torsdag 20. februar 2014

Lalmonirhat

Tenkte med ett at jeg kanskje er en slags skomaker som blir ved sin lest. Det fins ikke tusen improvisasjoner og nye oppfinnelser her jeg er nå. De samme ansiktene som før; de samme rytmene, de samme trærne. Ikke noe er ekstraordinært. År etter år det samme. Forskjellene hører regntiden til. Og så sangen, da. I sangene fins ord som fornyer blikket, mens hverdagen gjentar seg.
Jeg hører lydene av vann og gjess, Sahanur som øver i lydstudioet, Sathi som mumler engelsk idet hun fester orhnaen, sjalet, til Maria i naborommet. Det å feste Marias sjal er heretter Sathis daglige plikt.
Sharifa er midt i eksamenstider. Jeg går ut fra at hun, summende eller uten en lyd, pugger matte akkurat nå. Rehana har nettopp presset fersk gurkemeie til seg selv og meg. Bitter og, visstnok, rensende. Det vokser gurkemeie på jordstykket vårt. Ingefær og gurkemeie er forebyggende medisin. Bier og honning mangler.
Maria kom fra Oslo i går. Jeg vet ikke hvor fortumlet hun ble av halvannen times sang i lydstudioet etter flyreisen fra Oslo via Doha til Dhaka, og deretter den lange bilreisen fra Dhaka og hit. Hun stod på tunet da jeg kom i autorickshaw fra en sangskole i går.
I dag drar vi til Fulbari, forbi grenda der Amena bodde før hun kom hit, og vi må krysse elven Dharla, antagelig grunn, nå i tørketiden. Til sangskolen i Fulbari kommer Subho, gutten hvis sang har cirka 125 000 treff på youtube. (Navnet hans er ikke lagt ut.) Subho må være i stemmeskiftet nå. I Fulbari gurugriha er Subhorna, Bichittra og Jhasna elever. Det er en fattig grends sangskole. Mesterlæreren døde brått i desember 2012. Det er broren, sønnen og datteren som tar seg av undervisningen nå. Det er langt fra perfekt. Men det er det som er mulig. Hvor vi enn drar, med unntak av tre- fire steder, har klagesangen samme refreng: de som lærer bort har ikke selv lært (nok). Det er en gammel klagesang, eller kanskje heller, en viten vi har sammen.
Det kunne jo ikke være annerledes. Sangen var utdøende for ti år siden. Mulige mesterlærere måtte letes og lokkes ut av hytter og hus. De hører stedet til og blir, nå som før, beskjedent honorert. Vi har ingen å miste. Når en mesterlærer, som Mahendranath, brått dør blir en hel grend og en hel generasjon syngende barn rystet.
Senere.
Jeg skrev feil i dag morges. Der det var vei er det nå elv. Der det var jorder og hus er det sand. Jeg kjente ikke landskapet igjen. Ingen vet hvilke hus som blir borte i neste regntid.
21. februar er morsmålsdagen.
Det legges blomster på språkmartyrenes minnesmerker. Det sies at Bangladesh ble en egen nasjon på grunn av kjærligheten til morsmålet. Det var da Pakistans regjering ville tvinge
urdu på folk i det som før 1971 var Øst-Pakistan at beslutningen om å rive seg løs ble tydelig hos et flertall. Alle sangene våre synges på bengali, i den nordlige regionens dialekter.
Hilsen Wera 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar