Kolkata

Så søvnig, ja slå slått av søvn at jeg såvidt kan se bokstavene. I dag kom regnet. Jeg satt i bilen og kunne såvidt skimte bussen foran oss. Mellom bilen og bussen fosset det ned. Det er som det skal. Regntidsfryden er ikke kommet i år, ikke før nå, sa Binod som måtte følge med på trafikken. 
Regn = fryd.

Regn = planeten jord er fremdeles virkelig.

Regnet kom over byen i går, sier de. Men i går, da var vi i Bankura. Eid-al-fitr ble feiret på alle sør-asiatiske steder. Vi feiret i Bankura. Der er landsbyene fremdeles landsbyer. Det pløyes og harves på gamle måter. Slangekulten er sterk. Måneden kalt badra, den som er nå, innehar en lang feiring av slangegudinnen Manasa. Den sies å begynne to dager etter nymåne. Det var visstnok i går. Vi dro til santal-landsbyer. På et tun ble det sunget manasa mangal, de gamle sangene for å temme slangegudinnen.

Manasa var, ifølge legenden, så rasende på kongen som dyrket guden Shiva at hun lurte seg gjennom en jernvegg under bryllupsnatten for Kongens sønn Lakhindar. Lakhindar døde av slangebittet. Behula, hustruen, dro med den døde ektemannen på en flåte på Damidar-elven – i bønnen om at Lakindar ville gjenoppstå. Kongen måtte love å tilbe Manasa.

    Så tilbad kongen guden Shiva med høyre hånd og gudinnen Manasa med den venstre. Det er slik jeg husker legenden.

 Jeg videofotograferte på tunet i Bankura og glemte at grunnen jeg tråkket på, like ved slangen som steg ut av kurv etter kurv, er hellig; jeg tok ikke skoene av meg. Men ingen sa til gjesten: du må ta skoene av deg. Barn og kvinner kom og la noen desiliter ris eller mynter på et klede. Så dro truppen til neste landsby. Også vi gjorde det.

Og nå: i Kolkata. Det herjer en moskitobåren feber i deler av byen, rett ved her vi holder til. Folk er redde. Ja folk er redde for feber her. Selvsagt kan feber varsle om fare. Men feber er kroppens eget arbeid.Dengue, sa pasienten, en tyveåring. Plutselig høy feber og kvalme. Nå: intravenøs næring. I nærmeste seng lå en eldre kvinne alene, med innhule kinn, aldeles uttrykksløs. Nursing Home, kaller de det. Verken mat eller drikke kan tas med utenfra. Maten som gis er smakløs. Pasientens familie må betale for oppholdet.

Selvsagt er sykehus farligere enn de fleste andre steder. Selvsagt blir fattigfolk ikke innlagt på et sykehus der en må betale for seg. 

I morgen drar Binod, Jamir og jeg til Nadia, til veverlandsbyen ”min”. På søndag skal bauler synge der. De malende jentene, åtti i antall, skal male, synge og danse inne i landsbyen. Kanskje blir det regnstorm, og likevel stint med folk.

Hilsen Wera