fredag 14. oktober 2016

Kolkata


Hun er jo helt naken, sier kvinnen og flirer. Kvinnen har bestemor-alder. Jentungen, kanskje fem år, sitter i en rød balje med et rundt kokekar foran seg. Hun skrubber kokekaret med tannbørste. Jeg ser skummet. Foran magen, kokekaret. Foran meg, dette alvoret. Barnet i konsentrasjon. Hvor sitter hun? Mellom to jernbaneskinner sør i byen.

Jeg fotograferer den strålende femåringen mellom jernbaneskinnene. Lyset er borte fra oss, sier en eldre kvinne litt lenger borte, og heten tar strupetak på oss. Etter kl 10 om morgenen er sollyset borte. Tøyet tørker såvidt.

Det er tøyet de fortsatt legger til tørk mellom jernbaneskinnene. De gjorde det for tre år siden også. Annen tørkeplass fins ikke her. Jeg dras mot jernbaneskinnene. Det er en gammel dragning. Jeg har ikke uttømt betydningen. Jernbaneskinnene strekker seg tvers gjennom tidene i meg, barnets, Europas, Indias, filmenes bøkenes, shoah. Og nå: denne direkte talen fra jernbaneskinnene under ganske nye og ufullførte monsterbygg som ingen jeg har snakket med, forstår seg på. De rager, nærmest hengende, sør i byen. Det er som om de faller i samme stund. Hva er det som gjør slik heslighet mulig. Hvilken hensikt kan heslighet ha, ut over dette: å redusere sansenes lyst til å være til stede.

For tre år siden tråkket jeg her første gang, med kamera. Da var sollyset større. Det nye høye reisverket tar lyset. Tjuefem etasjer, sier kvinnen. Shopping mall, legger hun til. Hvem skal shoppe der, spør jeg. Ikke vi, sier kvinnen. For vi blir fordrevet. Så kommer jordskjelvet, legger en mann til. Og plutselig ligger alt under jorden, sier en annen. Jeg kan ikke se disse monsterbyggskjelettene under jorden, om ikke selve jordskorpen rakner. Men vi vil da bo et annet sted, slik resonnerer mannen. Vi blir forflyttet.

Sentralregjeringen (i Delhi) eier tomtene her. Og regjeringen har visstnok ingen tidsplan for fordrivelsen av dem som bor i de små mørke husene ved jernbaneskinnene og tørker tøyet og tar oppvasken mellom skinnene.

Jeg ser på shoppingmall-skjelettene og undres på hvem som kan profitere på spøkelser som dette. ”Promoters”, sier de her. Men de må jo være forbundet med kommmunale og/eller sentrale myndigheter.

Denne underlige forestillingen om at en kan eie jord og luft. At noen kan fordrive og andre fordrives, at noen har tyngre betydning enn andre på jorden. Noen skal få være, og andre ikke.

Ved Ur-Ganga, i Kalighat, ligger et lite, en smule øde, tempel. I 2006 kom jeg dit første gang, med en sadhu jeg trodde var sannferdig. Sadhu = hellig person. Mer enn én sadhu, kledt i hvitt, rødt, rosa eller oransje, er blitt avslørt som forfører og løgner.

Jeg går alltid innom tempelet rett ved sexarbeiderstrøket i løpet av oppholdet i byen. Så også for tre dager siden. Da dukket lalbaba opp. Han er en rødkledt sadhu med en egen mildhet. Som om han er i verden uten å si fra om det. Han snakker hindi, og det er bare ansiktet hans som i mange sesonger har utvekslet et og annet, nesten umerkelig, med mitt. I går kom meldingen om at lalbaba er død.

Binod, min første her, vokste opp i Kalighat. Lalbaba skal i forgårs ha gått til huset der Binod pleide å bo og spurt etter Binod, spurt etter meg. Så gikk han til det store Kalitemplet, ved nirmal hridoy, huset for de døende, der Mor Teresa begynte arbeidet sitt i Kolkata. Og der, inne i Kalitemplet, falt lalbaba død om.

Lalbaba hadde familie som han forlot da sønnene var voksne, og han gikk ut på veien eiendomsløs. Dette er ikke uhørt praksis. Sønnene er ikke kommet fra Benares og lalbaba er ennå ikke kremert. I syv dager beholder politiet liket. Etter de syv dagene vil han bli kremert som onath: den som ikke har noen. Det er også ordet for ‹foreldreløs›.

Binod, med ni års aldeles ufullkommen skolegang kjenner ordenes opphav i sanskrit og urdu. Han vokste opp med eventyr og qawalli, der folk i denne byen fremdeles ønsket å høre vanskelige ord og gamle sanger.

Hilsen Wera  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar