Kolkata

Vilt virvar utenfor vinduene. Vent ikke en lineær beretning. Fyrverkeri, kinaputter; det dundrer på meg. Det er (foreløpig?) siste dag i denne månedlange epoken med spetakkel. Kali, mørkets gudinne, skal gis, i titalls dekorerte leirfigurer, til Ganga. Det vil her si: gjørmevannet rett utenfor vinduet mitt, mellom huset Tori-Maa og jungelen der sjakalene ofte uler. Men sjakalene uler ikke nå. Nå er det høytalervold. Sjakalene gjør seg små.

Kalenderen her er ikke abstrakt. Den har måne og sol og sanselige konsekvenser. Den drar unge og gamle inn i seg. I en annen kalender er det Allehelgensdag.

I denne larmen skriver jeg fra en slags hjertets utside, tenkende. For jeg leser The Shape of the Beast, en samling intervjuer med Arundhati Roy. Hun fins på dette kontinentet; hun stammer fra villnisset av indiske , ofte muntlige, fortellinger og fantasier. Jeg leste nettopp, i et intervju med henne fra 2002, at India ennå ikke er restløst definert av Makten. Fremdeles fins et ”villniss”. Det utemmede. India er ikke restløst okkupert og slukt av markedet. (Dette var i 2002). Det fins gliper for det uforutsigbare, og glipene er ikke små. Fremdeles er noe, ja noe veldig stort, ukategorisert. Det henvender seg og tar, henrykt, imot henvendelser. Også fra en fremmed som meg. Og de som ikke eier stort, eller noenting, har likevel et virkelig ansikt.

Binod og jeg drakk te på en tesjappe-benk ved jernbanelinjene i dag. En mann på nabobenken balanserte, med rykninger i ansiktet, teglasset sitt på hodet, på nesen, og laget mer og mer eiendommelige grimaser, slik at jeg tenkte: skuespiller. En eldre kvinne sa diskret: han er gal. Han bor der i nabohuset, la hun til. Jeg tenkte at tesjappeinnehaveren antagelig gir ham gratis te. Der satt han og var gal rett foran ansiktene våre. Han var ikke gjemt bort og gjemte seg ikke bort. Ved benken bortenfor, der vi satt i går, etter å ha fotografert folks liv mellom jernbanelinjene, reiste en kvinne seg opp for å fortelle om den nettopp myrdede nevøen sin. Politiet ville ikke granske saken. For de var ubetydelige folk, slike som bodde ved jernbanelinjene. Hun rommet en lang og detaljert fortelling, som hun gavmildt, og med grusomme detaljer, ga fra seg, om hva som var kuttet bort, og hva som fremdeles hang der, på kroppen til nevøen, den dagen i Diamond Harbour, etter gudinnefestivalen.

Gleden over å traske mellom jernbanelinjer, mellom møkk og små sjapper, improviserte templer og grønnsakutsalg. Det plutselige synet: mannen hvis yrke det er å rense folks øyne, surma heter det. Han bærer med seg en stor boks med bittesmå flasker og pensler å gni flaskenes innhold inn med, og guttene køer opp. Slik væske svir. Slik er også øynene mine blitt renset.

Alt dette fins, uforutsigbart, forbløffende og med henvendelsesenergi. Ja, det må være det som, for meg, er den radikale friheten her. Det ukategoriserte & henvendelsesenergien. At jeg er bundet til å være her er også sant. Det er verken mer eller mindre sant enn denne friheten-i-villnisset. Jeg er ikke bundet til å tenke tanker herrer av et eller annet slag har tenkt først. Jeg er bundet i selve navlepunktet, og er samtidig aller friest her. 
 

De som bor ved jernbanelinjene i Dhankuria bodde en gang nærmere Bengalbukta. Dit drar vi i morgen, i retning mangroveskogen, på leting etter båt og bosted når vi skal være der et par døgn. Hva vet folk som bor i vannkanten om hvor utsatt dette landskapet er. 

Det er ikke politikere eller forskere som holder de-som-bor-lavest orientert. De er de glemte. Men de har neppe glemt seg selv. De er faktisk ikke så kolonisert av Makten, ikke i fantasiene og fortellerviljen, som jeg fornemmer at nordeuropeere er.

Arundhati Roy fins. En opprørsk form for skrift, en ikke-kjøpbar skikkelse. En stedig og vill bevissthet. Så stor forskjell denne ene, som ikke har latt være å gjøre seg hørt og lest gjennom flere tiår, er. Hun er ikke blendet av seg selv eller av de blendende som har nærmet seg henne. Jeg tror hun vil reise seg opp for å si at keiseren ikke har klær helt til det siste.   

Binod har vokst opp i Kalighat. Et gammelt sted i byen, med tempel, Missionaries of Charity og en stor koloni sexarbeidere. Noen forfalne hus i det gamle nabolaget er blitt fornyet. Ett er blitt tempel; der slår sadhuer seg ned. Huset ved siden av sadhuenes er bygd for herreløse hunder. Binod ønsker seg en ordning med dyrleger slik at de kan se til de syke herreløse hundene til slutt. Fremdeles har de bare husly, og ingen lege.

Enn så lenge er det sadhuer som sørger for hundene. Jeg har sett mang en sadhu gi en hund del av sin egen mat. Sadhuen og hunden er et vakkert indisk tema.

Hilsen Wera