Lalmonirhat

Kjære hver og en,

‹Alt› (sangarbeid her) begynte på en stor sandøy, i grenda hvis navn betyr ”den sørlige bønnen”. Det var der lutfattige veversker for mer enn sytten år siden sang meg inn; ikke bare inn i seg, men inn i sangen. Kanskje sang de meg inn i meg. Det var skjellsettende.

Vi dro i går fra den første sandøya men ikke fra min første grend. En av kvinnene som i 1998 sang meg inn, Rezia heter hun, enke nå, trasket i fem kilometer for gjensynets skyld. Kommer du virkelig ikke til oss, sier Rezia. Men vi dro ikke til Rezias grend, min første, denne gangen.

Sandøybesøkene er alltid kroppslig, tankemessig og logistisk krevende. To sangskoler, et virvar av beslutninger, folk som dukker opp med de rareste – av og til fromme, av og til ”politiske” – hensikter. Mange: simpelthen for å se. Enten det de for lengst har sett, om dette (som er ”jeg”) har skiftet karakter og blitt oldingeaktig, eller for å se den hvite og sanggale for første gang.

Barna sang krevende sanger i sangskolen på Stedet-der-høyet-blir-slått. (Det er stedsnavnet.) De kunne jo sunget stedets ‹første› sanger i steden. Lærelysten er stor. Hva får dere her, sier jeg. Glede, sier barna. Jeg har grunn til å tro at de snakker sant. Hva ønsker dere ikke, spurte jeg. Tidlig ekteskap, sa Meghla på cirka elleve. Hvordan kan dere unngå det, spurte Badsha. Ved å si nei, sa Meghla. Vis meg hvordan du kan si nei, sa Badsha. Meghla kunne ikke det.

Det var andre voksne i nærheten.

Narayan, mesterlæreren og medarbeideren som pleier å reise til sandøya minst en gang i måneden kunne mellom juni og september ikke reise dit, på grunn av flom. Før visste de ingenting om rytme, sier Narayan. Nå har de grunnkunnskap. Sandøybarna har et råere mot i uttrykket, en større kroppslighet, enn de andre. Jeg er for alltid forbundet med dette rå uttrykket. Rehana bidrar til å lage en stor og varig forbindelse.

Rehana er hjelpelærer i en sangskole fremdeles. Mens jeg skriver dette er hun der. I over i morgen drar vi til Rajpur, Kongestedet. De øver hardt før besøket.

På sandøya vandret vi i mørke fra den ene sangskolen til den andre, i grenda kalt Fiskefangerstedet, og vasset i gammelt flomvann med lommelykt. Det satt mer enn førti ganske små barn og ventet. De hadde ventet lenge, for vi hadde trasket langt. De ventet for første gang, for denne sanggruppen er ny. Stedet for gurugriha er ikke nytt.

Mødre stod og lyttet. Så spiste alle. Mødre fulgte sin grends barn hjem. En gutt heter Saddam, en jente Sweety. Slik er det med navnene her. Noen arabiske, noen persiske, noen bengalske, noen engelske. Shahin, på cirka åtte år, reiste seg og sang så jeg visste at det vil være en i denne nye sangskolen som neppe noen gang vil kunne legge fra seg sangen.

Jeg dusjet i mørke og sov på harde planker. Sharifa, som var med herifra, var engstelig. Maa, må det ikke være mykere enn dette for deg. Det må være mørkt, sa jeg. Men det må ikke være mykt. Utenfor snakket og sov de som vokter over meg mer større oppmerksomhet enn noen politimann.

Jibon, en av de mest begavede fløyteelevene fra fastlandet var med. Maa, sa han i går morges. Jeg er glad i deg, er du glad i meg. Ja, sa jeg. Men hva får deg til å si det nå. Han kunne jo sagt det før, eller senere, og jeg har uansett visst det lenge. Jeg kan ikke leve uten fløytene, sa han. Men jeg behøver bedre fløyter enn dette. Kan jeg få bedre fløyter? Hjemme fins det ikke penger å kjøpe fløyte for, la han til.

Jeg vet jo det. Jibons mor gjør husarbeid i andre folks hus.

Det hender jeg engster meg når noen kommer inn for å si meg en eller annen hemmelighet. Det kan dreie seg om hjertetanker. Så kan det dreie seg om noe som koster penger. Jeg har brent meg på å gi. Jibon, sa jeg. Jeg bestemmer ikke over kjøpet av instrumenter. Men jeg skal si ønsket ditt videre.

Anandos syke far kom til Fiskefangerstedet. Han skjønner seg ikke på sønnens plutselige rømming. Vi må vente på ham, sier den sørgmodige faren. Gutten steg opp, og så falt han ned, la faren til. Også han rømte en gang hjemmefra.

Anando kommer tilbake, sa Sahanur i går kveld. Jeg vet ikke hva Sahanur vet. Noen hemmeligheter må jeg simpelthen la være. Noen vet mer om Anando siste rømning enn jeg. Jeg tror fortsatt at jeg kjenner gutten jeg pleide å kjenne. Noe er blitt ustemt i ham. Noe er skjult for meg.

Mens jeg skriver dette kommer den første kvinnelige sangguruen, Kabita. Hun vil at sangskolen hos henne skal bli den sterkeste og frieste av alle. Det ville være vidunderlig. I tillegg er det, i den fattige bygda rett ved Sujans hus, mulig. Sujan, som er engstelig for kraften i skuldrene og armene sine, synger, spiller og underviser utenom formelle plikter. Han elsker dette arbeidet. Men han savner å få være fri kunstner. Jeg skjønner savnet.

Hilsen Wera