Jeg vet ikke om dette blir et bloggbrev, et ”sunobrev” (www.suno-norge.org) eller en meditasjon. Noe som har modnet gjennom flere år og har med kunst å gjøre må skrives, i beskjedent format. Jeg tenker meg en båt, en metode for overfart. En båt; det antyder både stillhet og fare. Det fins en bredd og en annen bredd. Så fins det kunst. Når og der kunst lages og erfares er den aller viktigst. I båten, altså kunsten, gjøres og gis noe som ikke kan gjøres og gis utenfor båten.
Kunst er en måte eller en ”sone” der et sekulært menneske kan erfare noe helt annet enn alt annet. Den som av nødvendighet skaper eller med hele seg ønsker å skape kunst må avstå fra mye annet, og hun kan ikke skape uten å tåle lang tids konsentrasjon samt våge erfaringer og erkjennelser som ikke kan foregripes eller beregnes. Kunsten og den sant erotiske erfaringen er farkoster for hjertet i det sekulære menneske – som slik kan erfare hellighet og overskridelse.
Kulturen har sin forstand og målbare nytte. Det er annerledes med kunst. Ja, den helbreder. Ja, den oppfyller. Ja, den binder oss sammen. Men den kan ikke ha noen hensikt. Den er, i utgangspunktet, ikke lønnsom. Det kunstneriske arbeidet må romme en villighet til forsakelse, i et samfunn der det neppe er korrekt å vedkjenne seg forsakelsens betydning.
Jeg tenker hele tiden på kunst i forbindelse med arbeidet i Bangladesh. Dette arbeidet har sin opplagte forstand: det er grasrotsolidaritet mellom folk der og folk her. De ønsker og vi ønsker; de hører og vi hører. Sammen bygger vi opp ”kulturskoler”. Men dette forstandige kulturskolearbeidet begynte i et langt villere punkt, nemlig da den norske kunstneren hørte helt ny sang under en festival i India i januar 1992 og ble fraktet, ja nettopp det: fraktet, inn i en annen erfaringssone. En total erfaring som forstanden ikke kunne ta vekk. Merket av dette kom hun til Bangladesh og hørte en dag lutfattige kvinner synge på tunet på en øy i Brahmaputra. Hva var dette. Det var kunst som hengivenhet og ekstasenær konsentrasjon hos absolutt fattige kvinner som i sangen glemte fattigdommen – og antagelig også tilhøreren.
Litt etter litt har jeg skjønt at de færreste av dem jeg har med å gjøre i Norge, selv etter å ha vært utsatt for min insisterende tale og tekst om barna og sangen i mange år, har skjønt at det dreier seg om en båt for hjertet, og at fattige mennesker i like stor grad som ikke-fattige mennesker behøver en ”båt” og en overfart, fra den ene bredden til den andre. Fattig som ikke-fattig behøver overskridelser. Jeg har etter hvert skjønt at vi som bor her, hvis vi i det hele tatt tenker på folk i et land som Bangladesh, tenker på nøden der; med eller uten klar fornemmelse av at denne nøden angår oss. Og kanskje tenker folk her at folk der som vil og kan synge, eller ønsker en båt av sang, ikke er fattige folk, og derfor egentlig ikke behøver solidariske gester fra oss her. De kan jo umulig være riktig fattige hvis det er synge de vil!
Ja kanskje tenker de at kunst, hvis den i det hele tatt kan tenkes å være nødvendig, tilhører et samfunnsstadium og en samfunnsklasse som besitter alt annet; altså: kunst etter at alle andre behov er oppfylt.
Slik er det ikke. Ikke engang her hvor alle bord er dekket er det slik. Der hvor bordet ikke er dekket, som i elvelandet Bangladesh, er båten for hjertet (ved stemmen), viktigere en nesten alt annet. Folk er fattige. Og de synger. Noen ganger har de spist først, andre ganger har de ikke det. Og… for barnet som synger læres bokstavene, både de bengalske og de latinske, så mye lettere. Sangen som kraft, verdighet, fellesskap og hengivelse er viktig samtidig med mat og vann.
Det er unødvendig å insistere på at mat, vann og klær er viktig.
Men da kan de jo bare synge uten vår norske bistand, slik kunne en tenke seg. Men vi er slike som gjør det mulig bygge ”båthus” eller verksteder i farlig landskap. Vi er med på å utarbeide metoder for å skolere sangen, og nå også instrumentkunnskapen. Og vi er vennene som sier: syng mer syng mer, for vi vil høre.
Vi sier at en gamle sangen er dyrebar. At vi vil den skal finnes.
De er ikke sekulære mennesker. For dem er sangen, alene eller i fellesskap, en måte å overskride trange dogmatiske identiteter på, for sammen – tross forskjellige gudsnavn – å feire en menneskelig frihet.
Vennene i Norge er nødvendige, og det av mange grunner. Som båthusbyggere, som venner i farlige trakter i en farlig tid. Beskytte mot farene kan vi ikke. Verken mot arsen i drikkevannet, oversvømmelser eller utidige islamister. De reiser – med oss i minnet – i sangen tross dette, og tror mer og mer på stemmen i seg selv og på visdommen i det de synger.
En kunne tenke at vi som bor i Norge behøver å få del i en slik total konsentrasjon, en slik villighet til å øve øve øve og et mot til å gi seg hen.
De som gjerne vil lenger inn i dette feltet og denne erfaringen, og ønsker å tenke på hvordan, kan jo skrive til meg.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar