Jeg sitter i den lille leiligheten, min egen, eller "vår", ja et sted for dem som vil bruke den, i Budapest, i en 1890-tallsgård. 1890-tallet var det habsburgske monarkiets tid i byen. Førkrigstiden. Konditorienes tid.
Budapest er en særegen by. Men det en har gjort til sitt eget er vel alltid særegent. Dette er retrettstedet mitt i et annet Europa. Et stort fotografisk tilfang er det også. Jeg går her og ser, i denne byen for musikk.
I går trasket jeg i retning Almassy tér. (tér = plass, square) Husfasadene er ikke som de var for tre, fem og ti år siden. Jo, murveggene er for det meste de samme. Men butikkvinduene viser ikke det samme. Billigvarer, de som ikke er laget av noen med egennavn, blir fler og fler; ofte fra Kina. One Euro Shops.
Jeg vet ikke hvem denne "Almassy" var. En general, kan hende. Neppe en dikter, eller komponist. Jeg bare trasket, med tanken på en roman. Jeg trasker ofte uten tanke, og av og til med tanken på en roman. Der skal "de" bo, har jeg tenkt. Altså: noen romanfigurer. Der ved Almassy tér. Og der, i Almassy 4, så jeg den første leiligheten jeg kunne kjøpt i denne byen, som fanget meg inn i 1997. Ja, jeg ble henført i og av en by der jeg fornemmet en slags historiens tetthet & underlige motsigelser.
Husselgerne i Almassy 4 torte, i 1999, ikke å selge til en utlending. For kanskje ville ikke pengene bli overført; de stolte ikke på banken. Så trasket jeg altså til fortauet foran adressen som kunne vært "min", og tenkte på romanen, med arbeidstittel etter Sjostakovitsj.
Jeg ser et skilt: "A. Folk". Jeg ser et strengeinstrument i vinduet og nærmer meg trappen ned til inngangen, men nøler. Kanskje er det utidig å gå inn. Dette ligner ingen butikk. Det er ikke varer jeg ser. Da hører jeg: "kom inn". Skjønner ikke ordene men hensikten, og går inn. Der foran meg: de vidunderligste instrumenter, brukte og ubrukte, store og små gitarer, mandoliner, fioliner, bratsjer, fløyter, munnharper, samt de jeg ikke har vokabular for. Der blir jeg stående forfjamset og brått lykkelig.
Hva betyr navnet, sier jeg. "Almassy Folk", sier den gråhårede. Og jeg formelig dras mot et instrument som henger ned fra taket, med en eneste streng. Store blomsterutskjæringer i tre, og geiteskinn. Herifra? spør jeg. Nei, bosnisk. Hvor gammelt? Det kan han ikke si. Kanskje tjue, kanskje førti år. Med streng av hestehår. Og når den ryker, hva da, sier jeg tafatt. Nylon, svarer den kloke. Og det instrumentet der, hva heter det? Sitara. Og det? Tampur. Får jeg se munnharpen? Ja. Og: de billige kommer fra Wien. De dyre er laget i Ungarn. Hvor stammer munnharpen fra? Fra alle steder. Men på noen steder er det leppene som arbeider, i Europa er tennene med. Ikke slik i Sørasia, tenker jeg. Der skal tennene neppe være med. Og fløytene? Så tar han den ene fløyten opp og spiller noen toner, tar den andre opp, den tredje, den fjerde. Og sier: denne spilles i Transsilvania, denne i Vest-Ungarn. Her, sier han, selger vi instrumenter som bare brukes "under Karpatene", og ikke fra hele verden. Jeg nikker. Et instrument har sitt sted. Han spiller den vestlige og den østlige fløyten. Den med østlig tone lyder hjemlig.
Ville Bipin nord i Bangladesh, Bipin eller Jibon, kunne spille en subkarpatisk fløyte?
I dag gikk jeg fra Fotomuseet med en stor utstilling av ungarske pressebilder fra 2015, med fotografier av syriske, afghanske og andre vandrere som, i fjor, med minimal bagasje kom helt hit fra krigssoner & ødelagte klimasoner. Sultne og begeistret, og mer og mer rasende, samlet de seg ved Østbanestasjonen femten minutter å gå herifra. Det er bilder med etterklang. Som med skrift, så med bilde; noe virker i ettertid.
Det var fotografiet, og dette: utforskende å få fotografere, som aller først bandt meg til denne byen, det og et minne fra Slemmestad 1956, da en ungarsk familie flyttet inn i den homogene befolkningen ved sementfabrikken med en "annethet" barnet ønsket seg. Det var Deszberg Bela, og han lærte meg å ta vare på taggene på hvert frimerke. Verden utvidet seg ved kjøkkenbordet.
Capa Muzeum bak meg, det og et spisested som ennå ikke var åpent, men gjorde meg svimmel: bengalske bokstaver på et gateskilt her. Ja, Bengali Bufe, med devanagari alfabet. Ved krysset til Andrássygaten ser jeg på fortauet en liten heklet duk, slik mormoren min etterlot seg, og på duken en liten mynt. En bitteliten mynt, og ved siden av duken med mynten, et blad. Så ser jeg en bok, og bak boken en kvinne med grånende hår; en leser. Jeg skal til å krysse gaten men snur og går tilbake. Det er noe der jeg vil forstå.
Hvilket blad, spør jeg. De hjemløses, sier hun på spinkelt engelsk. Var hun hjemløs? Ja, nesten. Jeg hører en fransk lyd, og skifter til fransk. Hun svarer på flytende fransk. Ja, hun har studert ved Sorbonne i Paris, og har undervist mange i fransk. Men nå vil alle snakke engelsk. Elevene uteblir. Sønnene sine vil hun ikke bebyrde. Derfor går hun rett som det er til "fattighuset", kjøper noen blader å selge - og tjener litt. Og hva er det for en bok hun leser? Det er, kan hun fortelle, en bok om Pinse.
Hilsen Wera
Budapest er en særegen by. Men det en har gjort til sitt eget er vel alltid særegent. Dette er retrettstedet mitt i et annet Europa. Et stort fotografisk tilfang er det også. Jeg går her og ser, i denne byen for musikk.
I går trasket jeg i retning Almassy tér. (tér = plass, square) Husfasadene er ikke som de var for tre, fem og ti år siden. Jo, murveggene er for det meste de samme. Men butikkvinduene viser ikke det samme. Billigvarer, de som ikke er laget av noen med egennavn, blir fler og fler; ofte fra Kina. One Euro Shops.
Jeg vet ikke hvem denne "Almassy" var. En general, kan hende. Neppe en dikter, eller komponist. Jeg bare trasket, med tanken på en roman. Jeg trasker ofte uten tanke, og av og til med tanken på en roman. Der skal "de" bo, har jeg tenkt. Altså: noen romanfigurer. Der ved Almassy tér. Og der, i Almassy 4, så jeg den første leiligheten jeg kunne kjøpt i denne byen, som fanget meg inn i 1997. Ja, jeg ble henført i og av en by der jeg fornemmet en slags historiens tetthet & underlige motsigelser.
Husselgerne i Almassy 4 torte, i 1999, ikke å selge til en utlending. For kanskje ville ikke pengene bli overført; de stolte ikke på banken. Så trasket jeg altså til fortauet foran adressen som kunne vært "min", og tenkte på romanen, med arbeidstittel etter Sjostakovitsj.
Jeg ser et skilt: "A. Folk". Jeg ser et strengeinstrument i vinduet og nærmer meg trappen ned til inngangen, men nøler. Kanskje er det utidig å gå inn. Dette ligner ingen butikk. Det er ikke varer jeg ser. Da hører jeg: "kom inn". Skjønner ikke ordene men hensikten, og går inn. Der foran meg: de vidunderligste instrumenter, brukte og ubrukte, store og små gitarer, mandoliner, fioliner, bratsjer, fløyter, munnharper, samt de jeg ikke har vokabular for. Der blir jeg stående forfjamset og brått lykkelig.
Hva betyr navnet, sier jeg. "Almassy Folk", sier den gråhårede. Og jeg formelig dras mot et instrument som henger ned fra taket, med en eneste streng. Store blomsterutskjæringer i tre, og geiteskinn. Herifra? spør jeg. Nei, bosnisk. Hvor gammelt? Det kan han ikke si. Kanskje tjue, kanskje førti år. Med streng av hestehår. Og når den ryker, hva da, sier jeg tafatt. Nylon, svarer den kloke. Og det instrumentet der, hva heter det? Sitara. Og det? Tampur. Får jeg se munnharpen? Ja. Og: de billige kommer fra Wien. De dyre er laget i Ungarn. Hvor stammer munnharpen fra? Fra alle steder. Men på noen steder er det leppene som arbeider, i Europa er tennene med. Ikke slik i Sørasia, tenker jeg. Der skal tennene neppe være med. Og fløytene? Så tar han den ene fløyten opp og spiller noen toner, tar den andre opp, den tredje, den fjerde. Og sier: denne spilles i Transsilvania, denne i Vest-Ungarn. Her, sier han, selger vi instrumenter som bare brukes "under Karpatene", og ikke fra hele verden. Jeg nikker. Et instrument har sitt sted. Han spiller den vestlige og den østlige fløyten. Den med østlig tone lyder hjemlig.
Ville Bipin nord i Bangladesh, Bipin eller Jibon, kunne spille en subkarpatisk fløyte?
I dag gikk jeg fra Fotomuseet med en stor utstilling av ungarske pressebilder fra 2015, med fotografier av syriske, afghanske og andre vandrere som, i fjor, med minimal bagasje kom helt hit fra krigssoner & ødelagte klimasoner. Sultne og begeistret, og mer og mer rasende, samlet de seg ved Østbanestasjonen femten minutter å gå herifra. Det er bilder med etterklang. Som med skrift, så med bilde; noe virker i ettertid.
Det var fotografiet, og dette: utforskende å få fotografere, som aller først bandt meg til denne byen, det og et minne fra Slemmestad 1956, da en ungarsk familie flyttet inn i den homogene befolkningen ved sementfabrikken med en "annethet" barnet ønsket seg. Det var Deszberg Bela, og han lærte meg å ta vare på taggene på hvert frimerke. Verden utvidet seg ved kjøkkenbordet.
Capa Muzeum bak meg, det og et spisested som ennå ikke var åpent, men gjorde meg svimmel: bengalske bokstaver på et gateskilt her. Ja, Bengali Bufe, med devanagari alfabet. Ved krysset til Andrássygaten ser jeg på fortauet en liten heklet duk, slik mormoren min etterlot seg, og på duken en liten mynt. En bitteliten mynt, og ved siden av duken med mynten, et blad. Så ser jeg en bok, og bak boken en kvinne med grånende hår; en leser. Jeg skal til å krysse gaten men snur og går tilbake. Det er noe der jeg vil forstå.
Hvilket blad, spør jeg. De hjemløses, sier hun på spinkelt engelsk. Var hun hjemløs? Ja, nesten. Jeg hører en fransk lyd, og skifter til fransk. Hun svarer på flytende fransk. Ja, hun har studert ved Sorbonne i Paris, og har undervist mange i fransk. Men nå vil alle snakke engelsk. Elevene uteblir. Sønnene sine vil hun ikke bebyrde. Derfor går hun rett som det er til "fattighuset", kjøper noen blader å selge - og tjener litt. Og hva er det for en bok hun leser? Det er, kan hun fortelle, en bok om Pinse.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar