Budapest

Det er første søndag i advent; lys- og blomsterbutikkene er åpne i byen.

Jeg kommer gående i Jószefvaros, i retning trikken. Går der på nesten-tomt fortau og tenker på Mousumis sang, som jeg nettopp har hørt (enda en gang!) hos grafiker & musiker Csaba; vi formgir en suno-video med stills, levende bilder, sangtekst og lydstudioopptak. Krysser en liten gate uten trafikk men med rødt lyssignal. To unge uniformerte politimenn kommer mot meg. De snakket ungarsk og jeg innrømmer at jeg ikke forstår det. Så du ikke fargen, sier den ene på engelsk. Jo, jeg så fargen.

   Vis meg id-beviset ditt!

Jeg går ikke rundt her med pass. Alt jeg har er pressekortet. Hvor er passet. Jeg mumler gateadressen der jeg nå sitter. Den engelsktalende fortrekker ikke en mine. Jeg tenker jeg at dette ansiktet ikke lar seg bevege (av meg). Hva jeg enn sier vil være lik null. Jeg er ”en jøde” for ”fascisten”. Den andre politimannen tar frem en skriveblokk. Kanskje formularer for bøter, tenker jeg nå. Jeg ser på dem begge. De spør etter fødselsdatoen min, og får den. Fødselsdatoen! Kanskje har de sett fødselsdatoen i pressekortet og nå vil de kontrollere etterretteligheten min. (Det fins ikke fødselsdato nedskrevet i pressekortet.) Så du meg ikke, sier den engelsktalende.

Jeg hadde sett ham; jeg hadde sett uten å se, for jeg hadde jo Mosumis sang i tanken. Unnskyld meg, sa jeg. De lot meg gå, uten bot. Men jeg måtte først gjøre meg liten. Det var ikke vanskelig; jeg hadde jo begått en formell feil, ja kanskje til og med to. Moralen er: ha bevissheten der føttene er.

  

Jeg er redd for – uten å ville det – å begå formelle feil. Kanskje fins det en urtanke, som er som en ”materie”, om at jeg jo er en formell feil, og det er ikke lurt å vifte med den; jeg var i min mors liv under flukten til Sverige i 1944. Fostre tar til seg stemningene i mødrene.

Kanskje er det også derfor at jeg så ur-redd for den byråkratiske maktens ikke-bevegelige ansikter. Gestapo, Gestapo. Tenker: hva jeg enn sier er det støv; eller luft; eller forverrende.

Episoden fra Jószefvaros henger i organismen. Politimennene var blitt krenket; jeg hadde sett dem og tråkket over gaten likevel. ‹Du skal ikke krenke maktens menn›. For alt jeg vet, kan det ha vært en overtredelse å gå omkring uten id-kort: altså overtredelse a + overtredelse b.

‹Å ha papirene i orden›, hva er det. Titalls millioner har ikke papirbevis på retten til å være der de er. Det de har er kroppen, lidenskapen etter å være til, noen å rømme fra, noe de gjerne vil skape og noen de gjerrne vil forsørge. Men de har slett ikke ‹papirer i orden›. De som ikke har det må unngå å begå formelle feil og bli fakket.

Et gitt stempel, og du er inne. Mangler dette stempelet er  du ikke riktig noe sted; i hvert fall ikke der du er. Jeg kan fornemme ”kappen” av illegalitet. Det verste må være ikke å vite hva som er riktig eller legal ”kappe”, eller å vite at riktig, eller legal, kappe ikke fins noe sted i verden for det menneske du nå engang er: du kan, uansett hva du foretar deg, ikke bli riktig. Du er merket med foreldre, fødested, fluktruter og forferdelige vilkårligheter; du er nærmest dømt i denne rettssalen av en verden hvis regler du og alle som bor her er henvist til.

  

Lovbokens og rettssalens regime. Sikkerhetsvaktenes korrekte kontrollregimer i flere og flere land, intrikate, koblet til hverandre, et nett av ugjennomtrengelige og usynlige masker der du enten må kjenne maskestørrelsen, usynlighetsmulighetene, en av dem der oppe som lager maskene og tvinner trådene sammen – eller du må ha et stort forråd av overskridende latter med en stille tro av barnets slag: Keiser, du har ikke klær.

Tilføyelse: jeg har en større enn vanlig sans for trafikkregler og frykt for biler, og går sjelden rundt med Mousumis sang i hodet i trafikken. Men jeg  har til i dag ikke speider etter politiet… Fascistene har vært i Ungarn før og kan alltid komme alle steder. Vit det, og tro uansett  på barnet, sier jeg til meg selv.

Hilsen Wera