i henne selv

(du som bare vil lese om stedene kan lett la være å lese dette)

Jeg puster i denne fuktige og hete luften. Her hører jeg vannet skvulpe i en vaskebøtte og kråkene kreke sitt. Denne minibloggen skal ikke noe sted. Ikke fortelle, ikke avdekke og ikke ta deg med på en reise. Kanskje er det forfatterens harde sorg som oppretter et reir for seg selv. Skriften er i sorgen og skriften er ut over sorgen. Skriften er også der det ikke fins, og ikke kan finnes, sorg. Åndedrett bare, uten kjøp og salg. Ja, så og si uten ”følelser”. En slags ribbet tilstand av knokler og skjerpede sanser.

   Skriften er et reir for sorgen. En åndedrettsmetode og et ”hus”.

I denne bloggen vil jeg bare grunne, i lys av eller inn mot et slags ”frø”. Ikke noe blir ferdig tenkt. Bevisstheten skjerpes når den skriver og skrives. Sno seg gjennom maskene i forstillelsesnettet, det som spinnes av de som ikke kan eller vil annet enn å forføre; jeg vil gjerne lage, med gjørme, med sang og bare hender, en sti tråkket fast, i hvert fall tydelig, av føttene, dag etter dag, en sti ingen tyv kan stjele.

Jesusskikkelsen blir nesten forferdelig nærværende akkurat her i disse månedene. Ikke barnet i Nazaret og mesteren ved Genesaret, men påske i Jerusalem: forræderiet, døden og sannheten.

I dette samfunnet er det farlig å ha fiender. Anstendigheten har her meget moderat institusjonell makt. Hvem kan stanse forføreren som strør om seg med penger, om de enn er stjålne, og sier: hos meg er det mer å få. Er det kanskje ondskap jeg er vitne til, i en mangegrenet og ugjennomsiktig sammensvergelse.

Jeg tenker igjen og igjen på gamle ”jødeland”. Avkuttede hoder, hender, ører, svikerens selvmord, råskapen.

   Hvem vil dere ha satt fri: Jesus eller Barabbas.

Jeg skal feire påske i Bangladesh.

Mine mennesker der har hørt om Jesus spikret på korset. Det er flere år siden noen av barna fortalte at folk advarte dem: kaller dere maa for maa vil dere bli spikret til korset.

*

Jeg sa: jeg kjenner det som er å bare være, og kunne kalles ingenting; eller også gud. (Ingenting, sunno, er også en buddhistisk term, om en kognitiv eller total modus der alle begreper – inntil videre – er sluppet).

Jeg sa videre: jeg er fremdeles i denne verden, og trasker her som en slags soldat, for jeg tror på det å elske.

Sadhuen sa til meg: ‹soldat i ingenting›, sunnor upore sainik

Jeg er her. Det har ingenting med forelskelse å gjøre. Det er hardt her. Det er ikke synet av de fattige som gjør vondt. Balansegangen, bevisstgjøringen likesom i gjørma der risplanten vokser, der spikrene slås inn i kroppen; å bli seg bevisst centimetrene av løgn og millimetrene av sannhet, fraværet, ikke bare en elementær barmhjertighet men også av anstendighet i den institusjonelle orden.

Ja Norge er et reservat. Jeg sitter i en bil kjørt av en mann som sier: ingen her vil vite om klimaforandringer, om vi så kokes i 62 celsiusgrader. Ingen bryr seg om det som ikke er meg-selv og mitt eget blods mennesker.

Hva sies det i kabbalah om de rettferdige. Er det tolv slike om behøves. Alle behøves. Jeg minnes en rar bok av André Schwartz-Bartt; jeg leste den, slått ut, som seksten-syttenåring. Den siste rettferdige... Jeg er gammel, jeg er en transittstasjon, jeg husker ikke tittelen. Men husker nedslaget.

I dag blant de tenkende (og en smule hasjrøyeknde) sa at jeg at det gjenstod mer for meg å lære, og at jeg antagelig bare kunne lære det her: ved å bli fikt til, og vekket vekket vekket.

Men til hva... til bevissthet, bare. Men: hvor kan jeg anvende den? Her, så klart. I Norge blir jeg utålelig av det jeg her har sett og hørt.

Gå slik. I gud, slik. Litt mindre blind enn før.

Hilsen Wera