søndag 1. mai 2016

Oslo


Ja, det er denne dagen. Selve fellesdagen i barndommen, den store dagen ved sementfabrikken, Cristiania Portland Cementfabrikk, senere Norcem, på Slemmestad. Slemmestad betyr (såvidt jeg vet) slammets sted.



Sandøyene ”mine”, på bengali kalt char, de i Brahmaputra-floden langt nord i Bangladesh, de ubestandige øyene jeg ikke kan glemme og ikke ”ro” forbi, de er laget av silt og slam.  



1. mai. Det er en nødvendig dato og en nødvendig markering. At jeg ikke kan gå i tog og i takt, det er bare min klønete begrensning. En ufruktbar idiosynkrasi? Jeg ser 1. mai-toget i Oslo og beveges. Jeg står på fortauet og er lykkelig over at folk går. Mange går. De må gå. Vi må gå. Vi er i fare, og vi må gå – i takt. 



Så står jeg der på fortauet og småbeveger meg til blitzernes sang og ser paroler om flyktningepolitikken, den forterpede, vridde, sørgelige, ikke-gavmilde. Den pripne norske flyktningepolitikken å bli skamfull og til tider rasende av.



Det er da Marte kommer farende mot denne tilskueren på fortauet. Ektemannen følger, med barnevogn og Albert på cirka atten måneder. Jeg har ikke sett de to før. Marte var et ganske lite barn på åttitallet den gangen også jeg marsjerte i tog. Nei til Atomvåpen samlet tusener. Jeg gikk i det toget uten sjenanse og måtte gå der; truselen måtte gjøres synlig og jeg måtte bidra.



Det var der jeg traff barnet Marte første gang. På sommerleiren på Tromøya plukket vi blomster, drakk kaffe, og jeg laget akuttdikt med Marte i nærheten, om geiteramsen som var fiolett-vakker i fjæra, måtte den få være det i århundrer.



I dag, 1. mai 2016, gjensyn etter mange år. Marte bak parolen for Nei til Atomvåpen mer enn tredve år senere. Trofaste Marte. Husker vagt at vi støtte på hverandre på perrongen på Nationaltheatret t-banestasjon rett før eller rett etter årtusenskiftet; da skulle hun, mener jeg å huske, til India...



Og jeg leser Inger Christensens diktsamling, den forunderlige og lærde, den syngende Alfabet, som jeg ønsket å lese i fjor. Et og annet antikvariat hadde den, men den var altfor kostbar. I flere dager, og inntil i går, har jeg ryddet og reorganisert bøker i hyllene i skriverommet. Der blant arabiske og spanske dikt: Alfabet. Jeg leser lykkelig og ettertenksomt den i alfabetet innskrevne verden. Dette er diktning. Bøy deg. Spis det.





Det er i uke etter uke nesten førtifem varmegrader, en ukjent hetebølge, i mitt Sørasia. Det er ikke til å tåle. Grunnvannspeilet synker. Det må regne snart, det er nær dødelig. Og i Bangladesh, mitt østlige Sørasia pågår myrderier av et spesielt slag. To-tre-fire unge menn, gående eller motorsyklende, med machete, kutter opp utvalgte (til nå!) menn som har ytret seg (for dem) uønsket. En professor, flere bloggere, aktivister, en prest, et par bistandsarbeidere. I forrige uke en professor som også spiller sitar. I dag en skredder som visstnok snakket kritisk om Profeten for fire år siden.



Selvsagt fins ytringsfrihet. Ja, den må da være gitt oss. Det som nå blir tydelig er de mulige konsekvensene av å anvende den. ”Breiviker” skrev en sørasia-forsker til meg. Ja, kanskje er disse morderne ”breiviker” aldeles løselig organisert. Mer eller mindre isolerte einstøinger som ser ut til å tenke at mord er tillatelig, i et land der regjeringen ikke tør og kan hamle effektivt opp med morderne. Regjeringen er opptatt med noe annet enn dette. For regjeringer må bevare seg selv. Regjeringer kan i mindre og mindre grad hamle opp med farene som tiltar. Hetedød. Vannmangel. Cyberkriminalitet i bankvesenet.   



Jeg tenker på Marte. Tenker på Alfabet. Tenker på Slemmestad. Tenker på skredderen i Tangail som ble kuttet opp ikke langt fra stedene der barna våre, de i Arshi Nagar støttet av Suno-Norge, synger folkesanger nord i Bangladesh. Selvsagt tenker jeg på de nesten tusen barna. De fleste men slett ikke alle er hinduer. (Den drepte skredderen var hindu.) Noen barn synger til Mohammad, andre barn synger til Krishna. Barn som synger til Krishna hører andre barn synge til Mohammad, og omvendt. Noen barn synger både til Krishna og til Mohammad. Jeg tror ikke de blir forvirret av det. For meg har denne kognitive og religiøse gjestfriheten, i tillegg til sangenes egentyngde, vært det inntagende i år etter år.



Dette: at ingen har frihet til å dømme, trakassere og plage den som sier eller synger ”for meg” ukjente ord. Ordene er jo hengivenhetens og sangens.



De siste ti dagene har jeg tenkt grundig, til tider forferdet, på den nå tolv år lange ”anstrengelsen” vår, deres der, vår her, i nordfolden i Bangladesh: tør de fortsatt synge? Kan vi her fortsatt si: syng!? Vil noen kunne komme med machete og sørge for at sangen opphører på et konkret sted og etter dette må opphøre på alle de andre sytten stedene? 

Hva skal den redde gjøre? Synge, om hun kan.




Men jeg kunne ikke synge da jeg fikk vite om mordet på professoren i Rajshahi, han som ventet på bussen og ble meid ned. Hjemme hos ham stod sitaren. Vår Sahanur, tjueto år gammel, lærer å spille sitar. Professoren i Rajshahi, vest i Bangladesh, var en from muslim. Sahanur er from.   



‹Du skal ikke ha med sang og musikk å gjøre.› Dette er et sterkt utsagn innenfor en variant av islam. Også teologisk konservative kristne har tenkt slik. For sang = frihet = seksualitet, og så videre.



Men dette utsagnet – ikke syng! – er neppe sant bengalsk. Så kan det tenkes å være koranisk. Om det er jeg uvitende. 

Hilsen Wera  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar