Lalmonirhat

Kjære hver og en,

Det sies at alle her kan spise nå. Alle ord er ikke troverdige. Antagelig kan nesten alle spise nesten alltid. Det sies at flere og flere lærer å lese og skrive. Dette er utvilsomt sant. Men hva er det de leser i de tusen skolene. Det sies at færre mødre og nyfødte dør; også dette er sant. Flere og flere kommer til verden ved (meget kostbare) keisersnitt; kanskje mer enn halvparten. Leger er en høytlønnet yrkesgruppe. Keisersnitt er en av mange ”moter”. Helsevesenet er et tvilsomt sted. Men det kan likevel være bedre enn det var for ti og tyve år siden. Og om regjeringens ”tjenere” vet om legenes løgner og uanstendighet det kan de neppe si det høyt; de kan ikke stanse uvesenet av medisinsk og økonomisk karakter uten å tape neste valg. Ikke stanse uvesenet i skolesystemet heller. Det jubles om høye eksamenstall. Men hva er det ungene lærer og til hvilken pris.

Uansett hvilken måned jeg kommer hit i hører jeg ordet ”eksamen”. Det kan ikke være annet enn en måte for noen å tjene penger på. For de mange er det en måte å bli fattigere på. Men stoltheten bevares antagelig mens pengene renner ut til lærere som privatunderviser ti etter å ha undervist hundreogfemti i en offentlig skole. .

Sangarbeidet vårt presses og trues fra mange kanter. Veien er smal. Ren og sterk sang er i seg selv en vanskelig øvelse. Det vet enhver som synger slik. Konsentrasjon og utholdenhet – som en frukt av en særegen glede. Deretter: stemmens frigjøring og fellesskap. Det er dette som almenskolen her ikke kan åpne for.

Det vi gjør er det helt andre, og til dels det motsatte.

Noen av oss herfra overnattet i Patgram ved grensen til (indisk) Assam (?) i dag. Hva Jakia på åtte, Mehedi på ti og Kashem på elleve kan synge ut, og Putul på tolv, Sushanto rett før stemmeskiftet, på tretten, kan holde i hjertet og hele kroppen, syngende, fritt, sterkt, hengivent, det kunne jeg ikke tenkt meg. Det kan dere ikke tenke dere.

Vi danset den kvelden. Hele ikke det kan dere tenke dere. Rent virvlende. Jeg snublet ikke men kunne snublet. Hele natten gjødde hundene og hanen lot ikke vente på seg. Da teen kom var den søstere enn hva tungen kan tåle. Jeg holdt en liten leksjon om sukker og salt. Det er åpenbart nesten umulig for folk her å skjønne at sukker ikke er det beste en kan gi en gjest eller venn eller ektemann. Om jeg holdt hundre leksjoner i hundre dager ville teen vært like søt. Siden det er vanskelig å skjønne seg på forskjellen mellom mye sukker og lite, ville min te vært helt uten sukker.

Slik er det her selv om politfolk og sikkerhetstjenestemenn dukker opp på tunene og følger oss med motorsykler og sitter og hører sanger de aldri før har hørt og ikke ante kunne finnes i verden, enn si i deres eget nabolag. De undrer seg, disse mer eller mindre erfarne politmennene. Og jeg ler en liten latter fra et lite sted i meg. At de skal bruke tre-fire politifolk på ”meg” i døgnets samtlige timer.

Det fins to ”utlendinger” til i det nordlige fylket. Jeg tror de får det samme vaktholdet. De er menn. Hvis noen av oss tre er i fare, tenker jeg at de er i større fare enn jeg er. Det er lettere for en bengaler å skyte ned en mann. Siden de jo kan se forskjell på bengaler og ikke-bengaler, må det bety at de også ser forskjell på kvinne og mann.

Jeg har aldri vært utlending her før, tenker jeg. Men jeg har jo likevel det hva penger angår. De som i årenes løp har trodd at det fins noe å få – noe som har med penger å gjøre – her hos meg, har jo på et vis kalt meg ”utlending”. En giver er også en form for utlending. Jeg har til og med vært en noen kan ha fantasert om å bli kvitt, i et misunnelsens raseri over ikke å være en som ”fikk”.

De som herjer på denne nye måten i dette landet er jo ikke ute etter meg, på noen som helst personlig måte, og heller ikke ute etter organisasjonen Arshi Nagar. De er, så vidt vi vet, ute etter å skremme og destabilisere regjeringen. Vi vet til nå ikke hvem de er. At IS sender ut twittermeldinger kan neppe kalles bevis. Men hva kan bevise ”hvem” mordere er, bortsett fra at de er mordere, og hva de er ute etter.

For medarbeiderne her er denne tilstanden en påkjenning. De glemmer ikke av den grunn barna, stemmene, klangen i instrumentene. Men de er rundt meg på alle kanter hele ”arbeidsdagen”, bortsett fra her hvor jeg ikke er synlig for noen. Badsha våker ofte om natten av helt andre grunner enn denne. Han våker antagelig mer når jeg, som kommende natt, skal sove her. Etter forrige natts heftige dans, gjøende bikkjer og halsstarrige hane vil det være godt å få sove denne natten.

Følg med i nyhetene. Det er neppe NRK som opplyser om mord i Bangladesh. BBC News gjør det. Jeg antar at også the Guardian og Al-Jazeera gjør det. The New York Times også.

Jeg tenker på Anando. Det er en stor sorg at han – av grunner jeg antagelig vil kunne skjønne litt etter litt – er et annet sted. En dump smerte hver gang jeg husker hvordan han la alt han var i strengeinstrumentet esraj, hvor ivrig han fotograferte og hvor han satt år han spilte dotara, hvordan han ladet kamerabatteriene mine, og hver morgen kom inn her hvor jeg sitter. Jeg ga hjertet mitt til den gutten og han sitt til meg. Han er et annerledes barn. Det fins bare en av enhver av oss. Anando er en på en litt annen måte enn alle de andre her. Vi klarte ikke å bevare og beskytte og følge ham.

Men han har ikke gått tomhendt herfra. Alt han har lært er i ham. Det er bare det som kan bli borte som kan bli borte.

Hilsen Wera