en tomt med stort neemtre vi kjøper.  Det er ingen stor tomt; de som skal bo der, Binod, Jamir og andre, også jeg når jeg er her, må stemme seg inn etter nabolagets enkelhet.

Selger, ”meglere”, eier, advokat og Binod skal snakke sammen i kveld. Kanskje er salgspapirene tydelige og riktige. Kanskje blir de enige om prisen. Kanskje er det en meget avgjørende dag i dag. Og kanskje må vi traske videre og se på enda flere tomter eller hus...

Avgjørende, også for meg? Kolkata har jo vært avgjørende siden 1976. Det dreier seg om et kjøp i lys av en gammel kjærlighet. Og selvsagt i lys av døden. Ingenting kan du ta med deg, ingenting. Forvalt det du eier og har mens du har sanser å se og høre med, og vet med en rolig visshet hvem som med visdom kan bruke det du kjøper eller gir, for eksempel et hus, for kunstens og de fattiges skyld, når du selv ikke lenger kan se, høre og reise.

”Meglere”, det er områdets egne representanter som, selvsagt, tjener på ethvert salg. De er ikke faglig skolert og de er visstnok som oftest uærlige. Men hvete gror også i ugressåkre. Kanskje er akkurat disse ”meglerne” anstendige mennesker. Binod undersøkte nabolaget rett før midnatt i går. Han merket ikke uro eller rusmisbruk; ikke engang høye lyder fra fjernsyn. Antagelig vil det ikke organiseres store politiske parader, der i ”jungelen” ved Ur-Ganga, rett ved en slum med fattige som ikke er rasende; ennå ikke.

Hvem vet hva fattige kan bli om ildfulle bråkmakere dukker opp midt iblant dem og kjøper ”sjeler”, slike som kan avgi stemme ved neste valg. Eller om ris- og hvetepriser blir enda uhorveligere enn de er nå.

Så blir det enda en natt under en ganske stille vifte, og i søvn, mens andre gjør beslutninger som også har med meg å gjøre.

Det var i det huset, ved Ur-Ganga, i jungelen, ved ”Barmhjertighetstemplet” kalt Karuna Daya Maa, at jeg for fire dager siden tenkte: her, ja her kan jeg sitte og skrive.

Hilsen Wera

Hatgobindapur

  kveld

Så kommer regnet og ingen jeg kjenner er ulykkelig. Fra moskeen lyder bønneropet. Om lykken og ulykken knyttet til bønneropene vet jeg ingenting. Men regnet er en lise. Det blir med ett langt svalere enn det var. Fuglene later til å være henrykt. Snart kvekker froskene slik de gjorde i går. Om det nå er er elskovskvekking eller froskenes særegne fryd, for ikke å si lise, etter måneder i en hete som har vært svært pågående.

I og med regnet er alt med ett som det skal. Nå er det riktig i verden. Alt som skulle blitt vått for lenge siden det blir omsider vått. De med paraply slår den kanskje ikke opp; for hvorfor skulle de holde regnet ute.

Jeg går ut blant trærne. For å skrive regnet må skriveren blande seg med regnet. Men jeg vet ikke om det er sant at du bare kan skrive det du er. Altså: våt skrive det våte. Kanskje forutsetter den sanne skriften at du skriver det du ikke ikke er.

Anando på tolv, den syngende gutten nord i Bangladesh, han som sier at han ikke vil bli noen verdens ting men bare kjenne seg selv, er enda en gang et sannhetsvitne.

‹Hva skriver du, Anando?› ‹Jeg skriver ikke dagens hendelser. For de husker jeg jo. Jeg skriver det jeg ikke kjenner,› sier Anando.

Hilsen Wera

Kolkata

 morgen

Den natten, sier jeg. Jamir og Binod vet med det samme hvilken natt jeg da sikter til.  Jeg hadde vært i Kolkata i seks dager ved månedsskiftet juni/juli. De to våkner ikke (til riktig tid) morgenen etter den nevnte sjette natten. Jeg våkner forbløffet over mangelen på lyder fra de to. Så vekker jeg dem. Men de lar seg likesom ikke vekke. Telefonen min ligger ikke lenger der jeg la den kvelden før. Litt senere viser det seg at lite ligger der det skulle ligget. Utenfor kjøkkenvinduet: den store kameravesken; der ligger den tømt. Jamir og Binod var blitt sprayet, gjennom åpent vindu, så de ikke skulle kunne våkne; og innbruddstyvene kunne utføre sitt ærend uforstyrret.

Den natten, sier vi. Politiet sier ingenting. Politimenn, sier Binod, arbeider for å fakke en hel bande. Når en tjenestemann kan vise til at han har fakket en hel bande, blir han forfremmet.

Jeg er blitt rundlurt i Kolkata lenge før dette. Han som har rundlurt meg mest, og visstnok fortsatt tror at han kan lure meg, har laget et nett der han – inntil videre og ved bestikkelser – har fanget mange. Selvsagt er han selv fanget. Men det vil han ikke vite før på ”Avsløringens dag”.

Han hadde lurt andre før han lurte meg. Det er underlig at han ikke for lengst er blitt fengslet for økonomisk kriminalitet; han kan ha bestukket mektige tjenestemenn. Nå har han opprettet ”kontor” i noe som må kalles en nedrivningsgård. Mørk, stinkende og med feite bikkjer i mange værelser. Husleien beboerne betaler er minimal. De har bodd der lenge og kan visstnok ikke kastes ut. De bor antagelig i påvente av en eller annen anselig erstatning når gården en dag blir revet. Så bor de jo akkurat der, for det er der de har bodd lenge og der de kan bo billig.    

Hatgobindapur, Bardhaman 11. august

 morgen

En biteliten viftelyd fra taket i rommet som blir kalt ”mitt” i ashramen her. Akhra er et riktigere ord. Baulersakhra. Froskelydene fra timene etter regnet i går kveld er ikke å høre nå. Froskelyder er betagende urlyder. Skumringslyder Gjør opptak av dem, sier den erfarne baulen. I timen etter goudulia, som er tiden da kuene trasker tilbake fra beitet. Kuene trasker jo ikke slik lenger. Men navnet på tidspunktet er vakkert: kustøvtimen.

Jeg har fraktet opptaksutstyret hit. Ikke så mye for å bruke det som for å kunne våke over det. Jeg har (ennå) ikke gjort opptak av de kvekkende froskene.

Ute på tunet har jeg nettopp hørt Hare Krishna Hare Ram. En ung japaner som dukket opp her for noen dager, og for det meste sitter med en liten skrivebok i fanget, sitter nå i meditasjonsposisjon. Ashramens baba vandrer mellom trærne. Binod og Jamir sover sannsynligvis. De kan ha våket lenge sist natt. Det skulle komme en melding om huset ved Adi-Ganga, Ur-Ganga; om budet vi la inn er godkjent eller ikke. Det er i det huset bildet av Jesu Hjerte er omsluttet av bilder av den fløytespillende elskerguden Krishna.

Det var i går vi fikk høre den stedlige baul-babaens ”oppprinnelseshistorie”. Hans far var en meget from mann. Det guruen sa det gjorde den fromme. Guruen sa: gjør slik og slik, og unnfang barn. Baulens far unnfanget tre jentebarn. Ifølge baulenes lære skal en erfaren baul kunne vite om det er gutte- eller jentebarn som blir unnfanget. Ja, han og hun skal kunne, ved yogiske metoder, bestemme seg for gutt eller jente.

   Eter tre jentebarn ble det så født en gutt, som så ble oppkalt etter farens guru.

Hver søndag tok faren sønnen med for å synge og – slik – tigge, i nærliggende landsbyer. Madhukori kalles denne praksisformen: å samle honning. En søndag satte faren og sønnen, cirka tolv år gammel, seg under et tre og faren innviet sønnen i baulenes vei. Ikke lenger etter døde faren. Sønnen måtte tigge, moren måtte tigge. Skolegangen ble avbrutt. Men sønnen var blitt skolert i sanskrit. Han var kan hende også opplært til å tro at alt som skjer er skrevet inn i ”livets bok” for lengst.

Nå skriver han på en bok om baulers meditasjonsmetode, med mange sanskrit-referanser.

Sønnen ville bare synge og trodde han var invitert for å synge dagen da han – istedenfor å synge – ble giftet bort. Seksten år, sytten, eller atten år gammel; jeg vet ingenting om alderen. En brudgom hadde stukket av og brudens ære måtte beholdes. Bramanen var kommet for å utføre vielsesritualene. Den unge sangeren kan ha husket ”boken” der alt er skrevet inn. Han ville ikke gifte seg. Så ble han giftet bort – og kan ha godtatt det i lys av kunnskapen om ”boken”. En livsetappe ble innledet; den ble avsluttet og en annen innledet; denne ble avsluttet og en tredje, fjerde og femte innledet.

Nå skriver baulguruen på en bok som en, to eller syv vandrere vil være i stand til, og vil kunne ønske, å dykke inn i.

Anando på tolv år i Arshi Nagar vil ønske å dykke inn i den. Det er Anando som for få dager siden sa: jeg vil ikke bli noen ting; jeg vil bare kjenne meg selv.

Jeg som skriver dette vet ikke hva som er skrevet i ”den skjulte boken” fra begynnelsen av. Eller om det kan tenkes å finnes en slik bok. Var det for eksempel skrevet i en usynlig bok at jeg skulle komme hit og bli ”samme menneske” som de som er her. Slik at de, når de ser meg, sier at det seg selv de ser. Og at det er meg selv jeg ser når jeg ser dem. For det er dette som blir sagt: at det er meg selv jeg da ser.

Er det innskrevet i denne ”boken” at jeg skulle komme tilbake og inn, ja hjem, i baulenes enkelhet og sang akkurat her. Natt til 15. januar 1992 ”sa” det i meg at ‹adressen min er forbundet med baulenes ekstase og sang›. Det var uventet, eiendommelig – og en forutsetning for arbeidet for utdøende sang i Bangladesh.

På flyplassen i Dhaka onsdag for tre dager siden mens jeg ventet på boarding, må jeg ha duppet av. For jeg drømte et spørsmål, slik jeg ofte drømmer et spørsmål. Og spørsmålet var: hva er den egentlige adressen din.

Adresse er et tema.

Mesteren min, den eneste jeg kan kalle mester, er mesteren fra Galilea. Han som sa: bli liten som et sennepsfrø. Eller: du er ikke større enn det frøet.

Og likevel har jeg ikke, ikke i en eneste skikkelse i kirken som er katolsk, gjenkjent og visst meg gjenkjent som vandrer; ikke slik jeg blir gjenkjent av baulene her.

Men det bor en karmelitternonne i et kloster sør i Frankrike. Hun kunne sagt, som en katolsk munk som levde og døde i India (Abhishiktananda eller Dom Henri Le Saux) skrev: at du er jég der og jeg er du her. Abhishiktananda har jeg aldri sett og blitt sett av. Han døde i India i 1973, før jeg hadde tråkket i støvet ved Sealdah Station i Kolkata en eneste gang. Jesuittpresten ble indisk statsborger. Statsborgerskapet mitt vil neppe endre seg.  Mère Myriam i klosteret i Cognac spurte, da jeg satt på taburetten på den andre siden av gitteret i taleværelset i klosteret der i juni i fjor: hvilke sanger synger de der nord i Bangladesh. ‹De synger for eksempel at du ikke skal be gud om annet enn gud›. Hun spurte: ‹Hva gjør de når det er flom›.

I mer enn seksti år har Mère Myriam levd klausurert, bak gitter, og bare gått ut av klosteret av påtrengende, eksempelvis medisinske, grunner.

Nå kan jeg skrive til henne at de i Bangladesh vasser den veien de må vasse. De vasser i timevis om det er det de må for å få synge for en gurus føtter. De demonterer huset sitt når de må. Og spiser når de kan.

   Dette siste vet hun.

Når de i karmelklosteret i Cognac i Frankrike serverer gjestene mat ligger det alltid en blomst øverst i hvert eneste fat. Nonnene jeg aldri har sett, for jeg har bare sett den eldste, Mère Myriam, og dét bak et gitter, holder av både gjestfrihet og blomster.

Vi vet ikke hvem det er som kjenner sjelene og verden.

Hilsen Wera

Kolkata

  morgen

Jeg vet lite om verden, for ikke å si om Europa, her jeg er. Jeg vet såvidt at sommeren er kald og våt i Oslo. Men jeg husker Nagasaki; husker jo alltid Nagasaki. Det var 9. august 1945 at en eksperimentell og særdeles ødeleggende bombe ble sprengt over havne- og katedralområdet i den japanske byen.

Forbryterne fra den gangen er ikke gransket, rettsforfulgt og dømt. Store forbrytere pleier å unnslippe dom; de er som oftest assosiert med den politiske og økonomiske makten – som også kan være rettsmakt.

En vifte summer i taket over meg. Luftfuktigheten er påtrengende. Regnet er ennå ikke kommet i store strømmer til området her ved Bengalbukta. Matvareprisene stiger og stiger. Avlinger i innlandet ødelegges av tørke. Måtte det virkelige regnet komme, slik sukker folk.

   Slik de ber, slik ber jeg.

Nord i Bangladesh, der jeg nettopp har tilbrakt en måned, måtte vi rett som det var vasse for å komme frem til et hus. Sangbarna jeg dro til Bangladesh for (se: www.suno-norge.org) måtte krysse aldeles nye elver og dammer, med vann til livet eller i båt, for å komme til et noenlunde tørt sted og synge. Det er ikke lett å glemme barn som går fem timer med vann til midjen bare for å få synge; og, selvsagt, for gjensynets skyld.

Hus ble tatt av regnstormer. På sandøya der Dulal, en syngende tiåring bor, ble vegger og tak i samtlige hus revet bort. Da jeg lørdag så Dulal, i guttenes rom i etasjen over Arshi Nagars lydstudio, i byen med navnet ”Rødperletorget”, satt han med ansiktet tyve centimeter fra en vifte. På øya der han bor fins selvsagt verken strøm eller vifte. Hva gjør du, Dulal, spurte jeg. Jeg sitter her og får vind, svarte Dulal. Hva tenker du, spurte jeg. Jeg tenker at jeg kanskje en gang kunne få bo her og lære å synge akkurat som Anando, svarte Dulal. Hva ville moren og faren din si om du uttrykte et slikt ønske? De vil mitt aller beste, svarte Dulal.

Jeg skulle gjerne tatt imot Dulal, ti år. Så behøver vi (isteden!) en gutt fra hindutradisjonen. Sathi er jo kommet til ”jentenes hus”. Men vil hun tåle å være det eneste barnet med opphav og hukommelse fra hindutradisjonen. Sathi er modig. Men jeg vet ikke hvor modig, og heller ikke hvordan det, i Bangladesh, kan tenkes å være å være eneste hindu i en gruppe av syv barn med utspring i islam.

skumring samme dag

Jeg har lært av de klassisk skolerte mesterlærerne våre nord i Bangladesh at døgnet , musikalsk sett, er inndelt i åtte deler. Det fins en raga for hver åttende-del av døgnet. I dag, og antagelig hele dagen, feires Krishnas fødsel. Men jeg har hatt annet å gjøre enn å feire den høyt-elskede guden som har barnets og elskerens skikkelse.

Organisasjonen for folke- og hjertesang i Bangladesh er organisatorisk tydelig og sterk. Økonomisk sårbar, selvsagt. Det er norske venner som sørger for den. Måtte de holde ut lenge – og skjønne at visdommen i de fattiges sang er stor og at fattige barn blir modige og bevisstgjorte ved å synge.

Arbeidet vårt i Kolkata omfatter til nå mellom hundre og to hundre barn men har ingen fast adresse. Uten adresse kan det ikke bli registrert som ”society” eller noe annet.

Jeg har ikke mer enn våknet og spist i det leide kontoret i Haridebpur midt i byen før vi, sammen med han som har snekret sengen jeg sover på, eller heter det i, drar for å se på et hus som er til salgs. Forbi en fabrikk der armbånd, bangles, slike som gifte kvinner alltid bruker, inn mot grønnere og mer tropiske trakter enn det meste i byen, til en tomt med et lite hus og et litt større hus, inn i det litt-større-huset, der melk står og blir kokt og gudebilder fylller alle vegger, en datamaskin midt i rommet, og det aller største gudebildet viser Jesu Hjerte. En ur-katolsk fromhetsbilde, sjelden å se nord i Europa, vanlig i sør-europeiske trakter, med Krishna, ”smørtyven”, barne-krishna, fløytespiller-krishna på begge sider, og kvinnen, husets eier, sier at familien holder absolutt alle guder hellig. Innenfor gudebildene: et lite kjøkken. Der blir maten til menneskene tilberedt, mens maten til gudene, som melken til Krishna i dag, blir tilberedt i et stort åpent rom.

Enkelheten og gudebilde-gavmildheten er slående. Men hva er det bak gjerdet? Bak gjerdet er slummen. Og bak slummen: Ur-Ganga. Adi Ganga. En port er stengt med lås. En kvinne åpner låsen med det samme vi ber om det. Jungel og møkkete, å så møkkete Ganga! Elven skal visstnok bli renset med det første. Binod ble født ved Ganga et par kilometer lenger nord i byen. Jeg merker gjensynslettelsen i ham. De som følger oss, ”eiendomsmeglere” av mild kaliber, tar oss med til et stort tempel. Kom inn, sier de. Helt inn. Jeg tar sandalene av og følger dem. Leser på veggen at ingen med lungi får slippe inn! Leser ikke at ingen ikke-hindu får slippe inn. Et stort stille rom.

En plutselig tanke: her kan jeg skrive.

Ikke her-i-templet. Men her, i disse trakter. Ikke i huset med gudebildene. Det gamle og mer enn en smule forfalne huset må rives om vi skal ha det som arbeidsbase. Men skal vi det, ja får vi det, da kan jeg sitte der på en seng og skrive – slik jeg gjør her og langt mer, og mer konsentrert. Der, med Adi Ganga og den tropiske vegetasjonen. Nær barn som er så underlig  milde i uttrykket; de voksne også. ”Meglerne” tar oss med til templets baba, en syttiåring som barna åpenbart holder av. En mildt hjerneskadet jente dukker opp. En gutt holder seg fast i den oransjekledte ”gamle”. Summende lyder av barn som pugget.

Blir dette arbeidsbasen vår vil mange av barna være likbrenneres barn, sier Binod. Likbrennerne bryr seg ikke om skolegang. De blir velhavende av å brenne de døde, så hvorfor skal de plage seg med å pugge.... likbrennerne, kalt dom, er daliter. Det betyr undertrykt. Kasteløse kan være velhavende og høykastefolk kan være svært skriftlærde og svært, svært fattige. Men hun som vil selge huset forlanger en høy pris. Kanskje får hun, tross nærheten til et slumområde og et likbrenningssted, en slik høy pris (av andre). Området er sentrumsnært, og rett ved en t-banestasjon.

Binod snakker med henne nå. Han som har snekret sengen min har visstnok mer enn dette huset å vise oss. Han har fått cd-en laget i lydstudioet i ”Rødperletorget” i fjor og er visstnok blitt ”beruset” av den.

I morgen må vi kjøpe tegnestifter til små barn, i en butikk ved jernbanestasjonen Sealdah. Det var i nærheten av den jeg bodde i 1976, da jeg første gang kom til Kolkata. Mens Binod og Jamir kjøper fargestifter vil jeg fotografere kuliene, de som bærer grønnsaker og annet tungt på hodet i en gammel gammel rytme. Etter innkjøpet av tegnestifter drar vi til baulenes ashram i Hatgobindapur i Bardhaman, der det blir lange samtaler og sang, og tolv åttendelers døgn senere til Amrul ved Damodar-elven. Der skal landsbybarn få male – for første gang.

Hilsen Wera