Kolkata

kjære hver og en,

Var jeg et kamera som skrev alt i, av og med det lyset sansene får, ville min indiske tekst blitt ustoppelig. Jeg lager firkantformater isteden. Velger ut. Glemmer. Lar ofte være å utføre skriveøvelsen. Var det ikke Simone Weil som skrev om kroppenes treghet.

Leser litt i de første reisebrevene mine, fra 2004 og 2004. (www.weras.net) Jeg redigerer forsiktig. Atskillige hundre sider er skrevet i reisens modus.

Alle de rare hendelsene. For eksempel: sitter på en krakk og drikker ingefærte i et gammelt område ved jernbanestasjonen. Har nettopp gransket, i forskjellige vinkler, en vindeltrapp i nærheten. En rusten bil inntil et hus fra britenes imperiale tid. Arkitekthistorien blir jo borte her. Den smuldrer opp eller rives ganske voldelig ned. En mann kommer ut av No 61 foran tesjappa, der de andektig sier at mannen er en verdensberømt ”kameradoktor”. Den første på subkontinentet, i hvert fall i den østlige regionen. Kanskje den siste i form av et stedig presist og hengitt blikk. Verkstedet hans er en hule av ledninger, potensielt reparable videokameraer og to menn med luper i halvmørke. Ta vare på leicaobjektivene i denne fuktigheten, sier han.

Mens jeg fotograferer foran The Sacred Heart Church kommer en sms fra syngende Pakhi i Bangladesh: ‹maa, jeg vil gjerne snakke med deg›. Jeg ringer. ‹Husker du hva jeg sa til deg i veikanten?› Pakhi har sagt så mye! Det det gjelder er farens syv altfor-fromme brødre som vil hindre henne i å synge. Jeg ber henne sørge for at jeg får treffe dem neste gang. ‹Synger du for tiden?› ‹Ja. Skal jeg synge nå!› Pakhi synger så Binod og SudhaMoy kan høre det.

Litt bortenfor kirken, midt i veien, står en gammel kvinne som omfavner Binod, en gammel kjenning, og sier: kom til rommet mitt. Så øde et rom har jeg aldri før sett. Leie: tolv kroner i måneden. Moren bodde der. I et hull i taket siver det siste dagslyset inn. ‹Sett deg på sengen min.› Jeg manøvrerer meg opp. ‹Ikke te›, sier Binod. Hun har jo ikke penger til slikt. Jeg skjønner ikke hva hun spiser. Vi gir ingenting. Det blir et minne for oss alle. Mennesker lever av minner også.

I dag er det nyttårsaften. Vi skal sette oss ned og minnes når det blir kveld, eller godulia, som er timen da støvet virvler opp fra kuenes føtter når de trasker hjem fra beitet. ‹Kustøvtimen›; slik har jeg for lengst oversatt ordet. De som arbeider hardt må også unne seg å minnes.

Forleden dag dro vi, for kanskje femte gang, til et eiendommelig pilegrimssted sør for byen. Før barnet spiser den første risen blir skallen, ikke alles men manges, glattbarbert og barnet blir velsignet ved en ”shivadam” der. Dette er en uformattert fromhet som får fotografen til å stå opp fra tregheten. Hun blir lykkelig over å få se. 

Denne dagen er det som å lage bilder til en hel utstilling. Si meg hvor disse bildene av folkelig fromhet kan bli vist! Det hender jeg tenker at hele dette arkivet vil forbli usett. Jeg lager likevel arkivet. Verken fromhetsformer eller gamle hus blir værende i landet. Jeg lager et arkiv som ikke blir værende. Det er et disiplin og en kjærlighetsform. Jeg skal ikke la være å elske det elskede som ikke bli værende, slik den elskende heller ikke blir det. Lag det, sier det i meg. Se og bevar nå.

Surrer rundt i gamle Bhabanipur. Gamle hus og nykonstruksjoner. Arkitekter har ikke pålagt meg å lage arkivet over forfalne hus. Verken de eller kunsthistorikerne. Jeg reker rundt. Et særdeles gammelt hus, og jeg nærmer meg. Brahmo Samaj står det å lese på skilt med rester av bokstaver. Rabindranaths far eller farfar grunnla denne filosofiske ”sekten”, inspirert av upanishadene. En ung elegant kvinne som minner så underlig om Deepika/Deeyah kommer med en bylt under armen. Det er klær tjeneren, som bor i forgården her, skal vaske og reparere. Hun fotograferer oss med en iPhone. Jeg googler med telefonen hennes og viser bildet av Deeyah, som sang I alt slags lys i 1992. Kvinnen skjønner forbindelsen.

Og i dag: huset der Satyajit Ray skrev filmtekster på femti- og sekstitallet. Men sønnen sov, så vi slapp ikke inn i biblioteket. Filmmesteren diktet hundretalls tusener av seere inn i en fortettet og magisk realisme.

Anima lager dagens festmat. Vi blir minst åtte personer, Tori-Maas folk, som skal spise og minnes. Kanskje kommer noen av barna inn. Det er surt i den rå skarpe luften i husene deres ved elven. I noen hus drikker fedrene alkohol oftere enn barna spiser.

De førti-femti bruktsariene vi kjøpte på nattemarkedet nord i byen tirsdag er vasket. De førti vi kjøpte uken før skal vaskes. Asmael, som kanskje er kommet hit for å bli, skal gjøre det sammen med Anima. Så skal det lages nye ting og tak skal gjøres tette og vakre i alle slags farger.

Hilsen Wera