Jeg går sjelden i klesbutikker i Oslo. Men jeg tenker jo på klær. Enhver som forholder
seg til spinneren og veverens tråd – som jeg jo gjør – tenker på klær. Enhver som ofte
drar til Sør-Asia må forholde seg til klær: hvilke klær kan brukes, hvilke ikke; hvem har
hele klær, hvem har ikke; hvem lager klær, og under hvilke omstendigheter.
I Nasjonalmuseet i Budapest henger for tiden en stor utstilling med barokk-kunst, med en håndfull bilder av Caravaggio som akse og nærmest et ”angrep” av syner. Jeg må tilbake dit og se Ecce Homo, Jesus med tornekrans og senket blikk og den fandenivoldsk stirrende fangevokteren.
Det henger et bevegende bilde en av guttunge i samme sal. Kunstner: ukjent. I hånden holder guttungen et stot stykke mat, en slags brødskalk, og på overkroppen har han en jeansblå jakke. Kunstneren kalles, i museet og på nettet, The Master of Blue Jeans. En antar at opphavsmannen er fra Genova. Navnet jeans skal stamme derfra; som denim fra Nîmes, i Frankrike. Det blå dongeristoffet var i begynnelsen italiensk. Jeg bruker det ikke selv men i Bangladesh og India regner den unge mannen som har jeans seg for heldig. For noen år siden fikk jeg et par sterke jeans med meg til Bangladesh; en nabos gave. For en fryd hos to uge menn i Arshi Nagar!
Lungi, sier jeg til musikerne i Bangladesh. Bruk lungi, et stykke tradisjonelt bomullsstoff som ligner kvinnenes sari men er mindre. Så lett, så fritt. Det sies at ingen kan gå til kontoret i lungi; det er så ”lavt”. Jeans har vært land- og fabrikkarbeidereres klesplagg i Europa og USA.
I Budapest fins mange titalls brukttøysbutikker; jeg går av og til dit. Klærne sies å komme fra England. Det har vært kaldt her denne uken. Ullgenser, tenker jeg. Og går på leting i den store bruktøysbutikken under vestbanestasjonen. Kommer tilbake hit med to varme gensere. Klesmerket på vrangen har så liten skrift at jeg ikke kunne lese det i butikken. På den ene lappen: made in Bangladesh.
Da tenker jeg igjen på ”Anna”, jentungen som dro fra internatet vårt nord i Bangladesh etter eid-feiringen i fjor. Det er fremdeles uklart om hun ønsket det selv. Men hun er ikke kommet tilbake. Det siste jeg hørte var at hun arbeider i en tekstilfabrikk i den store Special Export Zone nord for Dhaka, der det har vært rapportert om branner og sammenstyrtninger de siste månedene; og der arbeideruroen er stor. Arbeiderne, skolert av fagforeningsfolk i Europa og USA (?), begynner å kreve bedre arbeidsvilkår .
Uten inntektene fra tekstilindustrien vil bruttonasjonalproduktet i Bangladesh skrante.
Nå skranter hele landet. Det skal, ifølge konstitusjonen, avholdes valg innen 24. januar 2014. I går, i dag og i morgen: hartal. Tidligere har jeg oversatt det med ”generalstreik”. Hartal er et ord fra urdu (og ikke bengali), og har lite med arbeidernes streiker, som vi kjenner dem i Norge, å gjøre. Mer å ligne med en slags ”blokkade”. All bevegelse blir blokkert; ungene får ikke gå opp til eksamen. Vår Anando har eksamen i 7. klasse nå. Eksamen utsatt. Tekstilarbeidere, transportarbeidere, butikkarbeidere; alle arbeidere er skadelidende.
I Nasjonalmuseet i Budapest henger for tiden en stor utstilling med barokk-kunst, med en håndfull bilder av Caravaggio som akse og nærmest et ”angrep” av syner. Jeg må tilbake dit og se Ecce Homo, Jesus med tornekrans og senket blikk og den fandenivoldsk stirrende fangevokteren.
Det henger et bevegende bilde en av guttunge i samme sal. Kunstner: ukjent. I hånden holder guttungen et stot stykke mat, en slags brødskalk, og på overkroppen har han en jeansblå jakke. Kunstneren kalles, i museet og på nettet, The Master of Blue Jeans. En antar at opphavsmannen er fra Genova. Navnet jeans skal stamme derfra; som denim fra Nîmes, i Frankrike. Det blå dongeristoffet var i begynnelsen italiensk. Jeg bruker det ikke selv men i Bangladesh og India regner den unge mannen som har jeans seg for heldig. For noen år siden fikk jeg et par sterke jeans med meg til Bangladesh; en nabos gave. For en fryd hos to uge menn i Arshi Nagar!
Lungi, sier jeg til musikerne i Bangladesh. Bruk lungi, et stykke tradisjonelt bomullsstoff som ligner kvinnenes sari men er mindre. Så lett, så fritt. Det sies at ingen kan gå til kontoret i lungi; det er så ”lavt”. Jeans har vært land- og fabrikkarbeidereres klesplagg i Europa og USA.
I Budapest fins mange titalls brukttøysbutikker; jeg går av og til dit. Klærne sies å komme fra England. Det har vært kaldt her denne uken. Ullgenser, tenker jeg. Og går på leting i den store bruktøysbutikken under vestbanestasjonen. Kommer tilbake hit med to varme gensere. Klesmerket på vrangen har så liten skrift at jeg ikke kunne lese det i butikken. På den ene lappen: made in Bangladesh.
Da tenker jeg igjen på ”Anna”, jentungen som dro fra internatet vårt nord i Bangladesh etter eid-feiringen i fjor. Det er fremdeles uklart om hun ønsket det selv. Men hun er ikke kommet tilbake. Det siste jeg hørte var at hun arbeider i en tekstilfabrikk i den store Special Export Zone nord for Dhaka, der det har vært rapportert om branner og sammenstyrtninger de siste månedene; og der arbeideruroen er stor. Arbeiderne, skolert av fagforeningsfolk i Europa og USA (?), begynner å kreve bedre arbeidsvilkår .
Uten inntektene fra tekstilindustrien vil bruttonasjonalproduktet i Bangladesh skrante.
Nå skranter hele landet. Det skal, ifølge konstitusjonen, avholdes valg innen 24. januar 2014. I går, i dag og i morgen: hartal. Tidligere har jeg oversatt det med ”generalstreik”. Hartal er et ord fra urdu (og ikke bengali), og har lite med arbeidernes streiker, som vi kjenner dem i Norge, å gjøre. Mer å ligne med en slags ”blokkade”. All bevegelse blir blokkert; ungene får ikke gå opp til eksamen. Vår Anando har eksamen i 7. klasse nå. Eksamen utsatt. Tekstilarbeidere, transportarbeidere, butikkarbeidere; alle arbeidere er skadelidende.
Disse lange ”generalstreikene” er opposisjonens beslutning. En markering av makt, et
forsøk på å gjøre regjeringen ”ufør”. En sabotasje av et sekulært forsøk på
anstendighet som det hos Awami League (regjeringspartiet)...?
(Men: hvorfor har multinasjonale selskaper fått tillatelser til å bruke matjorden nord i landet til å dyrke tobakk!!)
Vet ikke hva ”Anna” gjør nå. Hun er fjorten og har ikke fullført femte klasse. Jeg hørte, i fjor, at hun, den nye tekstilarbeideren, skulle spare penger til medgift. Dette var mormorens, eller naboenes, ord i grenda der hun bodde inntil mormoren i 2009 sa til oss: ta henne imot, for det er ikke mat hos meg. (Det er ikke utelukket at ”Anna” nå sørger for mat til mormoren. Og hvem kan kaste stein...)
Kanskje er ”Anna” gift, og hjemme. Kanskje sitter hun ved en maskin. Kanskje pakker hun klær. Og kanskje er hun et helt annet og mørkere sted enn en fabrikk.
Hilsen Wera
(Men: hvorfor har multinasjonale selskaper fått tillatelser til å bruke matjorden nord i landet til å dyrke tobakk!!)
Vet ikke hva ”Anna” gjør nå. Hun er fjorten og har ikke fullført femte klasse. Jeg hørte, i fjor, at hun, den nye tekstilarbeideren, skulle spare penger til medgift. Dette var mormorens, eller naboenes, ord i grenda der hun bodde inntil mormoren i 2009 sa til oss: ta henne imot, for det er ikke mat hos meg. (Det er ikke utelukket at ”Anna” nå sørger for mat til mormoren. Og hvem kan kaste stein...)
Kanskje er ”Anna” gift, og hjemme. Kanskje sitter hun ved en maskin. Kanskje pakker hun klær. Og kanskje er hun et helt annet og mørkere sted enn en fabrikk.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar