Kolkata

Myggnett, sier Binod. Denguefeberen er merkbar i byen. Kommuneansatte vandrer rundt for å registrere stillestående vannpytter. Myggen formerer seg der. 

Jeg sier likevel: nei, ikke myggnett.

Ute skravler og kjefter og leker og ler "hele byen". Men det er jo bare naboene. De er av et lydsterkt slag, de som bor mellom huset ”Båtmor” og elven. De har slått seg ned på statlig jord. Selv ikke delstatregjeringen kan hive dem vekk, har jeg hørt. For jord ved Ganga er ikke bare delstatlig, den er statlig. Befalingen om utkastelse må komme fra sentralt hold, i Delhi. Det samme gjelder de som bor ved jernbanen. Også jernbaneslummens folk bor på sentralt-eid jord. Monsterbygg reiser seg rett ved. Shoppingmalls og leilighetskomplekser. 

De som skal bo i de store husene vil ikke se slike som oss fra vinduene sine, sier en kone ved togskinnene. To unger leker offerhandlinger mellom et annet sett skinner.

to barn leker puja mellom jernbaneskinnene

Her: noen meter jord mellom ”Båtmor” og veggen utenfor, deretter en sti, så en rufsete bebyggelse og deretter den gamle elven. Ur-Ganga. Vi bruker bakdøren nå. Den ble ikke brukt forrige gang, så hvorfor brukes den nå konsekvent. For at naboene ikke skal la søppel hope seg opp ved porten, av ren skamfølelse. For vi ser det jo, søppelet, der vi går inn og ut. Og i tillegg, har jeg forstått, for at de ikke skal bruke veggen vår som en vegg i et nytt plutselig lite hus. Jeg ville ikke forestilt meg dette. Nå vet jeg det. Her får jeg vite det jeg ikke kunne forestille meg. Folk kan slå seg ned der det for øyeblikket ikke bor andre. Så er det plutselig slutt på det (tomme) en trodde en eide: en liten ubebygd eiendom eller, ganske enkelt, fred. Noen kan når som helst ta det. 

Ikke er de utkastbare heller. Bevis det, vil de si. Lovens kvern maler tregt og er kostbar å befinne seg i. Jeg skjønner meg ikke på eiendomsforhold i disse trakter, og slett ikke på pengene. 

Mat er dyrere enn i Oslo. Linser, importert fra Sørasia, det rimeligste proteinrike en kan spise i Oslo (kjøpt i ”Grønland Frukt & Grønt”, for eksempel), koster 150 taka kiloen her. Det pleide å være de fattiges mat. Det er blitt de nesten-rikes mat. Også risen er like dyr å kjøpe som i Oslo. Billigere på markedet der vi var i dag, ved jernbanestasjonen Sealdah, der kvinner sitter med ryggen mot de store hjulene i lastebiler og selger vidunderlige grønne saker, samt røde neper. Samme farge på nepene som på sarien de er kledd i. Og Shahidul, kulien, som har båret kolossale laster på hodet i de mer enn femten årene jeg har trasket i Bow Bazar, bar last i dag også. Unnskyld meg, storesøster, men nå må jeg bære. Så surrer han kledet rundt hodet og investerer det viktigste.

Der satt honningselgeren fra Sundarban. Flytende honning, vokskaker, summende bier, blader fra mangotreet + en vekt. Honning brenner ikke. Honningselgeren lot honning sildre på en fyrstikkeske, så tente han på. Det tok ikke fyr. Slik kan det bevises at honning er honning.

Jeg tenker iblant at det bare er den som hører hva folk sier som kan se hva de gjør. Blikket er ikke nok. Sansene opplyser hverandre.

Hvordan kan vi skjære ned på kostnadene, sier jeg til Binod, som noen ganger krymper foran meg i forskrekkelse over dyre grønnsaker. Han vil nødig spise kjøtt. Fisk er uoppnåelig dyrt.

Jordskjelvet, med episone nær Pokharan i Nepal, slo sprekker i vanntanken vår. Vanntanken må repareres. Fukt i veggen i rommet mitt. Stormen var vill i juli. Et område i veggen må repareres. Det vidunderlige jordstykket nord for byen behøver gjerde. Ellers kan heftige hvem-som-helster komme og slå seg ned. Vi har jo alle dokumenter, sier jeg til de her. Ta dem med i retten, kunne inntrengerne si. Alle kan bestikkes.

Gjerde av jern, sier sindige Pravash, og lager budsjett. Brønnen fungerer for lengst. Tusen frukttrær er plantet. Og nå: gjerde. Reparasjoner, gjerde – og så: meget gjerne et meditasjonsrom her i huset.

Det fins et åpen trapperom. Kanskje kan det lages en platting der. Huset er ferdig, huset har noen små skader, huset er vidunderlig, huset venter fremdeles på sitt fulle hjerte.

”Båtmor” begynner å bli en beskjeden ashram for nabolagets barn. Om bare en moden sadhu, en noe gammel men sterk mann eller kvinne, en kunstner, en som har forlatt sangsar (kretsløpet av forpliktelser og følelsesbånd) kunnet kommet hit og vært en stille pillar, en hjertestein i midten av det hele, slik at det alltid var noen hjemme. Anima er hjemme. Doberman-Suro er nesten alltid hjemme. Men Anima er ung og Suro bjeffer mot fremmede.

Sudhamay er forunderlig. Han tjener ”Båtmor”. Han ber ikke om penger. Han bodde i nærmeste nabolag men har flyttet lenger ut for familiefredens skyld. Han behøver sykkel. Offentlig transport er blitt dyr.

Jeg leser samfunn. Det er sammensatt tekst. Avsnittene jeg kan lese er små. Utenfor tekstblokken ligger margen med de tenkbare hemmelighetene. Utenfor margen ligger de utenkbare hemmelighetene.

Langs elven i retning ashramen på kremeringsstedet bor noen kyr og mange vennlige folk. Om jeg kan, vil jeg gå langs stien der i morgen. Først må vi dra til gudemakerstrøket, for kalifigurene lages ferdig nå. Kali Puja feires på tirsdag. Andre steder i India heter det: dipawali. Det blir en heidundrende natt. Kali for natten uten måne.

Janam Mukherjee, forfatteren av den store – opplysende og forferdende – boken om Hungry Bengal (2015) eier et hus ved Ur-Ganga. Jeg skal skrive til ham at jeg er her nå. Slik jeg skrev til ham at jeg hadde lest om den skrekkelige, og delvis imperialistisk gjennomførte, hungersnøden i Bengal i 1942-43 i boken hans. Og han skrev tilbake som et vanlig menneske – og en fredsaktivist.

Binod sukker ofte over det han ikke kan. Jeg sier: Binod, jeg ser hva du kan. Maa, du vet at jeg ser mørket først, sier han. Jeg vet hvor han ville bodd om han ikke bodde her. Der stod vannet opp til sengene i juli. Der ruser de unge guttene seg i avmakt og i mangel på nye og velsignende syner og ungene kommer seg sjelden ut derifra.

Det er en annen verden i byen der kvinnene sitter og venter på nye og ikke-nye menn. 

 Der er sangen sjelden.

Hilsen Wera