Kolkata

Kjære hver og en,

Den gamle presten kledt i rødt i ashramen på likbrenningsstedet løfter røkelsespinner og talglys foran de tre hodeskallene på alteret; gule blomster er lagt i det som en gang var øyenhuler.

Han kaller meg inn i sitt aller Helligste. Jeg lar ham skjønne at jeg sitter der jeg ønsker, i tempelets forgård, i riktig avstand fra alteret. Så fort de rituelle gestene er utført skrur den haltende presten på viften og deler ut søtsaker. Jeg spiser en bit, og vil bære resten med hjem til Anima. Da vet jeg ikke at Sudhamay vil ta meg med inn til det elektriske likbrenningsstedet. Jeg går dit inn med en myk søtsak i høyre hånd og blir vist ovnene som åpnes når den døde skal brennes. Etterpå, aske og sot. Bare aske og sot. Sudhamay har vokst opp i nabolaget og vil vise meg alt.

På båren nærmest de to ovnene ligger en syttenåring. Ansiktet er utildekket. Han skal skyves inn i ovnens åpning. Lenger borte ligger en olding. Jeg har sett slike ovner før. Det var i Auschwitz. Jeg har ikke sett dem etter 1995, da jeg var i Polen siste gang. Det gufser. Rundt om står ungguttene og henger. En hel flokk av den dødes kamerater eller slike som vanemesssig slenger omkring på likbrenningssteder. Gutten må ha eid lite. Det er en beskjeden siste avskjed som foretas. Kom til Kali puja-feiringen her, sier en mager og hengslete unggutt. Jeg kan ikke love nattlig nærvær 12. november. Ommobashya, natten uten måne. Da er det menneskene som, med gudinnen Kali i sin midte, må lage lyset med talglys, oljelamper eller mangefargete elektriske lys.

De som bor i disse trakter og har levd en stund kjenner to harde, konkrete og tette erfaringssoner: døden og maten.

Den dødes ansikt ligger åpent ute i mange timer. De som kjente ham og henne ser ansiktet. Også ukjente ser det. Død uten tildekning. Slik blir det - for meg -  annerledes å være kropp.

På torget ligger fiskene åpent fremme, en og en og en, som var de autonome skapninger, ta meg, bare forsyn deg. Mat uten plast. For en forskjell fraværet av plasten medfører.

Fiskekroppene er tynne, feite, flate, ålelange, kolossale, rødlige, gullige. Næringskjeden kommer nær.

Kjøtt og fisk nevnes ofte samtidig. Men fisk er noe helt annet. Vannets og elve- eller havbunnens frukt. Fisken gir seg som mat på en egen, selvsagt og fortettet måte. Især når hele fisken er synlig. Når den ligger og spreller blir det hele, som her, rent ”gammeldags”. I dag, på fiskemarkedet i Kalighat, der kunden sindig vurderer dagens mulige innkjøp og fiskehandleren følger med på kundens ønsker, er det soom om jeg tar selve realiteten fisk til meg på en helt ny måte.

Jeg som, som unge, i gryningen dro ut med morfaren min for å dorge; jeg har jo hatt fisk i fingrene siden femtitallet. Likevel: det er her, i dag at realiteten fisk er blitt min.

‹Så små tanker du har›, sier jeg til meg selv. Tanken på fisk kan selvsagt være en liten tanke. Men fisk er ikke et lite tema i det store kretsløpet av levende og døde, av det å spise og det å bli spist og å holde dammer, sjøer og elver frodige.

Levende fisk henger sammen med levende småvesener i vannet. Også fisken må spise. Levende fisk forutsetter vann der fisk kan puste og gyte.

Tomt hav er en stor form for mørke.

Hilsen Wera