Kjære hver og en, her er jeg, i
Budapest, kastet rett ned på meg selv. Det var jeg som kjøpte billetten. Jeg skaffet
for snart sytten år siden dette stedet, for i denne byen skjønner jeg ikke hva
folk sier; her må jeg se og høre undertoner. Her kunne jeg, i 1997, fotografere
uventede skikkelser og scener i bakgårdene. Jeg snek meg inn i en bakgård i
Akasiegaten, noen spilte Bach, en katt smøg seg forbi, en olding hentet posten.
Det er et bilde.
Portene til
bakgårdene er blitt låst siden den gang. EU har pøst penger inn i landet. Den
ungarske regjeringen er skandaløs i patriotiske & autoritære ord og
gjerninger. Kjensgjerninger blir
omskrevet. Orwellsk nytale er omfattende. Jeg spurte i går om det fantes
politiske fanger her. Nei, ikke politiske fanger. De som tenker opposisjonelt tier
offentlig. Men musikken omslutter fremdeles de herjede.
Den sure nesten-frosten som har vært
stabil i flere dager, avtar omsider. I Fotoszerviz,
der jeg torsdag leverte inn kamerahus og objektiver til overhaling, sa de at
kundene holdt seg innendørs på grunn av den våte og sure vinden. Allerede dagen
etter kunne jeg hente det overhalte utstyret. Tung melding: skrammer i
leica-sensoren. Neste etappe: reparasjon i fabrikken i Tyskland. Skadens
sannsynlige grunn: et sandkorn eller to har blåst inn på sensoren og festet seg,
mest sannsynlig på en sandøy under sangarbeidet i Bangladesh. Jeg skulle vært
mer omtenksom, og gremmes. Dette kameraet er staven og lillesøsteren min.
Dagen jeg kom hit handlet jeg mat som på
andre ankomstdager. Foran i kassakøen stod en kvinne som hadde valgt seg noen
få billige, nesten usle, varer, med unntak av et påskeegg med sjokoladetrekk. Nedsatt
i pris, for dette var etter påske. Kassadamen oppfattet ikke prisreduksjonen.
Hun som ønsket seg sjokoladeegget gransket kassalappen, og sa at beløpet var
feil. Hun kunne nok unne seg sjokoladeegget på grunn av prisreduksjonen. Det
ble stor ståhei og lang ventetid for alle i køen. Jeg oppfattet ikke en setning,
men oppfattet fattigdommens monotone drama. Tenker med ett på den gamle som
handlet poteter for en sum som tilsvarte nitten norske øre for noen år siden.
Det var en vakker kassadame som med respekt ga ham tilbake på cirka tjuefem
øre.
Da jeg var her i 2015 kom meldingen fra
Bangladesh om at Anando hadde rømt fra det som den gang var internatet i sangorganisasjonen.
Jeg skjønte med det samme at slutten på en stor organisatorisk lykke, den med
Suno-Norge som opphav, var nær. Gjennom hele 2016 pågikk noe som kan kalles en ”fortolkningskrig”.
Den kom uventet på meg. Jeg hadde trodd jeg ville bli trodd, ikke fordi jeg er
jeg, men på grunn av kjensgjerningene. Men jeg ble ikke trodd av alle. Noen
navigerer ut fra et annet sett kjensgjerninger. Det er skakende å bli mistenkt
for løgn.
Sangarbeidet er ikke nullstilt som solidaritet,
erfaring, kunnskap og hengivenhet, bare som status i verden. Med få unntak kjenner
og stoler jeg på dem jeg kjente og stolte på før. En kan nå et punkt der en
ikke lenger stoler på seg selv. Kniven riper. Jeg har merker etter den kniven. Noen
riper må jeg ta inn i selverkjennelsen. Jeg vet ennå ikke hva jeg kunne gjort
for å hindre skaden, men tror jeg vet noe om den mulige legedommen etterpå.
Anando er midt
i strømmen av musikk. Han har arr etter gamle piskeslag på ryggen, men synger. Så
spiller han dotara, esraj og bittelitt sarod. De som var musikere før er
musikere nå. Jeg har med dem å gjøre. (Send meg en melding om du vil være med!)
Kanskje er det ”farlig”. Men det er farligere å kutte forbindelser som har med
hjerte og ”evighet” å gjøre. Hva Rehana ønsker, tenker og gjør, det vet jeg
ikke. Hun er blitt viklet inn et mentalt garn. Jeg håper hun også er lykkelig,
og ikke har glemt hva vi erfarte og gjorde sammen før vi mistet tilgangen til hverandre.
I Budapest skal utstillingsbilder til
ICCR (Indian Council of Cultural Relations i Kolkata) lages. Den får to temaer:
Kolkata: Unexpected, og: See: the Girls.
I september
kommer romanen se Europa ut, i Oslo. Seks
års arbeid, og selv ikke de nærmeste har visst om det. I romanen er alle
skikkelser fiktive, men komponisten Dimitri Sjostakovitsj er med, som figuren
”utholdenhet”, som en slags drone.
I mai håper jeg å kunne dra til Szeged
og landsbyer ved grensen til Serbia der asylsøkere blir sperret inne. I
containere, har jeg lest. Den nåværende ungarske regjeringen erklærer at den
beskytter Europa mot islam. En araber driver kebabsjapa i bygården der jeg bor.
Det står ikke på skiltet om han er muslim.
Ikke dra alene
til grensen, skrev en jeg stoler på. Kanskje drar Csaba, musiker &
grafiker, med meg. Om jeg drar, blir det med det skadde kamerahuset.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar