Kolkata

Regnet, det veldige, det som lager eller kommer med begynnelse(r), i entall eller flertall, er ennå ikke kommet til lavlandet ved Bengalbukta. Det kommer kanskje slett ikke i denne sesongen. Det blir kanskje slett ikke monsunsesong mer i denne yug, som er tidsalder. Kali yug heter tidsalderen, og den er svart. Alt blir litt etter litt helvetes-aktig og må bukke under.

Jeg leser at den arktiske isen smelter. Det hender at jeg nesten kan fornemme nedsmeltingen; at også jeg ”smelter” i en hete som er helt annerledes enn heten i april/mai, den som på sett og vis er riktig, for den tilhører måneden(e) før regnet. Mens heten nå, i det som skulle vært regntid, er ute av enhver orden. Vær skulle ha med årstid å gjøre; slik tenker og nærmest puster bengalere.

Regn skulle kommet og kjølt oss ned. Regn skulle i hvert fall ha kommet. Det kommer jo, i små skyll. Ikke gavmildt, og slett ikke avkjølende. Heten etter regnet er samme hete som den som var før regnet.

Vi tråkker i gammelt støv.

Heten er en fuktig vegg. Jeg skyver den foran meg og trasker oppover Mahatma Gandhi-gaten i retning Sealdah jernbanestasjon. Plutselig er jeg i engros-gaten for papir. Det er et gammelt strøk, også i min historie. Kjerretrekkere trekker papir og skolebarn etter seg som de gjorde for tyve år siden. Gamle menn sitter med en bakgrunn av papirstabler og sier til meg: sett deg med varsomhet på den krakken der! Krakken er virkelig ustø.  De gir meg te. De har ingenting annet å gjøre og dør ikke av hunger. Anstendige menn i familier som henger sammen.

En mann ved en tesjappe vil så gjerne ha en kake. Han får kake rett ved t-banestasjonen, der Jamir henter meg. Jamir retter på skjortekragen hans. Jeg gir ham en liten seddel. På britenes engelsk ber han om velsignelse og langt liv for meg. En anglo-inder, antagelig. Nå sover han på et fortau. Han må ha sovet i en stor seng en gang. Sønnen(e) har kastet ham ut; en munn, en mage, en sykdom for mye. Slik kan en sliten sønn tenke. En brutal sønn kan tenke slik. Enhver kan tenke slik, og glemme at alt som puster har noe med enhver annen som puster å gjøre. 

Jeg skyver mer hete foran meg, blir gjenkjent av en teselger som ikke har sett meg på tolv år og som snakker hindi slik han gjorde for tolv år siden. Han lager te foran rammemakeres butikk der også fotografiene mine i sin tid ble rammet inn. Jeg får ikke betale for teen. Skyver mer hete fra meg og trasker forbi tørrfiskselgeren til kulienes sted. Der nærmer jeg meg de som forsørger familien ved å investere hodet i aldeles fysisk forstand. De surrer et tykt håndkle eller noe annet som skåner hodet og løfter digre kurver i kor. Samstemt muskulatur.

Jeg har skrevet dette før. Fotografen i meg trekkes mot denne rytmiske flerstemte bruken av muskulatur. Jeg prøver å gripe rytmen, så tett innpå hodene og kurvene som mulig. Lastebiler lesser av søppel. Plutselige rykk og sklivåt bakke gjør den fotografiske innsatsen risikostemt.

(Jeg viser Jamir et par bilder på leicaskjermen samme kveld. Jamir sier: maa, du må ikke gå så tett innpå. Han er betenkt. Jeg vet han tenker at han ikke var der for å sørge for meg som ”investerte” min egen førhet for å lage et bilde.)

Se bildet!

I kirken The Lady of Sorrows feier en mann kirkegulvet. Langsomt, så langsomt.

Spør etter Park Street Cemetery. Det er langt dit, sier mann. Gå til høyre, kryss gaten og ta buss 302. Jeg kjenner føttenene mine men ikke buss 302. Derfor trasker jeg. I en time, i stor hete. Setter meg ikke før jeg kommer til stedet for pressede appelsiner. Appelsin med rødt salt; det er en flik av det gode liv.

Forbi moderhuset til Mor Teresasøstrene. Et House of Beautification. Hun er jo helgenkåret. Et butikk skryter av å være stedet for Mor Teresa-souvenirer.

Park Street Cemetery ble åpnet i 1763 (?) og stengt i 1790. Det er et vidunderlig sted for fred i Kolkata. Gamle steiner og gamle trær. Navn på kjøpmenn, militære, hustruer og barn som døde på britisk vis (eller aldeles tropisk) i sumpen her. Gravlundstjenerne er uten grådighet. De får en mynt og er lykkelige, de får en seddel og er like lykkelige. Den ene prøver å praie en drosje for meg. Føttene orket ikke mer. Drosjesjåførene er fagorganisert i Kolkata; de sier nei til å bruke taxameter og nei til å kjøre små avstander.

Dette hendte i går. I dag har Binod, Jamir og jeg trasket ved Ganga. I går ble Agreement for tomtekjøpet undertegnet. Vi unnet oss en liten vandring i het vind i dag. I dag morges besøkte vi skolen kalt Green peace som i tre år er blitt drevet med beskjedne norske midler: undervisning og enkel skolemat. Og: endelig elektrisk forsyning. Viftene i taket fungerer!

Går inn på en liten vei ved Ganga. Kommer til det gamle huset med kalitempel som jeg må ha besøkt for cirka atten år siden, og deretter flere ganger. Men neppe siden 2005. Sett deg inn i templet, sa kvinnene der.

Der satt jeg med svart Kali. Han som døde for tre år siden, snakket om deg sa en av kvinnene. Nå er alle de gamle her døde.

Vinden fra Ganga stryker seg over oss. Vi får ikke regn. Men får denne vinden.

Hilsen Wera