Oslo, 5. juli 2016

Jeg skriver denne bloggen etter massemordet i Dhaka sist fredag og mange enkeltmyrderier på små steder i Bangladesh tidligere i år; det er mitt land også. ‹Du skal ikke drepe.› Det fins drap med gjengjennbare ansikter og drap som er mer uklare hva ansvarsfordelingen angår.     

 

Jeg leter fremdeles etter en metode, rytme og tydelig ‹nødvendighet› for bloggene. Jeg vil jo skrive langsomt, og vil skrive fort. Bloggene hører til det forte, men ikke det rasende forte, tempoet.

Det langsomme blir skrevet meget langsomt. En roman, en roman til; en gjendiktning, et lang ukjent essay. ‹et essay i gud›, sa jeg til en poet jeg støtte på i Uelandsgate for fem år siden. Det var før 22. juli 2011. Det er fem år siden det store drapet ble kollektiv kropp her hos oss. Og det nevnte essayet ble forskjøvet, i ettertanken fra 22. juli 2011.

Hjemmesiden min fornyes. En bangladesher i Oslo er teknisk hjelper. Andre hjelpere er norsk-norske: grafiker og ”redaktør”. Bloggene vil ha hjemsted på weras.net. Kanskje med kategorier som: klima- og sørasiablogg, litterær blogg, gudstanke-blogg. Men mest sannsynlig bare blogg, tout court, og med tematiske ingresser de gangene jeg er i stand til å tenke formende.  

Sommer i Oslo, som så ofte. Tid for det litterære, for skogen & sjøen. Etter Budapest, før Bangladesh & østlige India. Så lenge hjertet slår og nødvendigheten av å dra dit er fortettet. Den er fremdeles sterkere enn alt annet, bortsett fra skriften. Ja, den skapende lykken i skrift & bilde, som ingenting – uten hjertet-i-hjertet – er nødvendigere enn, uansett synlig frukt (bok).

Men jeg ønsker jo at det jeg skriver skal komme hjem hos noen. Alle gjendiktningene av bengalske Lalan fakir, skal de bli værende hos meg...? Sangere i hans tradisjon er blitt drept dette året.

Jeg befinner meg ved en terskel. Det har med ”livsorganisering” å gjøre. Jeg skulle vært ferdig organisert; jeg har alder til det. Jeg har elsket sangen, barna, musikerne og sangarbeidet nord i Bangladesh så lenge; en atten års kjærlighet. I løpet av kommende år vil det etter all sannsynlighet bli organisatoriske endringer i sangarbeidet; de kommende formene er ukjente. Jeg er, uansett, bundet til barna, musikerne og sangen, og kan ikke slippe det båndet.  

Sist fredag kveld, siste fredag i ramadan, ble tjueto restaurantgjester skutt og/eller kuttet opp i en restaurant i Gulshan i Dhaka. Det er landesorg der nå. Tente lys, gråt, tårer. Som etter 22. juli 2011 i Norge. 

 

Jeg drar via Dhaka til sangstedene nord i Bangladesh 15. september. Billetten er kjøpt, leiligheten på St Hanshaugen er utleid fra den datoen.

‹Drar du til byen der gjestene i en kafe ble myrdet på fredag?› Skulle ingen kommet til Oslo i månedene etter 22. juli 2011? De fleste verken myrder eller blir myrdet. Bengalere er gjestfrie, og vet noe vidunderlig og viktig om hengivenhet og det å høre sammen.   

Jeg var i Kigali, Rwanda, i 1993. Massemyrderier noen mil fra dumpa der jeg bodde. Jeg måtte snike meg til utedoen i mørke, for regjeringssoldater hadde offisiell plikt til å skyte på det som rørte seg ute. Jeg husker ikke redsel; jeg er mer sårbar nå. Kanskje fordi jeg er så sterkt forbundet med folk i den bengalske sørøstlige kyst- og elveregionen. De bor der havet stiger, der elvene og dammene kan tørke ut. De er mange. Jeg vet ikke hva de vet om det utsatte underlaget. Jeg kjenner dem ved sangen. Når de er i sangen, glemmer de saltvannet som blander seg i ferskvannet. De må jo huske det! Så må de få glemme det også.

De som nå utfører mordertokter vil ikke ha sang. Jeg vet ikke om de har annen agenda enn medialt slående drap. De er unge menn, slett ikke fattige og uskolerte, som definerer seg selv ved å gjøre slutt på andre – og seg selv. Det er en redselsfull selvdefinisjon. Den ytterste makt. Drepe for å være, eller for å bli til.

Slik blir bevissthetene splintret i øst og vest, nord og sør. For ”vi” tenker på dette, og ikke på den andre volden, den som gjør livsgrunnlaget mindre og mindre holdbart. Vi skulle jo tenkt på det kolossale kullkraftverket som skal bygges i Khulna, rett ved deltalandet Sundarban og mangroveskogen, den som beskytter kysten ved Indiahavet. Mangrovene kan ikke tåle rutinetransportene og bråket, og selvsagt ikke ulykker. Hva når beskytterne ikke lenger er i stand til å beskytte... Også ‹vekst› er vold.  

Hilsen Wera