søndag 29. januar 2017

Oslo




Hodestups inn i stille Oslo; brått – med Emirates – fra mange til en, pluss de jeg, likesom i cellevevet, er forbundet med; noen i et litterært, etisk, organisatorisk og politisk skjebnefellesskap og noen ganske få i en lang historie.  



Stille er det her ved St Hanshaugen. Ingenting minner om Kolkata, der jeg bodde i tre måneder – etter en snau politibevoktet periode nord i Bangladesh i september-oktober. Kolkata renner tvers gjennom meg. Oslo treffer ikke slik. Oslo er en base for lange tanker. Budapest er en base for europeiske tanker. Kolkata er midt-i-verden, sviende & ømt.



Men stillheten her, og i dag: den spede snøen, er til å holde av. Slik er selve tiværelsen eksistensielt, emosjonelt og, ja, språklig ”dobbeltsidig”. Språket der øst i verden er – for meg – først og fremst sanglig.



Anando, gutten på seksten, han jeg har kjent siden han tok meg til seg og jeg ham til meg, da han var åtte, er i Kolkata nå. Med sarod-mester, har jeg fått vite. Med syk far, som skal undersøkes medisinsk, og engelsk-kurs også. Anando drar tilbake til nord-Bangladesh, der sangen og folketonene, de som mange i Norge vet om, slett ikke ebber ut.



Det organisatoriske karet er et annet; det er alt. Vi er fattigere, det er sant. Og jeg tror vi har en større kunnskap, en mer total hengitthet til musikken.



Anando skal krysse grensen i nord, de omstendige omgangene med byråkratisk kontroll, sammen med Ripon og Sujon etter at felleshuset ved Ur-Ganga, Tori-Maa, er feiret 27. mars. Tre år gammelt i verden.



The Bulletin of the Atomic Scientists sier at det nærmer seg midnatt og et – slik kan en tenke – av noen ønsket og kolossalt selvmord. For det trumpske paradigmet, noen andres også, fortoner seg omtrent som følger: bort med friheten og forstyrrelsene, inn med Olje og Patriarkat og Pengevelde.



I Oslo nå, i januar 2017.



Hva er en dato, og hva er en kollektivdato. Hvilken valør og vekt har, for eksempel, 8. november 2016.



Noen ville si: en dato blant 365 andre. Mange ville si: da DT ble valgt til neste (og nåværende) president i USA. Noen millioner indere ville si: datoen for den store demonetiseringen innført av Modi-regjeringen i India. Alle store sedler ble med ett gjort ugyldige som betalingsmiddel. Jeg ville si: ja, det ene, det andre – og det tredje.



Det første av to årsmøter i Oslo, der det ble besluttet at den kjære norske organisasjonen til støtte for folkesang nord i Bangladesh ble avviklet. Det var, i et visst følelseshistorisk skikt, som å gå inn for å legge ned seg selv. Snikende sorg, snikende skam, åpen sorg, temmet skam. Aller viktigst: at det som må slippes må slippes.



Terskelåret: 2016. Privat, kunstnerisk, organisatorisk, kollektiv-politisk. For vi er i fare.



Jeg abonnerte i to tiår på Bulletin of the Atomic Scientists. The Doomsday Clock ble flyttet tretti sekunder frem, nærmere midnatt, etter at DT ble valg til president over klodens olje & livsvilkår 8. november 2016. Den gamle Orwell-boken 1984 er igjen en bok å lese. Kjensgjerninger reforhandles nå.



Alle, noen, en. Slik ”forhandler” vi med virkeligheten. Noen ganger forbundet med alt-og-alle, andre ganger med noen utvalgte få, og så: med en. Eller en, og en, og en.



Jeg så en film i går. Lion, sett av mange. En gutt, en steinbærers sønn, går seg vill på en jernbanestasjon midt i India, legger seg i et tomt tog, og ankommer etter et par døgn Howrah Station, Kolkata. Å, toget, det indiske toget. Dette indiske, og opprinnelig koloniale, nervenettet, den mobile landsbyen. For gutten Saroo: skjebne. Han løper bort fra halliker, forsyner seg skrubbsulten av pilegrimers tempelofringer, gransker søppelfyllinger og finner en skje. Han setter seg på et fortau, ser inn i et spisested, der en mann spiser – med en annen skje, spisestedets. Saroo mimer bevegelsene mellom mannens munn og maten, og mannen, som ikke klarer å spise sin egen mat foran gutten uten tallerken, tar ham med til politistasjonen. Ingen finner moren, ingen finner landsbyen til Saroo, og han blir adoptert av et par i Tasmania. Han blir australier, men ved synet av jalada, en indisk søtsak, i en annens kjøleskap, husker han, på madeleinekake-maner, barndommen, og begynner å lete febrilsk etter Ganeshtola, landsbyen med moren og storebroren, ved bruk av Google Earth. Historien skal være dokumentært sannferdig. En dag finner Saroo landsbyen, blir omfavnet av (den muslimske) moren og hele landsbyen hojer av lykke. Dette er det største bildet i filmen, det pluss mannens skje med mat og Saroos søppelfyllingskje uten mat: alle er med i gjensynslykken.



Og jeg, i Oslo, her jeg henger mellom kontinentene med minner fra indiske tog og om barnet i 2004, fastbundet i en klesbylt i stasjonen Barrackpore nord for Kolkata, snurrende rundt mellom føttene på påstigende og avstigende passasjerer: gi meg noe.



Jeg har laget en tekst om barnet og togstasjonen, og husker med presisjon barnet og teksten.

Add tre jentunger i Sundarban ved Bengalbukta


DTs nye regjering i USA vil ikke la flypassasjerer med gyldige papirer fra syv utvalgte land få komme til USA, og blant disse syv er ikke Saudi Arabia med, og ikke Emiratene heller, er jeg blitt gjort oppmerksom på av en venn.



For disse regjeringen er forbundet med den oljelobbyens regjering i USA. Og vi skal gå her, det vil si: der vi er, og si at vi har andre tanker i bevisstheten enn den store Leders.



Hilsen Wera     

1 kommentar:

  1. Dear Wera,
    it is an odd way to contact you - I am Ildiko Csepregi, from Budapest, living in the same Damjanich street building you have an apartment. Once or twice we talked on the landing. With my husband we are going to separate and our two little children would wish if their dad could live near us. My question is if you still rent your flat and would you consider renting it to us.
    With king regards, Ildiko (ildiko.csepregi@gmail.com)

    SvarSlett