Kolkata

kjære hver og en,

Den gamle lukten fra restene av en elv, eller ”kanal”, kalt Ur-Ganga, er merkbar. På ti dager er kråkeungene i reiret ved vinduet blitt digre. Tåken henger over jungelen tett ved. Usett herfra, en golfbane. Det bygges heftig i nabolaget. Snart vil de fattige ved Ur-Ganga bli jaget bort, sa en noe bemidlet nabo forleden dag. For ham gjør de fattige nabolaget møkkete. Det er barna derfra som regelmessig kommer til oss. For å male og gjøre yoga. Ingen pålegger dem å komme. Mange dukker opp en time før ”timen”. De har en adresse. De er gutter og jenter mellom 6 og 13 år.

Har gjennomlest reisebrev fra 2. november 2004 til 4. februar 2009. Det var den datoen Binod, i Kolkata, uttalte ønsket sitt om å skrive og male med barn. Kanskje kunne vi gjøre det mulig for noen i redlight-området i Kalighat, slik lød spørsmålet. 4. februar 2009 skrev jeg i et reisebrev at Binod kunne bli en ”badsha” her. (Badsha har vært koordinator for sangarbeidet vårt i Bangladesh i elleve år). Men ingen er en annen.

Binod er for lengst koordinator for det lille og konsentrerte arbeidet vårt øst i India; han er blivende. Så rart at det var mulig å vite dette, aldeles intuitivt, i februar 2009. Det hender en vet, solid, med det samme. Og det hender en bommer totalt. Også etter tusen dager er det mulig å bomme. I noen mennesker fins det mange skikkelser og agendaer. Og noen kan bli oppblåste med posisjon og penger. Her fins det ikke slikt å bli oppblåst av.

De første årenes reisebrev dreide seg om bevegelser, nye steder, farer, pussigheter og aldeles ikke-organiserte vidunderligheter. Brevenes sted er nå, med meget få unntak, en seng i et hus. Et hus nord i Bangladesh, et hus, Tori-Maa, her i Kolkata. Før var jeg reisende. Nå er tiden i samfunnet, tiden i forpliktelsen og tiden i erfaringen en annen. Tiden i den bengalske grammatikken og ordforrådet er en annen. Tiden i min egen alder er opplagt en annen. Jeg kunne tenke at jeg har kortere tid igjen på jorden. Så kan det også være at tiden i kroppen forlenges i og med de radikale erfaringene og forpliktelsen her hvor kroppen er i konstant, ofte radikal, bruk. 

Jeg har tenkt: å, bare jeg ikke blir dement, og av den grunn ikke kan reise fra vest til øst. Jeg må jo kunne kjenne igjen mine egne for å reise hit. Så må jeg skjønne meg skilt med transit og departure. Den demente vil virre tafatt omkring selv på Gardermoen Flyhavn.

Ja, jeg kan bli dement. Men blir jeg det, ville jeg antagelig blitt det tidligere om jeg ikke hadde måttet være ‹inne i› det bengalske språket i tre-fire måneder hvert år. Bruk av fremmedspråk fornyer hjerneceller, sier forskerne. Kanskje blir de, litt som av søvnen, ‹vasket›. Jeg tenker også at konsentrasjon, hengivelse, forbløffelser og erkjennelsen av alt dette, i et åpent felt der fremmede alltid kommer, gavner meg og ‹hjernen›, og gavner oss på et hvilket som helst sted der vi går.

Jeg er som nevnt mer etablert her nå. Har et eget rom i Kolkata. Der skrives dette. Der kan jeg skrive. Men romanen med og fra harde europeiske steder (Oslo og Budapest) kan antagelig ikke skrives her. Jeg har arbeidet litterært: med gjendiktninger (Lalan fakir) og gjennomlesning av reisebrevene til 4. februar 2009. Det stoffet har herværende steder. Teksten og forfatteren befinner seg i samme ‹sone›. Neste øvelse blir: den europeiske romanen skrevet, eller revidert, i Kolkata.  I oktober 2016, kanskje da.

14. januar. Sadhuer og pilegrimer har vært i Babu Ghat i Kolkata i noen dager. De drar nå ut til sagar-øya i bengalbukta. Hellig bad der i morgen. Jeg har vært en lykkelig og tenksom fotograf. Men noen sadhuminner er beske. Gjennom tre år både lærte jeg og ble lurt av en ”sadhu”. JUten den læringen, ingen organisasjon, med engelsk navn Earth Care with Art, for lengst formelt registrert som en Charitable Trust, i Kolkata. Det var en effektiv læring. Reisebrevene fra 2007-2008 har gjort dette klart. De er samlet nå og jeg skulle gjerne gi dem ut! Også ønsket om å lage en utstilling melder seg. Så kommer sukket: administrasjonen av slikt.

Den 18. januar lander jeg i Oslo. Kanskje vil forstuelsen i høyrefots stortå da være helbredet.

Hilsen Wera