Maria går i hagen med Sathi. I går satt vi på et sangtun i seks timer. Nitti barn var
samlet i sang. Vi hørte femtito av dem synge. Fire eller fem ble det gjort videoopptak
av. Etter det var alle utmattet og lyset var spedt. Jeg viste Anando et videopptak i går
kveld. Jeg må jo lære, sier han. Se, her er feilen jeg gjorde, sa jeg. Så måtte vi legge
filmen fra oss for å synge sammen i lydstudioet. Det pågår en krevende
skjelningsprosess her for øyeblikket. Menneskehjertet er et ømt sted. Hør min sorg,
sier den ene til den andre. De to blir alene om å vite om denne smerten. De andre blir
i samme stund utelukket. Et lite samfunn som dette tåler ikke mange inngripende
hemmeligheter blant ungdommene.
Det er kommunevalg i dag. Spent stemning i området av den grunn. Hemmelig valg er et vakkert ord. Den som ikke stemmer her kan bli straffet. Hit har naboer kommet i dag morges for å spørre, eller true. Vi har naboer som holder med opposisjonspartiet, eller kanskje Jamaat e Islami. Et merke, eller fravær av merke, på tommelen avslører om en har eller ikke har stemt. Selvsagt kan et slikt svart merke forfalskes. Siden parlamentsvalget 5. januar i år, der opposisjonspartiet nektet å delta, styres landet av en regjering med ufullstendig gyldighet.
Ingen, eller bare de offisielt utvalgte, kan bruke motoriserte kjøretøy i dag. Dette skal være et sikkerhetstiltak. Vi må visstnok dra i sykkelrickshaw til Rajpur ved elven Teesta. Et flomutsatt område; enda ett.
Rehana sang på øya Mannedreper ́n for to dager siden. Vi krysset Brahmaputra og trasket i sand til en av de fjorten (?) onklenes hus. Hold deg fast i meg, hadde jeg sagt til Rehana. Maa, jeg holder i deg, svarte hun. Folk stimlet uten sjenanse sammen om ungjenta. Hun sang på en vaklevoren scene med mikrofon av høyst feilbarlig slag. I mørket satt hundrevis av barn, kvinner og menn og lyttet. Sujan gikk i ett med trommen dhol, Bipin i ett med fløyten. Om natten våket Badsha, Sujan og Narayan utenfor huset der Rehana, Maria og jeg sov. Sujan hadde snappet opp skremmende ord på markedet der vi drakk te. Jeg hadde da fotografert i koranskolen, med koranlærererens godkjennelse. Et tyvetalls gutter satt og rugget syngende over boksider med arabiske skrifttegn. Det er den sangen som er tillatt blant ”de skriftlærde”.
De som ikke er skriftlærde er fromme i det skjulte. Det er de som kaller seg marfatier. Når en marfati, en ”sufi”, gjenkjenner en annen, hilses det med sterk øyenkontakt og et bestemt gestisk formular. Kvinnen, Tamchi, som i 2002 tok Rehana med til meg dukket plutselig opp utenfor teboden. Hun har gått lenge på marfatienes vei og hilste meg slik. Jeg visste ingenting om dette i 2002.
Nå vet de hvem jeg er, sa Rehana i båten tilbake til fastlandet. Lillesøsteren Shanahaz, som også hadde sunget, sa svært lite om øya. Det hun uttrykte, enda en gang, var sitt
Det er kommunevalg i dag. Spent stemning i området av den grunn. Hemmelig valg er et vakkert ord. Den som ikke stemmer her kan bli straffet. Hit har naboer kommet i dag morges for å spørre, eller true. Vi har naboer som holder med opposisjonspartiet, eller kanskje Jamaat e Islami. Et merke, eller fravær av merke, på tommelen avslører om en har eller ikke har stemt. Selvsagt kan et slikt svart merke forfalskes. Siden parlamentsvalget 5. januar i år, der opposisjonspartiet nektet å delta, styres landet av en regjering med ufullstendig gyldighet.
Ingen, eller bare de offisielt utvalgte, kan bruke motoriserte kjøretøy i dag. Dette skal være et sikkerhetstiltak. Vi må visstnok dra i sykkelrickshaw til Rajpur ved elven Teesta. Et flomutsatt område; enda ett.
Rehana sang på øya Mannedreper ́n for to dager siden. Vi krysset Brahmaputra og trasket i sand til en av de fjorten (?) onklenes hus. Hold deg fast i meg, hadde jeg sagt til Rehana. Maa, jeg holder i deg, svarte hun. Folk stimlet uten sjenanse sammen om ungjenta. Hun sang på en vaklevoren scene med mikrofon av høyst feilbarlig slag. I mørket satt hundrevis av barn, kvinner og menn og lyttet. Sujan gikk i ett med trommen dhol, Bipin i ett med fløyten. Om natten våket Badsha, Sujan og Narayan utenfor huset der Rehana, Maria og jeg sov. Sujan hadde snappet opp skremmende ord på markedet der vi drakk te. Jeg hadde da fotografert i koranskolen, med koranlærererens godkjennelse. Et tyvetalls gutter satt og rugget syngende over boksider med arabiske skrifttegn. Det er den sangen som er tillatt blant ”de skriftlærde”.
De som ikke er skriftlærde er fromme i det skjulte. Det er de som kaller seg marfatier. Når en marfati, en ”sufi”, gjenkjenner en annen, hilses det med sterk øyenkontakt og et bestemt gestisk formular. Kvinnen, Tamchi, som i 2002 tok Rehana med til meg dukket plutselig opp utenfor teboden. Hun har gått lenge på marfatienes vei og hilste meg slik. Jeg visste ingenting om dette i 2002.
Nå vet de hvem jeg er, sa Rehana i båten tilbake til fastlandet. Lillesøsteren Shanahaz, som også hadde sunget, sa svært lite om øya. Det hun uttrykte, enda en gang, var sitt
store ønske om å bli lærer for ungdommer, aller helst i skolen der hun nå går i syvende
klasse. For å bli det, på en moden måte, må hun fullføre videregående (tolvte klasse)
pluss fire år til.
Hilsen Wera
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar