Lalmonirhat

Kjære hver og en,

Det er underlig hett her. En plutselig regnskur laget ingen høst. Her sitter jeg under den mest saktegående viften. Ikke noe sangskolebesøk denne dagen.

Underlig leksjon i dag: jeg bruker internett med modem, i den bærbare macen. Men hvorfor spiser den gigabytes; vi kjøper og kjøper. En som vet mest her i småbyen skulle komme for å undersøke om det foregikk automatiske gigabitekrevende oppdateringer i macen. Han kom inn, jeg så på leggene, på brystet, på ansiktet, på hele gutten. Tretten år. Familieforsørger. Han går i sjette klasse. I denne byen fins ikke mac. Sahanur, gutten og jeg ransakte System Preferences og App Store. Vi deaktiverte automatiske oppdateringer. Gutten gikk stolt ut herifra.

Siden kom trommeslager og sanger/sangmester Sujan rett fra en sivil domstol. Noen klaget ham inn for retten i 2012.  Laget noen løgner om en ørefik og et lite tyveri av jord. Rettssaken pågår på tredje året. Selvsagt suges det ut penger av Sujan som mangler penger.

Så kom en musiker vi kjenner sammen med hustruen jeg ikke kjenner. Ojojoj, datteren giftet seg plutselig med en inder og nå kommer svigersønnen med krav om medgift. 80 000 taka. Jeg har for lengst sluttet å gi rene penger; jeg har dem jo ikke. Likevel: av og til en kjole, en lungi, en sari. Har lært at den som gir får grådighet tilbake, eller en eller annen uventet mental ørefik.

Jeg stod på tunet og skjønte at ærendet deres var – penger. Jeg sa det som det var. De drakk te, de ble værende. Jeg satte meg ned for å skrive på en lang tanke til de nærmeste medarbeiderne her. Da kom Rehana inn med den pinte hustruen. Hun gjentok ærendet. Men Rehana, sa jeg; du vet jo at maa ikke gir på den måten.

Så fikk jeg vite at musikeren er upålitelig, har slått seg sammen med en annen kvinne, og all byrde hviler på den pinte og hardtarbeidende første hustruen. Jeg ga 1000 taka til Badsha og gjemte meg. Jeg er en brent giver. Når en gammel musiker spiller med oss hele dagen da har vi et lite utvekslings”ritual”. Det er en hjertesak. Musikeren gir sitt, jeg gir litt.

Rehana sier: maa, du må ikke dra herfra før du har gitt meg til en god mann. Sharifa sier: maa, hva skal jeg gjøre. Foreldrene mine og lillebroren min har ingenting og jeg gråter om jeg ser dem; kan jeg da gå videre på egen vei. Jeg sier ja, Sharifa du skal gå. Ser hun dem ofte faller hun sammen. Og vi kan ikke forsørge familier. Små livredningsforsøk pågår lpågår hele tiden. Vi er ikke laget av stein. De fleste sies å være mindre rått fattige enn før det meste av tiden.  Jeg leste likevel i avisen i dag at en tredel lever under en-dollar om dagen-grensen; en halvdel under to-dollar-grensen. Hvordan disse tallene regnes ut aner jeg ikke. Det er medgift, sykdom og brå død som er slukene.

Politibeskyttelsen ser ut til å avta. Ingen kan opprettholde en slik oppmerksomhet om en ”utlending” hver dag i mange dager. Jeg har ingen fornemmelse av fare. Vi var i nærheten av et Jamaat e-Islam-”reir” i går, rett ved et hindunabolag. Farlige våpen og skrifter ble funnet der for kort tid siden. En ”atombombe”, sa Badsha til meg på telefonen mens jeg ennå var i Oslo. Det betydde: utenlandske våpen. De fleste her tror at mordene på utlendinger er Jamaat e-Islamis verk. Jeg tror ingenting om dette. Folk myrdes i Oslo også. Folk myrder og myrdes ustoppelig, for eksempel i USA.

Forskjellen er: den nøye utvalgte ikke-bengaleren og den presise drapsmetoden. Dessuten: utlendinger er så skummelt viktige i dette landet. Regjeringen holdes antagelig oppe, økoomisk og politisk sett, ved vennligsinnede vestlige regjeringer. (Ogå tekstilindustrien.) Jeg tenker at et mord er et mord. Men jeg vil ikke myrdes. Alltid en kvinne ved din side hvor du enn sitter og drar, sier sikkerhetspolitiets sjef her. Blir ikke Rehana eller Sharifa med, så en politikvinne. Mye her er pussig. Akkurat det ville vært forstyrrende.

Revolver, sa en politimann. Jeg sa et klart nei.

Denne gangen slipper Rehana og Sharifa å tigge om å få bli med; det er jeg som ber dem komme.

Jeg er ensommere her uten Anando. Et menneske må gå dit hun og han må gå. Noen går fra, andre går til. Noen går både fra og til. Jeg trodde jeg skulle både lære, undervise, gå og gå og, ja, dø med denne gutten i nærheten. Det er han som skrev om klimaendringer ute i Brahmaputra-floden. Kanskje skriver han der han er, i Dhaka. Det han skrev her ligger igjen her. Det er hans og han skal få det den dagen det blir mulig. Kanskje får jeg gi det til ham, kanskje blir det en annen. Mennesker kommer til hverandre og mennesker må gå lenger ut. Alt lar seg ikke skjønne. Noe lar seg skjønne siden.

Jeg både går og vil dø med den gutten i nærheten. Han var bare åtte år da han berørte meg første gang.

Hilsen Wera