fredag 17. august 2012

Kolkata

kveld

Jeg skulle skrive litt; om så bare litt. Taliban har angrepet kjernevåpeninstallasjoner ved Islamabad. Monsunen er ikke som den skal. Forskere sier det kan skyldes vanningsanlegg i ørkenen Thar (Rajasthan) innstallert for cirke tyve år siden. Ørkenen avgir ikke hete som den gjorde før. Det atmosfæriske trykket er forstyrret, og så videre. Regnskyllene er uregelmessige og små her hvor de skulle laget elver av gatene. Ingen må bruke båt som fremkomstmiddel i Kolkata denne sommeren; i hvert fall ikke ennå – i den vanlige regntidens siste måned, badra.

Skrive litt, bare litt. Om kvinnen på torget i Sobhabazar som husket at jeg kjøpte mange appelsiner i januar. Anando, Mousumi og de andre syngende barna ble fra seg av henrykkelse over å få en appelsin. Jamir og jeg trasker forbi den smilende torgkona, inn i en sidegata fra Rabindra Sarani der en kvinne henger opp klær på en balkong i et meget gammelt hus mens en mann driver på med noen skinnende hvite flak av tekstiler; syr han på noe? En annen mann reparerer en paraply på tunet. Jeg fotograferer det hele, og spør etter flere gamle hus å fotografere. Ja, de fins. Bare fortsett videre nedover veien.

Kolossalt, og falleferdig. En vrimmel av spisende og hektiske unge foran huset. Shooting, blir det sagt. En tv-såpe. Får jeg gå inn? Nei, sier vaktmannen. For jeg har ingen formell tillattelse. (Filmopptakene er ikke påbegynt.) Jeg gir meg ikke. En eldre mann kommer ut. Huseieren selv. Får jeg gå inn, gjentar jeg. Han sier på meg og sier: ja, bare gå inn. Du kan gå opp alle trappene.

Forgangen rikdom. Buddhastatuer, gamle europeiske halvmugne møbler. En gang var familen ”konger over Dhaka”! Fremdeles eier den et hundretalls eiendommer i Kolkata. Brødrekrangel bidrar til at ingenting blir vedlikeholdt. Men det de eier vil være nok til å holde familien oppe i hundre år til, sier den gamle og er trist. Vi får ikke ta noe med oss til sist, sier jeg. Alle vet det, sier den gamle. Og alle vil ha mer, og mer, og mer!

I det kolossale huset på fire etasjer bor det tre – 3 – personer. En liten familie i ett rom i annen etasje. I en ettromsfabrikk produseres uidentifiserbare gjenstander av plast. Kamerafolk sover i kolossale møbler. Alt dette, som vender tilbake til mugg foran øynene på oss, er åsted for sentimentale orgier av bollywood-kaliber.

Og vi som leter etter et ganske lite hus og har lært litt om kvadratmeterpriser; sterkt avhengige av adressen! Som i Oslo, så i Kolkata. Eller omvendt. 


Inn til kirken som er min nærmeste i denne byen, rett ved Lenin-gaten. Tom gate da Jamir, av muslimsk slekt, og jeg vandrer mot kirken. Jeg dypper fingeren i vigslet vann og stryker den over pannen; Jamir gjør det samme. Fra kirken hører vi bønneropet fra den store moskéen. Det er siste fredag i den hellige fastemåneden, to-tre dager før eid-ul-fitr: festen eller en måned med avholdenhet. Da vi vender tilbake til Lenin-gaten blir den langsomt fylt opp av bedende som etter beste evne lager seg hvit kalott, av et lommetørkkle eller noe annet. Alle kalotter eller semi-kalotter er langt fra hvite! De bedende smiler til fotografen og alles skotøy ligger i fortauskanten.Politiet sørger for avsperret gate. Kolkatas politi sørger med presisjon for byens store muslimske minoritet.

Ingen vet ennå hvilken dag eid-ul-fitr vil bli feiret. Det beror på nymånens tilsynekomst over Mekka. Festen feires først dér. På nettet leser jeg at det blir søndag eller mandag. Men, sier Jamir, det er månen, det vil si månen-for-menneskeøyet, som bestemmer.
   Mennesket som på avgjørende vis ser månen må være en prest.


Binod snakker nå med advokaten om huskjøpet ved Ur-Ganga. I morgen skal papirene undertegnes. Det foreligger mange papirer for hver minste transaksjon her. (Jeg avga signatur syv ganger for å få et telefonnummer i eget navn her i går, kopi av pss, visum + et fotografi). Dokumentreglene sørger for sysselsetting – og for korrupsjon; i hvert fall for korrupsjonens mulighet. Mister du et papir, kan bøtene bli høye og all konsentrasjon slukt av det bortkomne papiret. Folk gir opp under det byråkratiske herredømmet. Delstaten blir beriket, funksjonærer berirer seg selv.

Vi må opprette et filsystem for (brukt)bilens alle dokumenter: kjøpspapirer, skatter, avgifter, forsikring, forurensningskontrollpapirer. Og når et hus blir kjøpt er det mange mange som skor seg på kjøpet. Den som kjøper må være meget presis i hukommelsen og ikke la tyver slippe inn i arkivet.

Den milde og triste huseieren ved Sobhabazar vet ingenting om huskjøpet vår. Han bor i forfallen eleganse og sørger over den bitre arve-ufreden blant nitten brødre og sønner.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar