Kolkata

Kjære hver og en,

i bloggbrevene gjennom denne høsten har jeg skrevet om mange barn, ofte ved navn, og jeg har skrevet om mangroveskogene som beskytter lavlandet her.

Vi må holde fast på det store kollektive og samtidig holde fast på det lille, det som har ett navn og ett ansikt.

Nå gjør vi rent i huset, for det skal lages jul. Et stort måltid med barn og voksne. En baul, en fakir, en marinbiolog, en aktivist på indiske fattigbønders vegne, en fotograf, en vever, en yogalærer, mer enn en alt-mulig-mann og noen veveres døtre. Kanskje kommer Momena. Det er hun som har undervist vevernes døtre i bruk av naturfarger.

I går ble en ny ”maleskole” åpnet i en grend med mange adibasier, som er urbefolkningen. De satte seg ned, de ”mediterte”, de fikk en hvitt ark og en hard kartong å legge det på. De fikk blomster eller hentet blomstene selv. Så begynte de å male uten en eneste kjøpefarge.

Da merket jeg en glede som den i Arshi Nagar nord i Bangladesh når barna synger. Ja, vi er inne på noe. Det er elementært og rått og vidunderlig. Jeg tenkte: dette er signaturen.

Jeg har ventet på disse barna. De som ikke behøver linjal og viskelær men kan bruke hvert kronblad i en blomst og slik komme nærmere både blomsten og sin egen skaperevne.

Plutselig kan en jentunge, som antagelig aldri har hatt et hvitt ark i hendene, lage en fugl i gult, grønt og fiolett. Ingen har sagt hun skal lage en fugl, denne fuglen, og slett ikke i disse fargene. Hun laget den selv.

Dette er min julehilsen til dere som kanskje har lest bloggbrevene mine gjennom høsten. Det fins en forunderlig glede i å skape og bli skapt.

God jul til hver og en.

Glem ikke suno: www.suno-norge.org. Vi behøver hver eneste venn.

Og husk gjerne oss i Kolkata.

Hilsen Wera