søndag 4. oktober 2015

Lalmonirhat





kjære hver og en,

Plutselig her; igjen. Den siste uken i Oslo begynte jeg å lese ”brevene hjem” fra 2004. Dette stedet var ikke med i begynnelsen. Det fantes ikke internettforbindelse her. Nå fins den; labil og ufullkommen.



Lang lang reise. Først flyet, så ferden i bil nordover. Ankom Dhaka kl 4 am; ankom denne småbyen i nord kl 11 pm. (100 minutter ved bagasjebåndet.) Uttak av kontanter i et lekkert hotell der tjenerne bøyde seg for meg, selv om jeg hadde sandaler og ukjemmet hår. Det jeg skulle: ta ut kontanter i hotellets pålitelige minibank.



Drakk te i Doha med en dame fra Alta. Hun skulle til det sør-indiske pilegrimstedet Tiruvannamalai, der SriRamana Maharishi bodde. Munken Abhishiktananda (Dom le Saux) hvis bøker jeg ”spiste” på syttitallet, var sterkt berørt av SriRamana Maharishi. Han var en ‹hellig mann›, om noen med sannhet kan kalles med det navnet. Han ble fotografert – også – av Henri Cartier-Bresson. Damen var lykkelig over at jeg, naboen i flyet, hadde vært i Tiruvannamalai, og spanderte de søsteste søtkaker på oss i flypalasset i Doha. Det fins opplyste mestere i India, sa hun. Ja, de fins, i det små og skjulte. Jeg sa litt om det som, i tillegg til visdom, fins i India. Hun visste om volden mot kvinner. 



I flypalasset: bilder på en skjerm med ord om donasjon til en charity for syke barn som ikke kan alfabetet. Rart, ja nesten kvalmende, å se disse bildene av vakre fattige barn midt i marmoren og flyplassens utsøkte luksus. Verden er virkelig et sted for illusjoner. Så fins dette rare hjertet som beveger seg i oss og beveger oss.



Da vi ankom byen sang Badsha en gammel folkesang om ham eller henne som en gang var hjertets perle (buker moni) og nå ligger med hodet i dammen hos slangene. Det er en sorgsang og vi er i sorg.



Anando er ikke her. Alles Anando rømte en sen kveld, med tog til Dhaka. Jeg har visst det en stund, og ikke kunnet skrive det i en blogg. Det er for sårt og jeg har skjønt for lite. Jeg skjønner fremdeles for lite. Zita, så kjær, døde i Budapest 12. august. Omtrent da rømte Anando. Jeg visste ikke hvilken død som i meg var størst. Jeg var jo Anandos, og trodde ikke han kunne forlate esraj, dotara, brødrene, søstrene, mestrene – og meg.



Jeg har ikke skrevet det før. Han er en av tusen barn her. Så er han vis som en ”ramana maharishi”. Denne underlige gutten som så ofte har gjort meg målløs og har villet lære alt. Nesten hele dagen i dag har medarbeiderne sittet sammen for å skjønne hva det var Anando gjorde, i mai og deretter i august: var det han som ville dra vekk, eller ble han lokket, forstyrret, forvirret, fremmedgjort.



Sent på kvelden satt jeg på sengen hos Ripon, Bhim og – fremdeles her – Sahanur. (Han er stor nå, og flytter antagelig ut meget snart.) Bhim på fjorten sa at alt er annerledes nå og han gråter når han tenker på Anando. Men Anando, slik sa Bhim det, vil aldri kunne slutte å synge. Ripon sa at Anando ikke ville gå seg vill.



Jeg håper han blir i sangen. Men hvordan skal han kunne være i sangen som løsarbeider i Dhaka. Gutten som kunne gått til en slags verdens ende i sang og tone og annen kunnskap. I tillegg bandt han oss sammen.



Anando bar manges sorger. Farens sykdom, fattigdom og ærgjerrighet bar han også. Det kan han blitt for tungt. Han kan ha måttet gå ut. Jeg kan ikke skjønne det. Men jeg vet at en kan måtte gå ut – også fra det aller vakreste.



Det Anando gjorde kan fortone seg som et ”selvmord”. Men det kan ha vært en måte å redde seg på. Eller, kanskje, en måte å redde andre på. 



Noe annet nå: dere vil få vite det, så jeg lar dere få vite det direkte. En italiener ble skutt i Dhaka sist mandag, og en japaner i Rangpur i går; begge menn. I en twittermelding har IS påtatt seg ansvaret, og skrevet at ”koalisasjonens medløpere” er i fare i Bangladesh. Altså: vi som følger USA. Jeg følger ikke USA men jeg har det røde passet.



Forrige bloggbrev ble skrevet med viten om den skutte italieneren. Jeg ville ikke skremme dere, og lot være å skrive det. Nå vet jeg at dere, om dere følger nyheter, vil få vite om mordene. Men dere vil jo ikke få vite at jeg er under streng politibeskyttelse. Fire personer fra Sikkerhetspolitiet kom hit til kontoret i går. Vi snakket om Anandos rømming da de brått kom inn. Sikkerhetspolitiet vil følge med hver eneste dag.



Jeg er nå som synagogen i Bergstien i nabolaget mitt i Oslo: under politibeskyttese hele døgnet.



Badsha og andre vet at mord som dette er et forsøk på å destabilisere regjeringen og skremme vestlige ”gjester” bort.



Glem ikke suno! Hver eneste venn er viktig.



Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar