tirsdag 11. oktober 2016

Kolkata




Det er gudinnefestens siste dag. Dashami, i måneden ashvin. Dashami = den tiende. Det er da et lite høstdrag skal gjøre seg merkbart for kroppene.

Durga, den veldige gudinnen, hun som knuser demonen asura, red for ti dager siden ned fra fjellene, for å bli tatt imot av menneskene sine, de ømt ventende, på lavlandet. (a = nekteord. Sur = melodi!) Gudemakerne har ikke skydd noen anstrengelse for å lage gudinnene av leire, med sminkete øyne, med  tyll & brokade. Dette er et helt annet fromhets- og betydningsunivers enn hva en europeer kjenner.

Den indiske driften mot større og større konsum av varer av unødvendig slag kan ligne den amerikanske og europeiske. Men fromhetsuniverset er fremdeles et annet.

I ti dager er Durga-Maa blitt feiret i midlertidige templer, av tre, av leire, av glass, av plast, og med lysdekorasjoner på fortauene, i rikes og fattiges nabolag. Det er ”jul”, det er ”påske”; det er mat, det er vandringer for å betrakte og nyte de utsmykkede gudinnefigurene; der spaserer barn, oldinger, de som har slikt, i finstas. En og annen utslått, som ikke kan reise seg fra pappkartongunderlaget i et fortaushjørne, ligger der, bakenfor de feirende, i en verden uten ære.

I morgen feires muharram, en sorg-og botsdag, først og fremst av shiamuslimer. Feiringen er for dem knyttet til drapet på profetens sønnesønn Ali, i Kerbala, i år 61, ifølge muslimers kalender. Smerten fra slaget ved Karbala minnes med piskeslag på eget bryst. Det er en dag for blod. Og det er det nye årets begynnelse, bestemt av månen.

Tordenen skrallet i går, med flerrende lyn og stormregn over de feirende i finstas. Midertidige matsjapper feid over ende, kjoler i vannsprut, og avløpsrørene, antagelig tettet igjen under de midlertidige templene, i en tid da også renovasjonsarbeiderne er fullt opptatt med å feire ”Maa”.

Vi satt i Tori-Maa ved Ur-Ganga, snakket om de forskjellige formene for regn, om den heftige heten i juni, nesten 50 C. Vi snakket om å lage grønnsakhage i kasser festet i jernstenger ut fra tak og vinduskarmer.

Ja, vi snakker om å dyrke gurkemeie, løk og tomat, samtidig som vi bærer det avslørte mørket i sangarbeidet øst for grensen i oss. Det vakre sangarbeidet som noe som  er sangen fremmed har trengt inn i. Det fremmede har vært der lenge, og er avslørt nå. Jeg er sikker på at den gamle sangen ikke dør. Kjærligheten til den er for stor i barn, middelaldrende og gamle. Erfaringsstoffet etter å ha sunget i tolv år kan ikke tas vekk; det blir igjen. For det har med frihet å gjøre.

Alt dette er sanntid. Maria og jeg ble verken drept eller skadd i Bangladesh. Nå er vi mange som vet det samme om mørke, halvmørke og sang.

Kanskje er det ikke mulige for europeere, og ”norskinger” å vite det vi her vet – om sviket. Avmaktsfølelsen min er stor. Jeg er oversetter. Men jeg er ute av stand til å sette det jeg vet over fra den bengalske bredden til den norske. Dette kan – også – skyldes sjenanse. Jeg nøler jo med å skrive hvor rå råskapen er. Jeg tviler ikke på at jeg faktisk vet det jeg vet. Men: tviler på oversetterviljen min.

Jeg vil ikke knuse gleden hos de norske som har elsket sangarbeidet. Det har vært og er grunn til å elske det! At en eller to eller tre har misbrukt manges tillit er harde kjensgjerninger. Dette er læretid. Det er også en tid for besluttsomhet NÅ. For barn er blitt skadd. Flere må ikke bli det. Noen er, forunderlig nok, blitt ”vise”. De er solidariske med hverandre. Andre vet jeg ikke hva er blitt. Manges ære, sanman, er krenket. Også min.

I disse trakter er ære som en egen ”kropp”. Den vanærede velger av og til selvmord. Uansett sannhetsgehalten i det hørte, fins det hørte som hørt. Bakvaskelser er en form for drap. Jeg tenker meg at det, i dette tilfellet, er de som ble utsatt for å høre bakvaskelsene om meg som ble forsøkt drept, i den ”navlesnoren” som er tillit, og som arbeidet for den gamle sangen har vært avhengig av.  

Jeg vet jo hva jeg har gjort. Jeg vet at jeg ikke har underslått penger eller prøvd å skille hindu fra muslim.

Rehana, jentungen jeg fikk kle i rød kjole i 2002, på en øy i Brahmaputra, baktaler meg nå. Hun hadde den rå og ville sangen. Jeg har ikke skrevet Rehanas historie i bloggform, og kan ikke det. Den er noe av det såreste.

Det er gammel psykoanalytisk kunnskap at ”ofret” allierer seg med ”overgriperen”. Rehana ble brått giftet bort i august. Mobilnummeret hennes er skiftet ut. Jeg får ikke tak i henne. Hun er andres. Moren hennes, som jeg besøkte for ti dager siden, sa hun ville få synge der hun nå er. Jeg tror Rehana heretter bare vil få synge hvis det gavner dem som ”eier” henne. Om dette har jeg bare anelser. Vi kan ha mistet et ustyrlig og vakkert ungt menneske.  

Jeg venter på Rehana. Det må bety: vente på at hun skal komme til seg selv i sangen.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar