Kolkata

 kveld

Jeg var ung og ville skrive. Jeg ble eldre og trodde jeg måtte avstå fra å skrive, for å være fulltids og forpliktet tilstede med sterkt skadde barn, i det som heter ”Mariahuset” på Frogner i Oslo. Barna som ikke kunne snakke, og selvsagt ikke lese og skrive, tok meg med inn til viktige erfaringer ved grenselinjen mellom ord og ikke-ord. Men jeg kunne ikke avstå fra å skrive.

Jeg reiste, og skrev. Satt i Oslo, og skrev. I mer enn et par tiår har det vært slik. Det bengalske erfaringsfeltet, på begge sider av landegrensen mellom India og Bangladesh, vokser som livsform og langtidsforpliktelse. Men ingen, ikke i eget hjerte og ikke i verden, sier: du skal ikke skrive.

Skriver hvor jeg enn er. Skulle jo diktet. Men er temmet av ”virkelighet”. Det blir annen slags tekst av det. Byen drønner i hørselskanalen og svetten småsiler. Jeg har dusjet for annen gang. Det vidunderlige og årstidsriktige regnet trøster ikke; det er jo ikke kommet idag.

Jeg skriver ”som det er”, og lager ikke et annet tekstlig sted. Her jeg er blir jeg hentet ut av det temperert europeiske.  

Må komme lenger inn; bli et hardere syn.

Ringer og ringer til Mousumi på sandøya i Brahmaputra. Omsider tar hun telefonen. Hun satt foran moren som døde på torsdag. Hun sier hun ikke kan sove og at hun tenker på hva hun skal gjøre nå. Hun er seksten år. Hun ber ikke om noe. Bare: hva skal jeg gjøre nå. Det Mousumi vil er å synge. Den fattige moren pleide å si: syng, Mousumi, syng. Moren sørget for at Mosumi ikke ble giftet bort som trettenåring.

   Jeg sier: hold telefonlinjen åpen. Sørg for å lade telefonbatteriet.

I hver eneste avis i Kolkata er det oppslag etter oppslag, ofte med pasientens navn, om den livsfarlige myggen som, i nye mutasjoner, sprer ”ukjent feber” i deler av byen. Dengue er navnet. Det kan det oversettes med faren-som-herjer-med-oss. Lege, tenker folk. Sykehus, sykehus. Om de så må ta opp lån, tenker jeg. Noen svært få har til nå dødd av den nye feberen. Men folk tror at feber er en farlig sykdom og tør ikke bli hjemme. Operasjoner blir utsatt fordi feberpasientene krever å bli innlagt på sykehus. Nå som de gamle tillitsbåndene mellom folk, også slektninger, i stor grad er brutt, er de fleste henvist til å tro på leger, advokater og ”skriftlærde”.

Det er som oftest mye å tjene på en innlagt pasient.

Det er mye å tjene på å produsere dokumenter også. ”Jeg forkaster dokumentet ditt, og lager et nytt. Slik får jeg penger og makt.” Med forferdelse erfarer vi at advokater ved huskjøp og hussalg kan trenere en transaksjon ved å innføre intrikate nye setninger i kjøpspapirene. Honoraret øker! Det fins ingen offisiell og alltid gyldig formel for eiendomstransaksjoner her. Advokater og meglere skor seg på de ganske vergeløse. Nytt utkast må maskinskrives, ja skrivemaskin-skrives, ved hver eneste forandring i dokumentet. Slik blir rike advokater rikere og de vergeløse både fattigere og enda mer fornedret; de blirsmå. Det fins skrivemaskinspesialister. Jeg har sett dem. De sitter på rekke og rad noen steder i byen. De er ganske ”små” men helt nødvendige i byråkrativeldet som Kolkata er.  Så kan de jo skrive. Binod har feber og gransker husselger-advokatens korrigerte utkast til salgsdokument. Det kan bli et tredje, og et fjerde..

Arun Ray på syttien i det eldgamle huset, kalt Nandalay, der en tv-såpeserie ble innspilt i forrige uke sier: jeg eier ingenting. Sønnen min er millionær. Sønnen min er en god sønn som ville gå ” syv lange mil” etter medisin til meg, sier Arun Ray. Så byr han på saltet te fra en termos og lar meg sitte på den eneste hele stolen i et rart verksted der det produseres spruteflasker av irrgrønn plast til slike farger som sprutes på alle under vårfestivalen holi i februar-mars. Det er lenge til holi, sier jeg.

Det er mer enn en måned til gudinnefestivalen (Durga Puja) også. Så bygges det allerede midlertidige templer (pandals) på mange fortauer i byen. Durga kommer ridende fra ektemannen Shivas sted i Himalaya for å forenes med morsslekten sin i elvelandet og drar etter ni dager tilbake til Shivas sted. Gudemakerne lager leirfigurer nå. Det fins penger, fantasi og stor tålmodighet i denne byen. Det blir ofte anvendt så eiendommelig. Penger er ikke sjelden forbundet med forblindelse og, ja, villighet til å lyve, stjele og drepe.

Jeg er åpenbart blitt gammeldags. Står, sammentrengt med titalls passasjerer, i t-banen og ser på jentenes klær. De beskytter seg ikke som de gjorde for bare ti år siden, men utsetter seg for mannsblikk som ikke har lært hvor de skal gjøre av seg. De er jo ikke vant til å se så mye naken hud.. Jentene vil gjøre som de vil og har modeller av vestlig og halvvestlig kaliber. De snakker kanskje rettighetsspråk: det er en menneskerett, eller en kvinnerett, å kle seg i India som en kler seg i England.  

Det må i hvert fall gavne barna om det skal gavne. Det som ikke gavner barn gavner ikke.

Hilsen Wera