Oslo

 Oljeriggene ligger og lyser der ute, hørte jeg nettopp på radio. Og litt før dette: at CO2-utslippene har økt med 3% (siden når?) og den globale oppvarmingen antagelig vil være på fem varmegrader innen utgangen av dette århundre.

Ja oljeriggene ligger og lyser. En kunne si at de lyser ”for oss”. Jeg mener: for denne nasjonen. For syke og ikke-syke, gamle, spebarn, millionærer og minstepensjonister. De kunne sies å holde nasjonen oppe via inntjeningen de sørger for. I imaginære og faktiske penger er vi holdt sammen; vi blir holdt oppe nå.

   Jeg har til vanlig stor ærbødighet for det som er dyrebart nå. Så er de jo vakre, oljeriggene i nattemørket. Som bosetninger i ørkenen. Så forbløffende det er å se hva mennesket kan utføre, i sjøen og ørkenen.       

Om hundre år vil vi som kan lese og skrive nå være døde. Da lyser oljeriggene neppe lenger. Antagelig vil lyset ha sluknet der ute lenge før dette. Om hundre år; det er ikke til å tenke eller føle. Vi har ikke slik perseptuell og etisk fantasi. Vi bærer byrdene våre, mette, sultne, trøtte, edru eller beruset i et større eller mindre nå. Sekundets, dagens, uken, månedens, årets nå. 

   Hundre år; det er begynnelsen til en romantittel.

Jeg vet ikke hvordan fem graders global oppvarming ville påvirket oljeriggene utenfor norskekysten og heller ikke hvordan oppvarmingen vil påvirke Norge. Våtere, villere, varmere; vi har hørt det noen ganger. Noen har sett filmen the beasts of the southern wild, der barna ser alt og tåler alt, i et landskap av sump og orkan og oversvømmelse sør i USA. Det dreier seg om fattige barn som har lært å tåle.

   Flertallet av barn i Norge har ikke lært å tåle; bare flyktningebarn og barn som er blitt mishandlet på norsk har lært dette, her i dette landet. 

Jeg har barn jeg kaller ”mine” i Bangladesh. Åh, som jeg skulle ønske at flere og flere her, i Norge, som er morsmålslandet mitt, også kalte dem ”sine”. Jeg har jo ikke født disse barna. En kunne si at jeg er blitt født-sammen-med-dem i sang og, kanskje, i skjebne. Det er vakkert, det franske ordet for å kjenne: connaître. Det betyr jo å bli født sammen med. Uten at du, i hjerte og samvittighet, kaller et eller flere barn for ditt, i betydningen av å kjenne det (på fransk!), vil du ikke bli angått av lykker og ulykker som merker det barnet.

   Mitt betyr: at jeg er radikalt knyttet til dette barnet, og ikke umerket kan vite at det sulter, fryser – eller drukner.   

Barnas sang er en glede som ikke kan tenkes. Den gamle visdomssangen, og det å få være med på å bevare (les: redde) den, er ren glede. Landet de synger på kan komme til å drukne. Vi redder altså sang på land vi ikke, uten voldsomme politiske omprioriteringer, kan redde. En slik omprioritering ville kanskje være – å la oljen ligge der oljen hadde ligget helt til noen begynte å stjele den fra havbunnen.

   Men hva ville Norge vært da?

Jeg tenker av og til at det likesom ligger et tynt lag av ”autisme” over de fleste av oss som bor her. Dette er ikke et skjellsord. Det er bare en liten peker, et forsøk på å navigere. Men hva er det da jeg mener. Jo, at vi (et tilslørende pronomen?) ikke ser det vi ser og hører det vi hører. Poetene må komme nå. De poetiske, les omsvøpsløse, politikerne. De må komme i språk og etisk oppfinnsomhet og ta vekk sløret. For det er et slør som både beskytter og er meget farlig. En kniv er det beste av alt når en kniv er nødvendig. Men en kniv å drepe med er en kniv på feil sted. Slik også med beskyttelser. Den er bare god når den behøves og ikke samtidig, oss selv ubevisst, utsetter andre (og oss, på litt lenger sikt) for større fare enn de/vi ville vært i om vi ikke hadde beskyttet oss.

Økologisk usannhet er farlig for oss. Det vil si: å la være å se og la være å høre, eller lage et nyspråk som gjør at godt lyder som ondt og ondt som nødvendig.

Som å bore etter olje her og der ved kysten, den vidunderlige kysten, og på den for havet og hele økosystemet havbunnen som det er nødvendig å holde uskadd.

Hva er dette dekket, som jeg varsomt benevner som mildt autistisk, laget av. Antagelig bekvemmelighet + frykt; for noen ren og skjær skrekk. Skrekken for å miste. Ja for å miste tilgangen til oljen og det å bade i pengene og smøre oss med dem. Redslen for døden-uten-penger. Oljen er statens (sjøens?) fødselsgave til oss, og har vært det i flere tiår.

   Men den er jo ikke vår.  

Oljen hentes fra havbunnen og oljeinntekter investeres, antagelig også lugubert, og vi våker og sover med penger over sansene, til den dagen da disse faste og nå store pengene ikke lenger siler men isteden drypper tynt. Og de faste pengene, som skiller oss som bor her fra nesten alle andre, gjør at vi neppe er i stand til å se og høre hva planetens og de ulykkelige og aldeles uskyldig fattiges tilstand er – inntil beskyttelsesdekket en vakker dag revner og vi ser, fordi nærhetsgraden er overveldende eller resepsjonsevnen plutselig skjerpet.

   Kanskje kom det en dikter eller sanger forbi og sa hei. Og solidariteten ble klar over seg selv, eller kanskje klar over at den hadde manglet – og nå ønsket å bli til refleksjon & praksis.  

Hilsen Wera 

Du kan lese, om du vil:            

Ukjent fugl

Om barn, sang og sårbart land i Bangladesh

Vidarforlaget 2012