Kolkata

De nystrøkne plaggene blir våte idet de blir tatt i bruk. De skulle blitt våte av monsunregnet; så blir de isteden våte fra kroppen.

Binod dusjer med voldsomhet. Jeg hører lyden  fra vannmuggene han heller over seg idet vannet treffer kroppen, og spørsmålet om det er vann nok.

   Det er vann nok her.

Hva hadde vi gjort der ute i byen. Jo, levert den kanskje reparerbare minnebrikken med videomateriale fra togreisen New Jalpaiguri nord i Paschim Banga (Vest-Bengal) –Kolkata med de syngende barna fra Arshi Nagar, Bangladesh, og de samme barnas opptreden under festivalen i Kenduli i januar 2012. En av seks minnebrikker lar seg ikke åpne og lese. Togreisebrikken. Kyndige folk har forsøkt å åpne den i Oslo og Budapest. Nå prøver de her. Det dreier seg om ikke å slippe (det dyrebare).

   Selvsagt dreier det meste og viktigste seg om å slippe; å slippe tak.

Jeg slipper ikke Sathi, jenta fra hinduslekt som nettopp er kommet til internatet vårt nord i Bangladesh. Moren gråter og bærer seg, for datteren er ikke der hun, moren, er. Faren legger seg syk og kommer ikke syklende med datterens skolebøker. Sathi vet at hun vil bli giftet bort svært fort om vi slipper henne. Moren vil jo gråte og bære seg, uansett.

  

Bare om Sathi selv ber om å bli sluppet kan vi slippe henne. Hun er jentungen som i 2005 fikk en geit og holdt av geita som hjertevenn i mange år. Hun delte seng med geita og gråt da geita døde 1. juledag 2010.  Da jeg kom til de trakter et par måneder senere sa hun til meg: maa, vet du det? Vet, hva? Om geita Sundaris død. Jeg visste det ikke og tårene silte på tolvåringen.

Har nettopp fått vite at en av de malende jentene våre i veverlandsbyen i Nadia er blitt solgt i Assam. Først forført av en familievenn eller fjern slektning, tatt med til Assam – og deretter solgt.  Hun ringte en gang for en måneds tid siden og sa: redd meg!