Toget var først ekspressfort, og litt etter litt av det lokale slaget. Det hinket seg inn mot
New Jalpaiguri. Utenfor stasjonen stod et titalls mødre med spebarn og tigget; alle
kledt i laser som lignet hverandre. En grenseby. India, Nepal, Bhutan, Bangladesh. En
smuglerby. En underlig uhygge i senvintertåke.
Så dro vi mot grensen. Jeg ble fulgt av noen, og hentet av andre. Grensepostenes formaliter ble utført: passkontroll, tollklarering, ny passkontroll, diverse byråkratiske klareringer; papir etter papir etter papir. Noen lever av å sørge for at papirer flyttes fra en pult til den neste. De er den sør-asiatiske tilværelsens mellommenn. På bangladeshisk side ble det sunget – Rehana, Sathi, Amena, Sujan, Badsha – mens papirene ble klarert. Byråkratene slapp det de holdt i for å lytte på nærmest mulig hold. Kanskje ble papirflyttingen forsinket av sang.
Neste dag. Jeg har drukket saft av krystet fersk gurkemeie, sittet ved kontorpulten for å lese epost og krysset tunet under paraply. En heftig regnskur. Barn kledt i skoleuniformer gjør seg klare. Struttende stolte for å traske, enda en gang, til skolen de ikke ville vært skrevet inn om de ikke bodde i internatet her. Hva var det Badsha sa i går. Jo at engelsklærerne her ville grått om de ble bedt om å snakke engelsk. Så fortsetter de å mumle grammatikk isteden, og kontrollerer rettskriving.
Rehana samler inn alles tekster. Jeg får dem i fanget i kveld; eller en annen morgen eller kveld. Dikt, livshistorier, kanskje fortellinger om regn. Samt sanger. Nishi og Banshi synger, lærer alfabetet og skjærer opp grønnsaker. De kom hit i mai og er cirka seks og åtte år.
17. februar
I dag drar Sathi og Anando til Rangpur for å konkurrere og bli juriert, ut fra innfølelse, rytme, fremføring, uttale, osv. Anando skal konkurrere, blant annet med Abishek fra en av sang/instrumentskolene våre, i instrumentalklassen, med dotara, firestrengsinstrumentet. Sathi skal synge.
Hvem er jeg her, slik spurte Sathi i går. Alle er det samme, ikke sant. Noen, som Rehana, kom tidligere; andre, som hun selv, kom senere. Det ligger en egen vekt i å ha kommet først og være eldst. Sathi må være, eller gjøre, noe bare hun er og gjør. Livet i byen er vanskelig men det fins jo ingen retur til landsbyen, sa hun. Nei, det fins ingen slik retur, bekreftet jeg. Og litt etter sa hun: jeg vil så gjerne ta vare på de gamle melodiene. De som nå spiller og synger de gamle sangene vil dø. Farmoren hennes, landsbysangersken, vil dø. De gamle sangordene blir bevart; det vet Sathi. Men hva med melodiene!
Så dro vi mot grensen. Jeg ble fulgt av noen, og hentet av andre. Grensepostenes formaliter ble utført: passkontroll, tollklarering, ny passkontroll, diverse byråkratiske klareringer; papir etter papir etter papir. Noen lever av å sørge for at papirer flyttes fra en pult til den neste. De er den sør-asiatiske tilværelsens mellommenn. På bangladeshisk side ble det sunget – Rehana, Sathi, Amena, Sujan, Badsha – mens papirene ble klarert. Byråkratene slapp det de holdt i for å lytte på nærmest mulig hold. Kanskje ble papirflyttingen forsinket av sang.
Neste dag. Jeg har drukket saft av krystet fersk gurkemeie, sittet ved kontorpulten for å lese epost og krysset tunet under paraply. En heftig regnskur. Barn kledt i skoleuniformer gjør seg klare. Struttende stolte for å traske, enda en gang, til skolen de ikke ville vært skrevet inn om de ikke bodde i internatet her. Hva var det Badsha sa i går. Jo at engelsklærerne her ville grått om de ble bedt om å snakke engelsk. Så fortsetter de å mumle grammatikk isteden, og kontrollerer rettskriving.
Rehana samler inn alles tekster. Jeg får dem i fanget i kveld; eller en annen morgen eller kveld. Dikt, livshistorier, kanskje fortellinger om regn. Samt sanger. Nishi og Banshi synger, lærer alfabetet og skjærer opp grønnsaker. De kom hit i mai og er cirka seks og åtte år.
17. februar
I dag drar Sathi og Anando til Rangpur for å konkurrere og bli juriert, ut fra innfølelse, rytme, fremføring, uttale, osv. Anando skal konkurrere, blant annet med Abishek fra en av sang/instrumentskolene våre, i instrumentalklassen, med dotara, firestrengsinstrumentet. Sathi skal synge.
Hvem er jeg her, slik spurte Sathi i går. Alle er det samme, ikke sant. Noen, som Rehana, kom tidligere; andre, som hun selv, kom senere. Det ligger en egen vekt i å ha kommet først og være eldst. Sathi må være, eller gjøre, noe bare hun er og gjør. Livet i byen er vanskelig men det fins jo ingen retur til landsbyen, sa hun. Nei, det fins ingen slik retur, bekreftet jeg. Og litt etter sa hun: jeg vil så gjerne ta vare på de gamle melodiene. De som nå spiller og synger de gamle sangene vil dø. Farmoren hennes, landsbysangersken, vil dø. De gamle sangordene blir bevart; det vet Sathi. Men hva med melodiene!
Jeg bruker ikke lenger tascam-opptaksmaskinen, som Maria tar med seg hit fra Oslo
om et par dager. Det er en proff-maskin. Vil Sathi klare å håndtere den.
Skrivefølelsen uteblir. Jeg skriver som meldeplikt. Amena øver esraj. Sathi og Anando er ikke kommet tilbake fra konkurransestedet. Juryer har sin egen agenda, med eller uten bestikkelser. Slik er det med lærerne også. En høyttaler maser om sitt. En tigger står på tunet og ber om ris eller mynter. Sharifa avla engelskeksamen i tiende i går. Hun klarte ikke alle oppgaver men nesten. Rehana er blitt stillfarende; de gamle dronningevanene er nesten umerkbare. I dagsavisen dreier hovedoverskriften seg om overskuddet på poteter. Prisen er lav som den minste busk. Regjeringen kjøper opp tonnevis. Her i nord, sies det, blir poteter kastet fra lastebiler: kom og forsyn dere. Tobakksveksten er stor. I sangskolen der jeg har vært i dag stod hekker med tobakkblader til tørk.
Organisasjonen her styrker seg. Samholdet mellom medarbeiderne er både fast grunn og rennende vann. Fasthet og fortrolighet. For to år siden tenkte jeg at en eller to ville kunne forlate Arshi Nagar for å arbeide i andre organisasjoner. Nå merkes en stor og hengiven stolthet: vi gjør dette, vi gjør det sammen, og dette fins det ingen andre som gjør .
Sharifa nynner. Sharifas stemme åpner seg, åpner seg. Ungjenta vet hva hun skal. Hilsen Wera
Skrivefølelsen uteblir. Jeg skriver som meldeplikt. Amena øver esraj. Sathi og Anando er ikke kommet tilbake fra konkurransestedet. Juryer har sin egen agenda, med eller uten bestikkelser. Slik er det med lærerne også. En høyttaler maser om sitt. En tigger står på tunet og ber om ris eller mynter. Sharifa avla engelskeksamen i tiende i går. Hun klarte ikke alle oppgaver men nesten. Rehana er blitt stillfarende; de gamle dronningevanene er nesten umerkbare. I dagsavisen dreier hovedoverskriften seg om overskuddet på poteter. Prisen er lav som den minste busk. Regjeringen kjøper opp tonnevis. Her i nord, sies det, blir poteter kastet fra lastebiler: kom og forsyn dere. Tobakksveksten er stor. I sangskolen der jeg har vært i dag stod hekker med tobakkblader til tørk.
Organisasjonen her styrker seg. Samholdet mellom medarbeiderne er både fast grunn og rennende vann. Fasthet og fortrolighet. For to år siden tenkte jeg at en eller to ville kunne forlate Arshi Nagar for å arbeide i andre organisasjoner. Nå merkes en stor og hengiven stolthet: vi gjør dette, vi gjør det sammen, og dette fins det ingen andre som gjør .
Sharifa nynner. Sharifas stemme åpner seg, åpner seg. Ungjenta vet hva hun skal. Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar