Kolkata

ettermiddag

De skriftlærde i Mekka ser etter nymånen for å bestemme datoen for eid-al-fitr. Nymånen er så tynn, så tynn. Skyene er visstnok store. Det avgjør ingenting om en fattig gjetergutt sier at han har sett månen, eller en jente som slett ikke får springe i ørkenstøvet. De skriftlære, de som tyder Koranen, må tyde himmellegemene også. De sier: søndag, eller mandag.

Ikke bare må nymånen være nymåne; den må være synlig, og den må sees av de som har skriftlærd makt. I hindutradisjonen vet alle når fullmånenatten er; dette er astrologisk bestemt. Slik sett er hindutradisjonen ”demokratisk”. Den er både demokratisk og det motsatte.

Millioner av indiske muslimer, og muslimer i andre land, de som fremdeles følger de skriftlærde og månens autoritet, kan ikke forhåndsbestemme festens dato. Slik de ellers må vente på byråkratene, eller på toget, må de nå vente på de skriftlærdes endelige beslutning. Den skulle kommet i formiddag; og deretter ved firetiden. 

Jeg søker på nettet og har nettopp lest at saudiaraberne vil feire eid i morgen, som er søndag 19. august. Midnatt i Saudi-Arabia er, kalendermessig, etter midnatt i India. Derfor er det, dogmatisk sett, vanskelig å forestille seg at eid-al-fitr vil feires samme dag i India som i Mekka og Medina. Først på Profetens sted i sanden; deretter i mer tropiske egner.

Jamir venter spent. For det er i Bankura, der han hadde slått seg ned før han slo seg sammen med oss i Kolkata, aBinod og jeg skal se og feire eid sammen med hans, altså Jamirs, folk. I morgen drar vi til folkekunstnernes landsby i Naya, og derfra til Bankura søndag kveld. Det er en lang reise i naxalittland. To netter borte fra byen. Hvor skal jeg legge verdipapirer og utstyr som ikke skal brukes; i vesken i bilen eller i det låsbare skapet i byen. Med Jamir har jeg klekket ut svaret.

Binod arbeider – sammen med advokaten – med de titalls eiendomspapirene knyttet til ”tori-ma”, båt-mor; huset ved Ur-Ganga. En ”agreement” skulle underskrives i dag. Alt er klart fra vår side. Men de to meglerne, kalt dalal, vil ha mer penger av selgeren enn denne vil gi. 2% av kjøper og 2 % av selger er den uskrevne regelen; det er selvsagt altfor mye.

En bør være juridisk skolert for å ro sin båt i denne byen. Det fins som oftest en lov bak den første loven; i tillegg til de mange fortolkningene av samme lov. Lover er skrevet på engelsk. Det er en form for ”latin-engelsk” jeg ikke kan begripe. Folk er prisgitt.

Vi venter på Binod og advokaten. Sammen skulle vi dra til ”tori-ma”, huset ved Ganga, i kveld. Men vi skal ikke blande oss inn i selgerens uoverenskomster med egne meglere. Kanskje blir ingenting undertegnet i dag. Og i morgen drar vi fra byen.

Det har vært en lang dag innomhus mens de andre har løpt etter juridiske former å fylle ut og formulert betingelser slik at ingen plutselig fallgrube skal kunne åpne seg etter at den første bindende pengesummen er gitt. 

Bengalere sier om seg selv at de før trodde på ”gud” og nå tror på penger. De løper etter penger og dreper for penger. De som for lengst har mer enn de kan slepe på er begjærlige etter enda mer. Mer er ur-ordet. På nittitallet så jeg reklame for Jurassic Park i denne byen; jeg trodde ikke at jeg så sant. Jurassic Park i India, i kjære Bengal!! Ja her.

Og her lager vi oss en ny adresse. I et hus ved Ganga, der kan jeg sitte og skrive når jeg kanskje ikke lenger er i stand til å reke gatelangs med leicaen.

   Selvsagt skal jeg også skrive i andre rom. Jeg skal skrive uansett tilbakemeldinger, hvor kjærkomne disse enn er.

Leserne av slike korte eller lange tekster; hvor er de. Jeg har et hardt øye herfra og et mykt øye fra nordiske trakter. Et bittelite sentraleuropeisk ”øye” også.

Mens de skriftlærde i Mekka og Delhi leter mellom skyene etter den nye månen.

Hilsen Wera