Oslo

Skal alt dateres, slik spør jeg. Og: hva bærer en dato (på)? Denne dagen midt i april, ti dager etter 6. april, som er datoen for nedskytingen av flyet med den rwandiske presidenten, i 1994, og ti dager før datoen for nedsmeltingen av reaktor 4 i Tsjernobyl, 26. april 1986.

16. april kan være en dato som ikke er ladet med katastrofe.

I dag har jeg sett filmen La Bataille d´Alger (regissør: Gillo Pontecordo) i Cinemateket. La Cinemateket bestå. Det må finnes offentlige rom en forlater rystet og, kanskje, med ny erkjennelse. I innledningsordene, innenfor et seminar om italiensk politisk film, sa Helge Rønning at ‹de som var frigjørere kan bli undertrykkere›. Dette er tilfelle i mange land, deriblant Algerie.

La bataille d´Alger er en fiksjonsfilm basert på ”en sann historie”. I stor del på et manuskript av Yasef Saadi, en av frigjøringsfrontenes ledere som ikke ble henrettet. Filmfortellingens tid er 1955-57. 2. juli 1962 erklærte Algerie seg som uavhengig (av Frankrike).

Filmen, https://www.youtube.com/watch?v=rg1-uWkPx84, ble vist i Pentagon i 2003, før den amerikanske invasjonen i Irak.

Jeg ble nær sagt forelsket i Algerie i 1962-63. Det var bøkene til Albert Camus som tok meg med og, kunne en si, innviet meg. Det var ved å lære om og fra undertrykte i Algerie at jeg først lærte et og annet om kolonial undertrykking. Det franske, som jeg sugde til meg litterært, var også voldelig. Jeg fikk, i perioden 1962-65, mange titalls brev fra algirske Ali, som var blitt torturert – av franske offiserer – i celler under sanden i Sahara. Jeg ville aldri fått vite dette ved å lese en norsk avis. Jeg kom til Algerie i juni 1965 og ble verken ranet eller voldtatt. En bok med fortellinger og tegninger av barn, les enfants d´Algerie, samt Les Damnés de la Terre av Franz Fanon, begge kjøpt i Alger i 1965, har vært med meg siden.

Skulle så gjerne dra tilbake til Algerie. Men jeg er blitt ”tatt av” sør-Asia og kommer neppe til noe annet krevende sted.

Jeg ser ikke filmer om vold. (Bortsett fra Apocalypse Now!) Så har jeg – enda en gang – sett denne. Sett giljotinen, sett franske politisoffiserers torturmetoder, sett bygeriljaens hjemmelagde eksplosiver og bruken av disse, den intrikate oppbygningen av terrorceller, den intelligente organiseringen av disse; jeg har sett viljen til å avstå, oppfinnsomheten, den disiplinerte kjærligheten – og maktens arrogante spaning. Sett bruken av kvinner og kvinners bruk av seg selv, med eksplosiver i bastkurver, ofte under side klær, forbi politisperringer. Det er femti år siden.

Ett bilde: fangen ”Ali”, som har begått gatevold, ser en henrettelse i fengslet. Jeg som ser filmen ser med ”Alis” blikk og tar til meg ”Alis” raseri. Det er uunngåelig. Hvit makt er utålelig.

En film i svart/hvitt. Alt blir hardere, mer inngående, rett til bevisstheten. ‹Se dette, og tenk.› Bildene blir igjen.   

Hva gjør at jeg, som ikke vil se vold, ser vold. Filmen er et kunstverk, derfor. Den er en stor film og en politisk og filosofisk skjerpende film. Jeg må skjønne – litt av – det jeg ikke vil ha, nemlig vold. Må skjønne villigheten til å dø for en by, et land, en visjon, og også begjæret etter å knuse det etablerte regimet eid av dem som har mye å miste. Opprørerne har aldri eid eller, som oftest i vold, mistet det vakreste.

Undertrykker og undertrykt, skarpe blikk hos begge, ubarmhjertige viljer hos dem som bodde i landet først og hos dem som regjerte Algerie i 130 år, de franske, og trodde de alltid skulle herske.

Ja jeg har sett denne filmen i dag, for jeg må skjønne hva det vil si å se den andre, den koloniserte (algireren) med kolonimaktblikket og bli sett av den koloniserte med det frekke blikket nedefra, det som vet at makt ikke er rett, og er villig til å dø i denne innette viten. Ingen store ord om Allah i denne filmen, men de undertryktes solidaritet med hverandre.

Jeg beveger meg ofte, lenge og regelmesssig i et postkolonialistisk sør-Asia. I ukjente blikkfelt og lagringer av bilder. Vi blir sett på måter vi ikke kan gjennomskue og vet ikke hvordan vi ser ut når vi ser, og heller ikke hvordan vi ser – og hva vi ser bort fra.

syngende barn i Bangladesh

Winston Churchills folk har aldri, meg bekjent, innrømt at det britiske styret "regisserte" den bengalske hungeren 1942-45 ved å ta maten vekk fra Bengal under WWII, og det offisielle USA har aldri beklaget bombingene av Hiroshima og Nagasaki.

To datoer: 6. og 9. august. For meg har 9. august alltid vært den alvorligste. For da ble ugjerningen begått for andre gang.

Hilsen Wera