onsdag 26. oktober 2016

Kolkata


Hvordan skal jeg beskrive det som er her, filtrert gjennom tilstandene som jeg, i det jeg skriver, blir meg litt mer bevisst.

Jeg trodde jeg skulle være her i full skrivemodus. Så er jeg er grasrotorganisator og -veileder og, tidvis, fotograf. Kanskje vil en annen bevegelse ta meg med inn, ja, ”tvers gjennom verden”, i november. Denne bevegelsen kan ikke tvinges frem.

Under tropiske vilkår som dette er det et hardt arbeid å lage form. Vi med og uten menneskeskikkelse, befinner oss i en tilstand av det ”gitte” og det ”radikalt utsatte”. Jeg vet ikke om jeg kan lage litterær form i en slik utsatthet, men vet heller ikke om jeg kan tåle å være, altså: åpen, i utsattheten, uten å lage form. 

Fotografen gjør sine utsnitt og velger synsvinkel; det er et formarbeid. Men ikke fra null, slik forfatterens kår er. Forut for skriften fins alfabetet og det grammatikalske grunnlaget, samt alt det leste og hørte. Dette er langt fra null.

Likevel lages skrift fra en annen form for null enn fotografiet.

Hvert dyr her, hvert kreatur, gjør meg lykkelig. Store former, rare former, hoppende, flygende. Menneskedyret er farlig, og det forstiller seg. Jeg er blitt forgiftet i disse trakter, jeg har vært med på å bli det, og avgiftingen skjer gradvis.

Fremdeles blir jeg heftig baktalt i Bangladesh – der jeg også for de kommende årene har en bønn om å få høre den gamle sangen i barn som formelig blir til idet de lager lyder og rytmer.

Siden jeg befinner meg her, med base i Kolkata, en stor og lang gang i året, med flere hundretalls barn i tankene, om de som bor øst og og de som bor vest for landegrensen mellom India og Bangladesh telles sammen,  må jeg følge ”vinden” i barna og barnas nærmeste voksne, de som noen timer hver uke, i kunstnerisk konsentrasjon og yoga, hengir seg til barna. Barna bor spredt. I bilen, denne ødeleggeren, men som også muliggjør bevegelse mellom grisgrendte steder, drar jeg fra barnegruppe til barnegruppe, krysser broer, ser fullmånen, merker stormen komme.

Etter forrige bloggbrev: fra Bankura, jordstykket med leirhytte, fiskedam, mangotrær, banantrær, guavatrær og kommende tomater, samt et meditasjonssted i nord-østlige hjørne, inn mot nærmeste santal-landsby, ikke langt fra en gruppe folkekunstnere, og så til Kolkata, og deretter til Phulia i Nadia, landsbyer for veven eller tråden, den jeg gjennom mange år har skrevet om og fotografert. Kvinnene ved hespetreet, før veveren, i mørke, slår skyttelen mot høyre og venstre. Den gjenkjennelige lyden. Også vevtradisjonen (handloom) dør ut. De blir arbeidsløse, veverne. De utgjør flere millioner på det indiske subkontinentet. Kunnskap og farger blir borte. Det blir billig og likeens, det hele.

Det var en gammel kvinne, Poriskar Sarkar, som tok meg med inn i den første veverlandsbyen, i 2004. Jeg hadde satt meg ved hespetreet til Shivani, gift med Poriskar Sarkars sønnesønn. Den gamle svaksynte hadde vært ute og tigget den dagen. Jeg fikk kjeks fra sjappa, og te, en sjeldenhet i fattigfoks hus. Jeg tror jeg ga den gamle en hundrerupi-seddel. Hun, svaksynt, kunne ikke se hva det var, og spurte de andre. Barnebarnet sa det. Da kom det fra den gamle: nå har jeg gjeld. Jeg sa: nei, dette er noe annet.

Sist søndag satte en hvitkledd enke seg på huk ned foran meg. Hun nevnte minnet om Poriskar Sarkar og gråt.

Vevtradisjonen svekkes. Kvinnene kler seg mer sjusket enn før, uten stil. Uten sted, kunne en si. Laget i Kina, kan hende. De som vil kjøpe varer laget av hender er ikke mange nok. Mellommenn, som skal profitere, gjør håndlagde sarier dyre. Veverne drar til Chennai eller Mumbai og blir dagarbeidere der. For fem år siden var veverne mange i Phulia. Raseringen foregår fort. Døtrene, de som maler og gjør yoga i regi av EarthCare with Art, maler med plantefarger de lager selv.

I går, som i fjor, fór femti barn i en av barnegruppene ut i busker og kratt og skog for å hente blader og blomster å male med. Det ble vidunderlig. De må skolepugge mye, disse barna og ungdommene. Det de pugger er fremmed for dem. Pugger det ikke, blir det slag med stokk og fornedrelser; så pugger de. Kanskje ønsker de å tjene penger så fedrene kan komme hjem igjen.

De behøver farger, slik de jo behøver sang. Men sangen har ikke samme selvfølgelige status i vest som øst i Bengal, i elvelandet Bangladesh. Jeg undres på hva det kan skyldes. Elvene og båtmennene som var en gang? Et repressivt politisk regime i vest? Et enda hardere skolepuggersystem her? Kortere avstand til byen og fjernsynet? Det kan da ikke være islam, som majoritetsreligion i Bangladesh, som gjør at barn vil synge, og nesten alle høre sang der. Kaderformene for islam forbyr gledesuttrykk i sang og dans.

Så lenge det er pust i meg, vil jeg gå inn for rytmen og fargene for noen hundretalls barn i denne regionen. Det behøves selvsagt mer enn min pust.
 
I dag dro vi til pilegrimsstedet sør for Kolkata dit barn bæres frem for en gudinne uten form, barnets hår klippes og gis til den samme formløse. Det blir bedt om barn, det vil si: om fruktbarhet. Barn som er født blir velsignet i dammen ved templet. Botferdige kvinner og menn kaster seg frem på søleveien. Stedet heter ”den store Domstolen”.

Om bare ”syndere” kunne innse hva de hadde gjort, og angre. Om han og hun kunne si: jeg vet at jeg har brukt hendene der jeg aldri skulle brukt hendene og munnen til å si det ingen noensinne skulle sagt.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar