Oslo

Kjære hver og en

Dette er datoen før kollektivdatoen, 11. september, år: 2001, dagen da tvillingtårnene på Manhattan raste sammen, truffet høyt oppe. Jeg husker min private 11.09.2001: hentet passet med indisk visum, spiste formiddags med en forlagskamerat, og senere på dagen, totalt bestyrtet, kom et kjært menneske hit; han hadde sett fjernsynsbilder av tårnene som hadde rast sammen, og skjønte, med en nesten metallisk kunnskap, at dette ”angrepet” innebar en slutt, og også en begynnelse på noe ukjent.

Det skulle bli begynnelsen på den særeste krigserklæringen jeg vet om: ”krigen mot terror”. En stor stor ”vestlig” synd. Selvsagt fins det kollektive synder av annet opphav samtidig.

De er mange, de kolonialistiske syndene. Konsekvensene av den neo-kolonialistiske synden, kalt ”krigen mot terror”, denne reddsomme villfarelsen av en diagnose og en behandling, utført av en ”lege”, les øverstkommanderende, i sjokk, ser det ikke ut til å være mulig å bli kvitt. Effekt og bieffekt later til å gli sammen.

”Krigen mot terror” er navnet på en militæraksjon med nødvendighetsstempel; for mange strålende.

Dette er stor sorg. Ja, det er sorgen ”min”. En eier ikke sorgene sine. Med dem puster en, trasker her, tenker, sover – eller sover ikke.

En kort stund etter 11. september 2001 dro jeg enda en gang til Kolkata. Det var, tror jeg, første dag i bombarderingen av Afghanistan. Etter at løgnene om masseødeleggelsesvåpen i Irak var blitt diplomatisk velsignet, begynte militæraksjonene der. Noen av oss sa sitt nei, og vi var ikke få.    

Nå, noen ganske få dager etter 11. september 2016, drar jeg til Dhaka. De som har lest de siste bloggbrevene, vet dette. Og det blir, slik tenker jeg nå, en stor lykke å få komme dit. I 2014 gledet jeg meg ikke til reisen. Heller ikke i 2015. Nå gleder jeg meg. Kanskje får jeg igjen komme ned, og inn. For jeg vet hvem jeg reiser til, og hva det er jeg ønsker, og jeg tror at en stor tåke kan letne.

Så er det som å dra beskyttet, i en kappe av manges bønn om sannhet. 

Øyvind Berg skrev for noen år siden i et dikt: se ikke ned på håpet. Jeg vet ikke om han ville skrevet det samme nå. Men jeg vet at han sier og skriver: syng, syng.

Jeg føyer til: syng, hva du enn ellers gjør. Det er ikke luksus, og det er ikke blasfemi. Kunst er nederst i oss. Vi stammer derfra, og blir holdt sammen der.

Såvidt jeg vet, skal jeg bo rett ved en datterelv til Brahmaputra denne gangen. Slett ikke alene. Vi reiser to fra Norge. Minst fem, kanskje seks eller syv, personer jeg stoler på, og som stoler på hverandre, skal bo vegg i vegg med oss. Vi, to ”hvitinger”, blir beskyttet. Både av dem som våker i praktisk forstand, og av dem som har navnene våre i erindringen, om de så er her i Norge.

Vi skal bo på stedet der jeg bodde i 1998, den gangen jeg som et ustyrlig norsk barn ville dra sør-østover for å se, på nærest mulig hold, hvordan det kunne være å stå opp, arbeide, spise, amme, lage mat og legge seg på ubestandig jord; for det hadde jeg lest om i en mini-notis i en norsk dagsavis året før. Som en lyn gjennom hjernen: jeg må se det selv. Noen bodde der de visste at de antagelig ikke ville kunne bli boende stort lenger. Ikke på grunn av krig, men fordi jordsmonnet kunne erodere og falle i vannet.

Jeg limer inn, mildt redigerte, dagboksnotater fra mars 1998, etter første hjemkomst fra Bangladesh:

‹Jeg spør hvem jeg kan være nå. Alt hva jeg har sett, hvor skal jeg legge det, lagre det, være det? Fins det noe sted å legge det? Kanskje tåler jeg bare kanten. Jeg går der. Jeg som behøver at det fins en bunn, jeg behøver også å falle. Men jeg behøver også å slippe å falle. Jeg har gjort en reise som i ett og alt var min egen. Har reist i sand, på vann, jeg har vært lykkelig, jeg har vært «tatt» av blikk, en sammenblanding av eksistenser, av kvinnene som bærer og som synger om natten. Jeg ble kalt den nærmeste søster av en slik kvinne, marfati, sufi. Vi kommer fra samme mor, sa hun. Det må bety ”gudsmor”. Det hendte på en øy i Brahmaputra, så langt borte. Og det er her. Jeg bor her, og med utsyn over de gule murhusene som er her. Det andre jeg har i meg, er for bestandig. Det lager meg. Jeg antar at det fremkalles med tiden og erfaringene som kommer. Jeg skriver bøkene mine ved kanten, her. Jeg bor ved den kanten. Når jeg reiser, er jeg sammenblandet med alle og alt. Her er atskiltheten større. Noen ganger har jeg grått. Det skyldes kvinnene der ute, aller sterkest tilstede i Bangladesh, de kvinnene som står sangen nær, og som har den i seg. Jeg har dem i meg.›

Anando kommer fra sandøya, via en musikers hus på fastlandet, til flyplassen i Dhaka 16. september. Trommeslager Sujon også, og fløytespiller Bipin. Enda flere kommer. Kanskje plukker vi opp Ripon i Dhaka. Kanskje får jeg komme tilbake inn til sangen. Kanskje blir den igjen gitt, enda mer fortettet enn de siste årene.

Jeg tillater meg dette håpet, eller denne bønnen: at det tungt organisatoriske som, i hvert fall for mitt vedkommende, bør opphøre, må eller får opphøre, og at friheten får bli satt fri i meg, etter noen harde års strupetak, slik at jeg igjen kan få – dikte.

De kommende dagene, fra 13. september, feires den store årlige ‹offerfesten›, eid-al-adha, den som markerer Ibrahims villighet til å ofre sønnen Ismael. En geit ble, ifølge Koranen, ofret i sønnens sted. Også nå slaktes geiter seremonielt, og en tredel av offerdyret skal gis til de fattige.

Å, bare ingen bruker samlinger av mennesker i bønn til å drepe seg selv og de bedende...

Hilsen Wera