Lalmonirhat

Kjære hver og en,

Det er ikke hver dag en frosk hopper opp i fanget mitt foran datamaskinen. Den gamle datamaskinen, fremdeles i daglig bruk, ble kjøpt i august 2008. Et synkende skip. Underlig hardfør. Det knirker og hyler i skjøtene.

Ny datamaskin, tenker jeg. Nå pøses det penger inn i den hardføre synkende. Det er ikke budsjettert for ny stasjonær maskin. Badsha bruker en bærbar gitt i 2014.

Jeg har stor sans for å reparere, både klær og hoppetauet som er i regelmessig bruk her. Håndtaket sprakk i dag. Sharifa reparerte det med samme lim som sålene i de gamle teva-sandalene mine.

Froskene kom med det plutselige regnet. Gudinnen Durga drar, i følge myten, tilbake til sin fars hus i fjellene etter ti-dagersbesøket på slettelandet. Regnet er Durgas tårer, sier noen.

Den mest forunderlige i internatet er nå Amena. Også hun foretok et rømningsforsøk i høst. Jeg husker telefonsamtalene (i Oslo) med Sujan og Shyamol på tunet ved hennes mors hus da begge dro for å snakke med henne etter rømmingen. Så skjønte Amena, i huset i flomområdet ved Dharla, at hun aldri ville kunne gjøre noe ordentlig her i verden om hun ikke holdt fast ”i roret” og kom tilbake. Hun holder seg virkelig fast. Hun ønsker å gjøre noe ordentlig i verden. Det er en stor beslutning.

Amena var til høsten 2015 den mest uanselige av de i internatet. Det var hun som i 2010 betrodde meg at hun så vidt fikk litt ris med salt om kvelden, og siden sa hun at faren, far til fem døtre, en gang hadde prøvd å kaste henne ut i elven; en munn mindre å mette. Så kom hun hit.

Jeg ser nå en lysende fjorten-femtenåring, den mest konsentrerte av alle. Hun har lenge vært trist over at stemmen hennes ikke har stor klang og kraft – som Rehana og Sharifa. Jeg må satse på instrumentet, sier hun. Den som hver dag cirka kl 7 setter seg med esraj i lydstudioet er Amena. Den som skifter sengtøy på sengen min og bretter sammen klærne mine er Amena. Den som ikke glemmer, og heller ikke skravler, er Amena. Den som ikke klager over en vondt her og en annen der, er Amena. Slik er det nå. Det kan være annerledes neste år.

Vi er nettopp kommet tilbake fra det første sangskolestedet, på den siste dagen i hinduenes store puja. Insekter lyste opp veien. Vakrere enn alt annet er lysinsektene. Også Ripon var med til tunet der Badshas første sangguru fremdeles er en av våre.

Ripon er grubleren som funderer over Koranens ”innsider”. Rehana skjønner seg ikke på Ripon. Heller ikke Ripon skjønner med fasthet hva han skal gjøre i verden. Han er lettlurt, sier noen. De kjenner meg ikke, sier Ripon.

Ripon kan være det nærmeste sjel jeg har sett i verden. Han har visstnok et stort raseri i seg. Usett av meg! Han snakker om ”fristelser” som ingen annen her, med bevegende ærlighet. Ingen øver som Ripon, sier Shyamol, den klassisk skolerte mesterlæreren og medarbeideren. Ripon, du må holde deg i daglige gjøremål, sier jeg. Ellers blir du uforståelig for de andre, og også for den store slekten din der syv brødre ber namaz, de fem bønnene pålagt i Koranen, hver dag. Om de ikke skjønner Ripons indre menneske skjønner de arbeid som de kan se.

I bilen fra landsbyen istemte Ripon den ene lalansangen etter den andres, mens Sahanur, den andre store gutten her, måtte holde seg i byen for å redde det synkende skipet av en datamaskin. Jentene, som hadde skravlet meg sanseløs på tunet og i bilen, fulgte Ripon inn i sangen. Da kom jeg til meg selv.

En av Ripons brødre, som hadde vært borte i tolv år, dukket med ett opp i landsbyen i dag. Det er han moren vår har ventet på, sier Ripon. Også jeg må se ham, la han til.

Sahanur er den mest datakyndige her. Jeg leste i aviser på nettet og fortalte ham at mange, flest muslimer, søker ly i Europa etter mange år i krigstilstander. Så la jeg til at det – blant dem som kommer som flyktninger – sikkert fins folk som søker noe annet enn ly. En eller to kan ødelegge for tusener, sa Sahanur.

Jeg har lest i papiravisen her om regjeringen som nettopp har godkjent hundre nye Special Economic Zones, der europeere, indere, kanadiere, kinesere, japanere og andre kan bygge fabrikker, hyre inn billige arbeidere og slippe unna med lav skatt og toll. Alt for at dette landet skal bli et land som tiltrekker seg penger og selv bli et land med penger. Regjeringens ansvarlige tenker kanskje at islamistene blir færre og svakere slik. Det kan også tenkes at de tenker at de selv blir rikere.

Barna våre synger i alle sangskoler at ingen kan ta noe med seg ned i det siste huset (i jorden).

Det skrives lite i avisene om havet som stiger og den sannsynlige hundreårstørken når elvene ikke lenger er vannførende. Det ligger et lite håndskrevet manuskript – av Anando – om endringene i været på sandøyene et steds i kontoret eller internatet.

Hilsen Wera