Lalmonirhat

I kontorrommet står to motorsykler om natten. To slike ble stjålet i mars i fjor, dagen etter at jeg kom; som for å skremme meg. De nye motorsyklene blir passet grundig på, som datamaskinene og pokalene Sharifa, Rehana, Sathi og Anando har fått som premier for deltagelse i sangkonkurranser. De to småjentene kler seg i skoleuniform kl 7, selv om skolen begynner mer enn to timer senere. De er stolte. Banshi sa med stort smil at hun skulle avlegge eksamen; hun er cirka seks år.

I går dro vi til stedet jeg i andre tekster har kalt Den bundne Elefant. Alle sangbarna der tilhører en av marfati-islams grupperinger. Det er de som ikke er ”skriftlærde” og i vestlig sammenheng ville bli kalt sufier. Hele kroppen er med når de synger. Mesterlærerne er hinduer fra andre steder. Også det er tankevekkende, i et land der hinduers hus og templer ble brent ned og hinduer drept fordi de var hinduer for meget få måneder siden.
Skolens rektor huser sangskolen, som også brukes til nattlige boitok, de frommes (syngende) forsamling. Da jeg spurte Bulbul på cirka tretten hvem han kunne si ”hjerteord” til, pekte han på rektoren. Det kan jo ha vært fordi rektoren kunne høre det han sa. Men det kan også ha vært fordi rektoren, med strengeinstrumentet khamak i går, virkelig er en å si ordene sine til. Bulbul var kledt i hvitt i går som i mars i fjor. Klærne antyder tilknytning til en åndelig veileder, pir. Det kan være at rektoren og Bulbul har samme pir. Da alle hadde sunget snakket vi sammen, i går som i fjor. Om sannhet, om sorg.
Anando lærer å fotografere, i tillegg til alt annet han lærer. Den klassiske mesteren, som kommer med toget hver lørdag for å undervise i sitar og esraj, sa til meg: si til dem alle at de må øve regelmessig. De øver så regelmessig de kan. De har jo skolegangen også, og sangen. Guttene holder kontor og lydstudio, pluss trappen, ren(t) og ryddig. Jentene har huslige plikter, og blir med til sangskoler når de kan. De vil og må lære om arbeidet her før de selv blir medarbeidere i organisasjonen.
I morgen drar vi til sandøya der Rehana ble født. Jordstykket der hun leide familiens eneste geit fins ikke mer; det er tatt av elven. Siden Rehana rømte hit for fem år siden har hun vært tilbake to ganger: da faren døde + et år etter at faren døde. Lillesøsteren Shanahaz blir med i morgen. Også hun vil synge for alle på øya, som for første gang får høre Rehanas sang etter dramaet i 2009. Lillesøsterens sang har de aldri hørt.
Jeg spør etter Tamchi, kvinnen som tok jentungen Rehana med til meg i 2002. Ingen voksne på øya kunne synge. Denne gjesten (undertegnede) var gal etter sang, så gi henne sang, slik lød beskjeden folk hørte. Det var da jentungen satte seg på huk og holdt tonen og rytmen i en halvtime, en time; jeg vet ikke hvor lenge. Den dagen sa moren til meg: jeg gir henne til deg.
Noe begynte den dagen i februar 2002.
Jeg så Rehana med telefon i hånden på tunet for litt siden. Storebroren har dratt til øya for å organisere dagen, sangkvelden og natten vår der. (Sharifa, som har matteeksamen i dag, blir med i morgen.) Den som ringte til Rehana sa at ingenting ondt skulle skje oss. Slik kyllingen blir beskyttet i egget, slik skal vi bli beskyttet på øya.
Hilsen Wera