Kolkata

Det er uforutsett harde tider i India. Var jeg økonomisk skolert, ville jeg kunnet tydeliggjøre mer. Den natten ny amerikansk president ble valgt, samme natt ble det gjort kjent at indiske pengesedler med verdiene 500 rps og 1000 rps heretter var uomsettelige ute i butikkene, men kunne veksles inn i bankene ut dette kalenderåret. 

Regjering Narendra Modis beslutning for å gjøre nasjonen økonomisk ”ren”.

Siden det: køer overalt der det fins bankfilialer. Et daglig strev for å skaffe kontanter, for eksempel for å kjøpe medisiner eller betale for en akuttinnleggelse. Det dreier seg om å ha eller ikke ha sedler i hånden. En høykastekvinne sa at ”høye” og ”lave” nå befinner seg i samme bankkø, slik alle til slutt, etter døden, vil bli til samme aske og jord. I dette landet er penger for de aller fleste noe en har eller ikke har i hendene. Statsministeren ønsker seg digitale og potensielt ettersporbare betalingstransaksjoner.

Det hender jeg tenker på ”de nye” lederne, i Tyrkia, Ungarn, Russland, India, snart i USA, og i land jeg er enda mer uvitende om, av det blanke og utrenskende slaget: det er så mye de ikke vil ha hos seg. Ikke fremmede, slett ikke ”terrorister”, ikke urskoger.(De vil ha seg selv hos seg, og de holder hverandre oppe.) De gjør voldsomme grep, med ”kirurgisk” tilsnitt, i form av fysiske gjerder, digitale kontrollmanøvre og økonomiske strupetak for å ferdigforme bevissthetene, ut fra en modell blottet for solidaritet. En ny ”hvit” bevissthetsstruktur tiltar. Ingen av oss, inklusive planter og dyr, slipper unna de overordnede overgrepene.

Et nytt opprør må organiseres. Det er de som ikke vil bli organisert ovenfra som må organisere seg – sammen – nedenfra. Ellers blir jorden ubeboelig.      

Folk stiller seg i seddelkøene. Kvinnene i burka, for lengst underlagt private menn, underlegger seg de statlige mennene også; hva annet kunne de gjøre? De/vi er jo prisgitt. Landet jeg befinner meg i er vidunderlig opprørsk, og er også et land av prisgitte. Hvem kan si nei til statlig demonetization. En ugyldig 500-rupisddel er og blir ugyldig. Den får gyldighet av statsbanken, som i dette tilfelle har opphevet gyldigheten. Det samme med den større 1000-rupiseddelen. Disse to sedlene har utgjort det bittelille ”gullet” de ikke helt fattige har hatt. Nå er det blitt forbudt. 

Ikke bare er dette besværlig. Det kan medføre en stor følelse av tap. Du har spart og spart, med tanke på et bryllup eller din egen død. Så er det nøye oppsparte blitt med ett null – om du ikke leverer det i banken innen to uker. Du kan veksle det inn og motta en ussel 2000-rupiseddel. Av utseende, papir og format: virkelig ussel. Jeg husker barndomssedlene i min fars lønningspose. Følelsen: ‹Det ligger en julepakke under treet, du kan åpne den, mamma.› Og hustru-mammaen åpnet lønningsposen med troverdige sedler å kjøpe fisk og tomater for.

De nye 2000-rupisedlene har ingen vekt i hånden. De har ingen historie. Men de er de eneste nye sedlene regjeringen har gitt oss.

Ved utgangen til t-banen så jeg idag tre barn leke med en død rotte. En jentunge holdt den i halen, riktignok med et beskyttende stykke papir. En drøy lek. Jeg ville ta vekk den rotta. Men hvor skulle jeg gjøre av den, og hva slags leketøy kunne jeg skaffe jentungen i rottas sted. Rett utenfor t-banen gikk en hvit vestlig pappa med spebarnet sitt inntil magen. I vognen i t-banen klatret en jentunge opp og ned en stolpe i vognen, opp og ned dette metalltreet, mellom trøtte og som oftest digre t-banepassasjerer, som lar være å se på hverandre. Faren så på klatrerjenta med et solidarisk blikk. En far, en far.  

ved en tesjappe, satt en mann med en avis med overskrift i feite typer: om en smuglerbande, omsider avslørt, som helt til det siste har handlet med spebarn. Nyfødte, erklært døde, ble smuglet ut fra flere fødeklinikker i kjekskartonger for å selges for titusener av kroner, og NGO-er har vært delaktige. Alt kan kjøpes her, også samvittigheten, sier Sudhamoy. Ikke alltid for penger. Men noen kan jo si: selger du deg ikke, dreper vi barnet ditt. Og da selger du deg jo for barnets skyld, sier Sudhamoy. 

En gutt i nabolaget, cirka ti år, heter Prakash og vil ikke ha med skolen å gjøre. Han hopper ut i vannet i Ur-Ganga ved kremeringsstedet der folk kaster ut noen velsignelsesmynter, og Prakash henter myntene. Han malte og gjorde yoga hos oss i fjor. Så droppet han ut. Jeg kastet ut en slags lasso for å hente ham inn igjen for litt siden. Han og kompisen Samir kommer for å male og gjøre yoga nå. Du, maa, sa de sist lørdag, kommer Maria-didi snart? Ja, sa jeg. Tror du hun vil sparke fotball med oss? Ja, jeg tror det. Men minn henne på det, la jeg til.

De kommer til å minne henne på det hver dag fra 20. desember. Det ligger en norsk-kjøpt fotball her.

Hilsen Wera