torsdag 3. november 2016

Kolkata


Nå er det stillere enn det var i i forgårs. Det er omsider hverdag i byen. I går dro vi sørover, retning Canning, i Sundarban, som betyr ”skjønnskog”. Det er der mangrovene, her kalt bandha bon, som må bety skog-som-binder-jorden eller skog-som-holder-jorden-oppe, vokser i vannkanten.



Disse saltvannsbuskene, med det intrikate rotsystemet, lysekronerøtter, som er synlige i lavvann, med utskillermekanismer for saltet. Egenartede beskyttere av land og det levende.



Det vokser daddelpalmer, kokospalmer, banyantrær, sukkerrør, neem, babla, og det digre osot-treet med kolossale hengende bikuber i greinene. Jeg telte nitten bikuber, i ett eneste tre.


Regjeringer går inn for veier, i nord som i sør-øst. Bilene, ja bilene. Oljen, ja oljen. Mitt nei til å hente opp mer olje. Men jeg satt jo i en bil. Det er ikke min bittelille privatøkonomi med sære prioriteringer som redder klodens klima.



Jeg vil, om jeg får, i manuskripts form, tenke faktisk og poetisk i Sundarban -  som holder Kolkata oppe. For å tenke poetisk om Sundarban må jeg se landskapet og høre hva folk nær saltvannsskogene sier. 

23. mai 2009 flommet vannmasser innover deltalandet. Det var dag, ikke natt. Derfor kunne de aller fleste redde seg. De ble ikke varslet, men observerte rare krusninger i vannet og skyndte seg til det høyeste stedet. Meteorologiske myndigheter visste om syklonen. Men de røpet ingenting til småfolk. Hadde det vært natt, ville det vært den siste. Det var det de sa, mennene ved tesjappa i Gosaba i går. Hvem skulle vi reddet, sa han. Oss selv, eller landsbyens eldste.



Vi durte på kjerre, som de tre siste passasjerene på kjerreplanet, innover mot urfolkslandsbyer. Det var som å gro inn i grønnsværet. Som å være i mange planetariske tider samtidig: en opphavstid, likesom før vann ble skilt fra land, en mellomtid, der folk bruker mange tungemål og noen vet at dyrene ikke er å forakte, og heller ikke vannet, eller honningen, samt tiden for det lave landets sannsynlige neddykking, med alt og alle som ikke i tide er blitt evakuert, men hvor.



Jeg vil tilbake til landsbyen Ranipur. Sove i båt? Eller i skogen, og våkne der, i et hus av bambus og leire, sammen med de dyrene som våkner først, og folk som trasker langt for å hente drikkbart vann. Arsen i det vannet? Ja, antagelig arsen.  



Regjeringen, den store indiske og den lille (vestbengalske), tenker på veiene. Det gjør utfarten mer bekvem. Bekvem utfart mot et vidunderlig lavland. 

I en ajurvedisk sjappe i Gosaba satt en kabiraj, en ajurvedisk lege; vi kjøpte jern- og kalciumpreparater hos ham. Han diagnostiserte Binod og meg ved å kjenne på pulsen vår. Det han sa til hver og en av oss forbløffet. Han ble momentant en av den lille flokken av de som tenker ikke-lineært.  



Det var Allesjelers dag og jeg merket meg kirkene: en katolsk, en anglikansk, en Assembly of God. Vi spurte en kvinne om kirken var åpen. Hun sa det var dagen for de døde, gå til gravlunden.



Der satt de fromme ved graver pyntet med blomster og lys. Messen ble feiret. Bergprekenens ord om å kle og mette de fattigste og forlange rettferdighet ble uttalt med solid stemme av den lokale presten.



Ja, rettferdighet. For Sundarban. For denne skandalen av en by, Kolkata. For biene. For de herreløse hundene. Og for de syngende barna i Bangladesh.



Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar