lørdag 9. mars 2013

Kolkata


Trasker hver dag. Det blir ikke slik nord i Bangladesh om en uke. Der vil jeg måtte sitte. Sitte i bil, i båt, i sangskole, på den store sengen, ofte uten elektrisitet.

Trasker i slummen ved jernbaneskinnene. Der står lille Doka på cirka to år. Eldstesøsteren heter Eka, den ene. Doka betyr nummer to. Doka har store brannsår på venstre lår. Glohet linsestuing på feil sted. Hun ser ut i været. Foran henne tre store tomme ølflasker og en tom brennevinsflaske.

Sujata på åtte år vasker tempelet med kraftige tak. En papegøye gløtter inn i templet. En kvinne trykker på lysbryteren så jeg skal få lys til å fotografere Sujata som rengjør det hellige rommet.

Jeg balanserer forbi den hvite sarien som ligger strakt ut, nyvasket, mellom jerbaneskinnene, over svillene, holdt på plass av steiner. Et lite barn har lagt seg der. Andre vasker seg. Tobarnsmoren Asha sier at tesjappa hennes ikke er åpen i dag og hun er altfor sliten. Mannen helte i seg syre for fem år siden. Innvollene hans ble ødelagt av giften men han lever fremdeles. Familien var ikke fattig før men er fattig nå.
   Ikke bli syk her!

Stadige avisnotater om barns selvmord begrunnet med eksamenspress eller at barnet ikke fikk den ønskede pengesummen eller klærne det ønsket seg.

Plutselig dukker Piali opp, en fjortis fra tegneskolen vår i fjor, forfjor og året før det. Når får vi tegne igjen, sier hun. Så fort som mulig, svarer Jamir. Piali vinker og vi trasker langs jernbaneskinnene til vi setter oss i en sykkelrickshaw som tar oss med til Kalighat. Lørdag er Ma Kalis dag.

(En katt mjauer. En, to eller tre. Det må ligge fiskelukt i luften. Blåhimmel med uforferdet sol. Den har ingenting med måtehold å gjøre. Vi er bytter. Det er for tidlig på året til slik pågående hete. Ingen grunn til å klage. Grunn til å tenke klimapolitisk.
Det er en total og bestandig grunn til å tenke klimapolitisk og gå inn for å bevare de fattiges og alles livsgrunnlag.)

Trasker videre i smugene i Kalighat, gjennom tempelplassen med blodrøde jhoba-blomster trædd på tråd hengende ned fra taket i små sjapper. De skal legges på en stor skål, sammen med frukter og søtsaker, og gis til Ma Kali. Ikke blodoffer, men dette.
   Vi går ikke inn i templet. Ikke-hinduer har ikke adgang. Men vi ville sikkert kunnet overtale en braman til å slippe oss inn.


Nirmal Hriday, som betyr ”Det rene hjertet”, er et stort hus for fattige døende rett ved Kali-templet. Det ble opprettet av The Missionaries of Charity (i 1952?) Jeg var der i 1976. Ga vann til en døende, kjente magen vrenge seg i stanken i rommet og fra den døende kroppen, tenkte: gi den døende vannet og kanskje spy på henne, eller løpe ut. Jeg gikk ut, pustet noen ganger, og vendte tilbake til kvinnens leie. Så drakk hun videre.

Får jeg gå inn, spurte jeg i går en mann i døren. Gå inn, sa han henrykt. Til høyre: cirka femti kvinner, til venstre: cirka femti menn. Jamir og jeg inn til kvinnene først. De indiske nonnene der er sør-indere og kan ikke bengali; hjelperne vi så er fra vestlige land og Japan; de kan ikke bengali. Alt var rent og fredsommelig. Alle kvinnene kledt i blomstrete kjoler på gul bunn. Gamle, senile, gale, psykisk utviklingshemmede. En eller to akutt syke.
   Det samme med mennene kledt i oransje løse bukser med forskjellige slags overdeler. En vidunderlig vennlighet.

Og kapellet? Opp trappen, sa en eldre nonne. Japansk, også hun. Hun fulgte oss. På alteret bildet av Guds Lam. På veggen krusifikset med ordene I thirst.Vi satt lenge på gulvet, Jamir og jeg. Og den eldre japanske nonnen fulgte oss ut.
   Jamir sa: fremdeles fins det noen som tjener menneskene i dette landet. 


Jeg vil tilbake dit. Trøstes av lammets bilde. Av de stille japanske hendene som gir oldingene ris. Av de rene gulblomstrete kjolene. Guds enkle enkle nærvær i en kopp ris.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar