Godt nytt år!
Det regner i Oslo; det er varmt og mørkt. ‹Du er heldig som skal dra herfra,› sier en og annen. Underforstått: fra dette mørke og varme som ikke stemmer med årstiden.
Selvsagt er jeg først og fremst heldig som ble født her. Være født akkurat her innebærer – for mange, om slett ikke alle – anledningen til å dra herifra av til. Utreisefrihet, penger, og så videre. Men: være født og bo her innebærer jo først og fremst å slippe krig. Forskjellen mellom krig og ikke-krig i byer og landsbyer må være den største av alle forskjeller.
Jeg drar til Kolkata på mandag, og etter en måned i Paschim Banga (West Bengal), østover til Bangladesh. Til sanglandet vårt; det samme sangland som før. Til stedene for Songs of Death and Freedom. Slik sett er jeg en skomaker som syr på den gamle skoen. Elsker jo denne gamle skoen. Men: kan ikke lage tråden alene. Den ryker om den skal være bare min.
Det hviler et lite vemod ved dette: det samme. Samme pendelbevegelse, samme ansikter, med noen tilføyelser og noen fratrekk. Barn blir ungdommer, voksne blir oldinger. Noen som var der før er dratt vekk; noen som ikke var med, har sluttet seg til dem som synger. “A grain of sand” på planetens kolossale sandbanke.
Så lite det er, så langt borte. Kanskje kan de færreste av dere jeg skriver dette til (for jeg skriver jo ikke for arkivet men i henvendelse) fornemme at der også er her. ‹Du er jeg der›, som munken Abhishiktananda en gang skrev i et brev. ‹Og jeg er deg her›.
Det er mitt sterke ønske for 2014 at noen av dere som leser dette kjenner, eller vil kjenne, at suno er deres eget, og at vi er flere som ror og skal ro denne båten.
Om meg som mandag drar østover kunne det sies at jeg ikke ønsker å dra noe som helst sted. Her vil jeg være, på denne stolen, ved dette tastaturet. Jeg skulle så gjerne, uforstyrret, få skrive: lage setninger; syntaktiske og rytmiske ledd, i den norske freden. Fullføre et manuskript, fullføre enda ett, og et tredje. Det er mye å forlate.
Fra Kolkata vil jeg skrive om Kolkatas hendelser og stemninger. Akkurat nå: om “sunoland”. Vi i Norge har vært med på å gjøre sangen mulig, også for jenter, ikke minst for utsatte hinduer, i to nordlige distrikter i Bangladesh.
Bangladesh, bengalernes østlige region, er, mer enn noengang siden 1971 (Uavhengigheten fra Pakistan), utsatt for hardt trykk og ukjente “makter”. Det skal avholdes parlamentsvalg i morgen. Valget boikottes av den ene fløyen i det politiske spekteret. Utfallet kan ikke bli “troverdig”. I fløyen som boikotter valget, der det store partiet heter BNP, inngår også Jaamat-e-Islami, som ønsker seg en pietistisk form for islam. Der skal musikk og sang ikke være, og især ikke jentenes. Hinduer er, ifølge Jaamats fortolkning, ikke “Bokens beskyttede folk”, slik både jøder og kristne er. Profeten Mohammad kunne vanskelig vite om hinduenes hellige skrifter.
I denne forsamlingen (Jamaat) av de skrifttroende er det uklart hvilken utkant, eller sted utenfor kanten, hinduene er henvist til. Dette er en gammel historie. Det lyder som et refreng: de som skal være, og de som ikke skal det; de som skal være her, og de
Det regner i Oslo; det er varmt og mørkt. ‹Du er heldig som skal dra herfra,› sier en og annen. Underforstått: fra dette mørke og varme som ikke stemmer med årstiden.
Selvsagt er jeg først og fremst heldig som ble født her. Være født akkurat her innebærer – for mange, om slett ikke alle – anledningen til å dra herifra av til. Utreisefrihet, penger, og så videre. Men: være født og bo her innebærer jo først og fremst å slippe krig. Forskjellen mellom krig og ikke-krig i byer og landsbyer må være den største av alle forskjeller.
Jeg drar til Kolkata på mandag, og etter en måned i Paschim Banga (West Bengal), østover til Bangladesh. Til sanglandet vårt; det samme sangland som før. Til stedene for Songs of Death and Freedom. Slik sett er jeg en skomaker som syr på den gamle skoen. Elsker jo denne gamle skoen. Men: kan ikke lage tråden alene. Den ryker om den skal være bare min.
Det hviler et lite vemod ved dette: det samme. Samme pendelbevegelse, samme ansikter, med noen tilføyelser og noen fratrekk. Barn blir ungdommer, voksne blir oldinger. Noen som var der før er dratt vekk; noen som ikke var med, har sluttet seg til dem som synger. “A grain of sand” på planetens kolossale sandbanke.
Så lite det er, så langt borte. Kanskje kan de færreste av dere jeg skriver dette til (for jeg skriver jo ikke for arkivet men i henvendelse) fornemme at der også er her. ‹Du er jeg der›, som munken Abhishiktananda en gang skrev i et brev. ‹Og jeg er deg her›.
Det er mitt sterke ønske for 2014 at noen av dere som leser dette kjenner, eller vil kjenne, at suno er deres eget, og at vi er flere som ror og skal ro denne båten.
Om meg som mandag drar østover kunne det sies at jeg ikke ønsker å dra noe som helst sted. Her vil jeg være, på denne stolen, ved dette tastaturet. Jeg skulle så gjerne, uforstyrret, få skrive: lage setninger; syntaktiske og rytmiske ledd, i den norske freden. Fullføre et manuskript, fullføre enda ett, og et tredje. Det er mye å forlate.
Fra Kolkata vil jeg skrive om Kolkatas hendelser og stemninger. Akkurat nå: om “sunoland”. Vi i Norge har vært med på å gjøre sangen mulig, også for jenter, ikke minst for utsatte hinduer, i to nordlige distrikter i Bangladesh.
Bangladesh, bengalernes østlige region, er, mer enn noengang siden 1971 (Uavhengigheten fra Pakistan), utsatt for hardt trykk og ukjente “makter”. Det skal avholdes parlamentsvalg i morgen. Valget boikottes av den ene fløyen i det politiske spekteret. Utfallet kan ikke bli “troverdig”. I fløyen som boikotter valget, der det store partiet heter BNP, inngår også Jaamat-e-Islami, som ønsker seg en pietistisk form for islam. Der skal musikk og sang ikke være, og især ikke jentenes. Hinduer er, ifølge Jaamats fortolkning, ikke “Bokens beskyttede folk”, slik både jøder og kristne er. Profeten Mohammad kunne vanskelig vite om hinduenes hellige skrifter.
I denne forsamlingen (Jamaat) av de skrifttroende er det uklart hvilken utkant, eller sted utenfor kanten, hinduene er henvist til. Dette er en gammel historie. Det lyder som et refreng: de som skal være, og de som ikke skal det; de som skal være her, og de
som ikke skal få være her. Som i Syria, så i... Europa; om enn litt mer fordekt.
Jihadistene er, såvidt jeg vet, meget få i Bangladesh.
Jeg vil krysse grensen mellom India og Bangladesh på samme sted som i mars 2013, ved “Burimari”, som betyr oldingekona. En sangskole befinner seg i nærheten. Deretter til kontor cum internat cum lydstudio cum seng. Deretter: norsk besøk i en måned! For en lykke. Deretter: enda en norsk gjest. For en lykke! Mer siden om dette, i all diskresjon. Og: 18. mars, konsert i Dhaka. Den norske Ambassaden i Dhaka og Rikskonsertene har gjort det mulig. La oss håpe at andre ikke gjør det umulig.
De i internatet lager “bok”. Rehana er medredaktør. Dikt, sangtekster, livshistorie, fortellinger. De er blitt en skrivende flokk. Skriv om været, har jeg sagt til Anando som vokste opp på en sandøy. Nå skriver han antagelig (også) om været. Fra Kolkata skal jeg ta med avisutklipp om klimaendringer, på bengali. Mye stoff i avisene der, visstnok. Anando kunne jo bli en ung “klimakronikør” eller reporter fra Arshi Nagars side.
ps: youtube-snuttene skal som snarest lenkes til www.suno-norge.org.
Og: dette brevet kan videresendes!
Hilsen Wera
Jeg vil krysse grensen mellom India og Bangladesh på samme sted som i mars 2013, ved “Burimari”, som betyr oldingekona. En sangskole befinner seg i nærheten. Deretter til kontor cum internat cum lydstudio cum seng. Deretter: norsk besøk i en måned! For en lykke. Deretter: enda en norsk gjest. For en lykke! Mer siden om dette, i all diskresjon. Og: 18. mars, konsert i Dhaka. Den norske Ambassaden i Dhaka og Rikskonsertene har gjort det mulig. La oss håpe at andre ikke gjør det umulig.
De i internatet lager “bok”. Rehana er medredaktør. Dikt, sangtekster, livshistorie, fortellinger. De er blitt en skrivende flokk. Skriv om været, har jeg sagt til Anando som vokste opp på en sandøy. Nå skriver han antagelig (også) om været. Fra Kolkata skal jeg ta med avisutklipp om klimaendringer, på bengali. Mye stoff i avisene der, visstnok. Anando kunne jo bli en ung “klimakronikør” eller reporter fra Arshi Nagars side.
ps: youtube-snuttene skal som snarest lenkes til www.suno-norge.org.
Og: dette brevet kan videresendes!
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar