Kolkata

Kjære hver og en,

Nå er mønet over inngangsdøren malt. Momena har gjort sitt. Ut kl 7, med penslene. Juledagsmorgen. Veggen utenfor er nymalt av fire jenter fra veverlandsbyen. Måne, stjerne, palmer, småhus, ugler og andre levende vesener. I går spurte jeg disse jentene hvordan de tenkte at livet deres ville vært om vi ikke, i 2009, hadde dukket opp i veverlandsbyen og foreslått at de begynte å male hver uke.

Da ville jeg ikke visst hva livet mitt var, svarte Gouri.

Gouri er atten år og drømmer ofte om jordstykket i Bankura, det med måne over dammen og hus av leire. Meditasjonssted og gjestehus også. Det er riktignok ingen dam ennå, bare et underlig formet hull i jorden. Vi må sanke regnvann; såpass vet vi. At dammen kan bli fiskedam er et ønske. Men hullet i jorden må bli hull for kommende regn, som neppe vil falle i riktig mengde i disse trakter. Slik snøen ikke kommer i desember i Oslo, kommer ikke regnet i regntiden her. Og Bankura er et spesielt tørt område.

Denne helgen er Gouri & tre jenter til fra veverlandsbyen i Tori-Maa. Synger, maler, vasker gulv, lager mat, tenner lys; mediterer. Gouri er den pålitelige medarbeideren i de fire male- & yogaklassene kalt ‹Sutinagar 1, 2, 3 og 4.› Så skal hun avgi eksamen i tolvte klasse i februar. Hun veier 33 kg. Legene sier blodmangel og gjør ingenting.  

Momena er pat chitrokar, nitten år. Hun er tradisjonsmaler. Hun og de andre i landsbyen malte med naturfarger før. Kundene nå vil ha forte, lettvinte gjenstander. Naturfargene blir et minne, kanskje et vemod.

Jeg har sett mange magre jenter i bengalske trakter. De er hengivne og arbeidssomme. De blir bedt om å være det. Gouri vil mer enn det hun blir bedt om. Men hvor langt kan 33 kg bære henne; slik undres jeg, og leser om hemoglobin og B 12 på nettet. Et kjært menneske døde av leukemi i august. Jeg tenker på henne som ble magrere og magrere foran oss, i Budapest. Og det hender jeg tenker på oss i Norge som har fastlege. For en oppfinnelse! Fastlege.

Oljen må ligge igjen på havbunnen. Men vi har fastleger.

Her blir kullet neppe liggende igjen i jorden. Det skal opp, sier Statsministeren, for kullet skal bli til Arbeidsplasser & Utvikling. (Som oljen et annet sted.) Her blir trær, dammer, jorder og små hus, samt alle former for kunst og gamle pilegrimsteder, borte, for det nye regimet vil omforme Bengal til et heftig og glitrende marked. Jeg har elsket dette landet lenge. Nå elsker jeg som en forlatt som omfavner et slags ‹siste strå› og lager hus fra bunnen, motstrøms.

Vi har plukket søppel, malt vegger, hengt opp bilder, 50 x 70, festet på papp, tolv i tallet, laget alter av en oppbevaringsboks dekket med et gammelt sjal og en julekrybbe fra Rwanda. Da noen av oss kom fra midnattsmessen, med sterkt psykisk utviklingshemmede ute på gresset nord i byen etter midnatt, satt de fem jentene og mediterte foran krybben. Fire er hengivne hinduer og Momena muslim. Vi blander ikke alt, men er i samme båt med hver vår historie hva gudstegn og fromhetsform angår.

En stor leirkrukke med rødt bånd står fremme i rommet på bakkeplan; det er der ungene gjør yoga og maler. Dit kommer de i morgen og søndag. Koloshi kalles en slik krukke. Den som vil gi kan gjøre det uten at noen ser det eller teller. Men de som kommer til Tori-Maa er slike som eier stort mer enn ‹enkers skjerv›.

Det er klart jeg tenker, og tenker hardt, på driften av dette huset og jungelashramen, den med en grop uten vann. Den må ha sement i bunnen for at vannet ikke skal sive ut. Eukalyptustrærne utenfor gjerdet, bruktbar som tømmer men en storforbruker av vann, tar det vannet som fins; selve jordsmonnet suger til seg. Jeg tenker på maleklassene, fire i tallet, med cirka to hundre barn. A room of One´s Own kalte Virginia Woolf det. Ja jentene (og noen gutter) maler og gjør yoga. Det viktige er at de har ‹et eget rom› der lekser og huslige plikter ikke gjelder. Der kan de bli kjent med sitt eget liv, som Gouri sa det.

Som i organisasjonen i West Bengal, så også i Arshi Nagar Bangladesh. Eget rom, egen tid, egen stemme; en erfaring av å være viktig i en strøm av noe viktig, av å være delaktig i egne og felles prosesser, elske sanger og farger sammen, og en – og flere – som kan gjøre noe, og ikke bare være underlagt.

Et mildt opprør mot Makter som vil ha det siste ordet, som oftest undertrykkende, på alle steder.

Et skapende nytt år ønsker jeg hver og en i morsmålslandet.

Hilsen Wera