fredag 28. oktober 2016

Kolkata




I skrivende stund er været størst. Det er rent nord-norsk. Det høljer ned, en måned etter regntiden. De kaller det lavtrykk. For en som bor tørt er det vidunderlig å være vitne. Jeg er i været, på utsiden av det.



Jeg har nettopp lent meg inntil veggen i rommet i Tori-Maa for å fotografere den nærmest strømmende jungelen. Vann som slår mot på alle trærs blader. Neem. Banyan. Krishnatrær. Trær hvis navn jeg ikke kjenner. Sjakaljungelen på den andre siden av Ur-Ganga. De lave røde hustakene. Noen bor lavere enn oss, andre høyere. Vi er alle elvefolk, jungelfolk; prisgitte. Jeg leser i The Great Derangement av Amitav Ghosh. Hans biografiske base er denne byen. Kolkata. Temaet hans denne gangen: klimaets, eller værets, eller den store jungelens, kystens, stormenes, ja uforutsigbarhetens, fravær fra modernitetens romaner. Stormenes fysiske og totale kjensgjerning, så å si ubeskrevet; det vil si: litterært.



Jeg leser denne tekstens på forfatterens opphavssted. Men den gjelder ikke utelukkende Kolkata. Det dreier seg om kystbyene, det gitte & skapte og alle kreaturene ved vannet.  Mumbai, det indiske finanssenterets absolutte utsatthet. En tsunami, og den indiske økonomien vil falle i forvirring. Kjernekraftreaktorene ved kysten i Maharasthra blir farlige; slik de jo alltid er farlige. Den dagen: avslørt som nettopp det. Men hvem vil kunne skrive ned dette? Minnet om Fukushima i mars 2011 dirrer. Fukoshima mars 2011 er, selvsagt, også Fukoshima 2016, og vil være det i 2026, og så videre. Kolkata 2026? Vi vet lite om vannet i det året.



For ”vi” lever som om. Den nevnte forfatteren, som vet om de kommende stormene, og denne tropiske byens ubestandighet, her jeg nå sitter, i nærheten av stedet der forfatterens mor bor, har prøvd å overtale moren sin til å bosette seg et annet sted. ‹Bli ikke værende i denne faresonen, maa.› Men moren vil bli værende. Den gamle moren vil ikke flyttes bort fra det hun er forbundet med.



Romanene beholder sin borgerlige form, skriver Amitav Ghosh. Forestillingen om en stor orden lager seg steder i romanskriften. Romanene, de som jo skrives på, fysisk sett, ubestandige steder. Romanene foregir forutsigbare universer. Men været blir en vakker dag størst.



Jeg sa det til Maria her: at denne byen vil drukne. Hun så på meg og sa, mens bildene av barn, de som er laget av knuste blomster og blad lå på gulvet: ‹og så gjør vi alt dette!›



Ja vi gjør alt dette, i denne byen som vil drukne.



Jeg tror vi har reist et hus på et særdeles sårbart sted. I forrige uke ble det forsikret for femten år. To forsikringsagenter satt på gulvet sammen med Binod og meg. Forsikring mot brann, innbrudd, oversvømmelse. Vi kjøpte ikke ”forsikring mot terrorister” (!). Jeg sa: Men hva om også forsikringsselskapets kontorer står i vann den dagen!? Da nevnte agentene noe som må ha med derivater eller hedgefond eller noe annet finansielt hokuspokus å gjøre, for å understreke at forsikringsselskapets sted ikke er et sted i byen, men en strøm av investeringer i cyberspace. Jeg sa ikke mer. Jeg er en kropp i en kroppslig verden, med jungelen, sjakalene og pottemakerne jeg fotograferte for noen timer siden.



Videofotograferer, forsøksvis, små snutter av yrker som kan være i en sluttfase. Som kvinnene ved hespetreet. Og i dag: pottemakerne, de vennlige som alltid spør etter Binod.



Anima har oljet inn håret mitt. Slik blir det sterkt, sier hun. Maria har samlet inn barnetegninger vi gjerne vil selge for EarthCare with Art. Og om de ikke blir solgt, så fins de jo. Barna fins. Bokstavene fins. Sjakalene. Oljen i håret mitt fins. Tordendrønnet fins. Forsøket på å navigere i den bangladeshiske mentaljungelen fins. Fromhet fins, og fiendskap.



I dag har ganske små nye sangbarn vært samlet på et nytt sangsted nord i Bangladesh. Så sterkt er ønsket om å synge, uten at jeg visste det på forhånd. 

Ripon fins, og Anando, og Sujon. Shyamal og Narayan fins. Kabita fins. Og Dilip, fra en av sangskolene, han som nettopp har satt seg på toget til Christian Medical College i Vellore sør for Chennai, til en nyre-biopsi.



Det er det sykehusets leger bengalere har tillit til. Dilip har solgt jordstykket sitt nord i Bangladesh for nyre-biopsiens skyld.



Dilip krysset grensen, og kom med toget fra Siliguri forleden dag. Han er antagelig meget syk, har hovne legger, og ber om å få leve enda en stund – også for å bevare sangen, den faren døde fra, og som ingen andre i slekten hans kan bevare. Han vil så gjerne få være far for de to ganske små jentene sine, Hema og Prema, og undervise også andre syngende barn. Han har vært mesterlærer i Arshi Nagar i minst åtte år. Han kom inn i Tori-Maa, rett fra toget. Han vasket seg, spiste, og skrev deretter fem sangtekster.



Dilip hadde aldri før skrevet en sangtekst. Han har papir og penn med til den førti timer lange togreisen til Vellore mellom Chennai og Pondicherry.



Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar