Kolkata

Tomt med gammelt hus – som må rives – blir kjøpt. Alle offisielle papirer er gransket. Ma, spør Binod. Hvor sannferdig pålegger du meg å være; kan jeg for eksempel være lur når det gavner oss... hvem vet hva som gavner i jungelen som er Kolkata. Jeg kan ikke tenke annet enn at absolutt sannferdighet gavner. Men det er nødvendig å tenke i mange slags lys. Det gavner ikke de malende barna i landsbyene at vi blir lurt, eller utbetaler til korrupte statlige instanser eller ”meglere” det som ikke tilkommer dem.

Jeg har skrevet et lite tiggerbrev, ennå usendt. Om noen bare kunne ”fjernadoptere” en maleklasse i en landsby: cirka 750 NOK i måneden. Til malersaker, lærer, et lite måltid... Jeg kvier meg for å tigge for nye barn. Jeg har tigget så lenge – for de syngende barna i Arshi Nagar, nord i Bangladesh.

Å være i Norge er å skrive. Å være i Norge er å høre og si ord på morsmålet til de jeg kjenner som er av samme morsmål. Samme morsmål er en forbindelse. Den faller ikke alltid sammen med hjertets egne forbindelseslinjer. Men morsmål og hjerte kan falle sammen.

Å være i Norge er å gå i skogen, i stillhet og nær furutrærne.

Å være i Norge er å være i tiggende modus for dem som er mine her, de fleste barn. Om jeg ikke faller sammen med dem i morsmålsforstand, så faller jeg likevel sammen med dem i en betydning som er større enn morsmålet.

For to timer fikk jeg vite at Mousumis mor døde i dag morges. Mousumi er den eldste av fire søstre. Faren kan lite gjøre. Den nest-eldste søsteren, ennå et barn, ble bortgiftet i fjor og har født sitt første barn. Den yngste søsteren ennå ikke to år. Mousumi har en vidunderlig fasthet – og stemme. Hun var med på å muliggjøre turneen i India i januar.

Jeg har prøvd å få tak i Mousumi på telefon. Men teleforbindelsen er dårlig på øya i Brahmaputra.

Hilsen Wera