Lalmonirhat

kjære hver og en,

I går ble noe klarere for meg enn det har vært før, der, foran jentenes helt usminkede, underernærte hud. Og jeg tror jeg tråkket på dem.

Det hender utålmodigheten slår til. Dette arbeidet er vanskelig. Stien er noen ganger overgrodd. Tenk tanken: å hente ut stemmene i de fattigste barna i den fattigste regionen i et land der koranskoler bygges i et sett. Mange sier at sang er haram, hedensk, eller de sier: pugg lekser, pugg, eller: arbeid i huset. Maten fins men er lite næringsrik

Makten i Jamaat e-Islami vokser i landet. Samtidig tiltar det alminnelige eksamenspresset, innenfor en ideologi der skolegang, især jenters, er et overordnet mål. Det er sjelden jeg hører noen spørre: men hva skal de lære, av hvem, og med hvilke bøker. Under dette forsterkede, ofte pinefulle, skolepresset er sangen nødvendig.

Sangen er både elsket og skjøvet ut i marginene av et samfunn som på en og samme tid suger til seg globaliserte vaner og tenkesett, med sekulære utdannelsesverdier, og der det samtidig produseres lukkede tenkeformer: barn skal gis til Allah, pugge Koranen og lite annet.

Hva var det som ble klart for meg i går. At jeg krenket noen tydelig underernærte barn. Alle som skulle vært på plass kl 11, da vi ankom fra småbyen, var ikke der. Vi satt i en hindugrend i et jungelområde. Det er rett før hinduenes store høytid, durga puja. En voksen mann sa at barna antagelig var triste, for de ikke hadde mat og klær til feiringen.

Andre barn sitter på matten og øver når vi ankommer, i bil eller rickshaw. Men ikke disse barna ”i jungelen”. Halvparten kom slukøret, kanskje skamfulle, traskende altfor sent. De hadde antagelig ikke fått mat før det. Når jeg er misfornøyd, eller barna tror jeg er det, bøyer de seg helt ned; de mister stemmen. Var det rytme og klang der før, opphører den da. Jeg må ikke være misfornøyd.

Det er ikke første gang det slår meg at barn her ikke er vant til å snakke. Selve øvelsen mangler; motet også. Det er ikke lett for underernærte og skamfulle å forme setninger og la dem komme ut.

Litt etter litt begynte de å synge men uten kraft. Hva var skjedd på stedet. En sterk jente var giftet bort. En annen begavet sangjentes søster tok livet sitt for to år siden og den begavede søsteren kommer ikke lenger for å synge. Den blinde musikeren som alltid har vært der var fraværende. Shipon, en ildsjel på cirka tretten, har skåret seg i foten og er i tillegg blitt altfor tykk.

Barna her adlyder. Barna i hindufamiliene i jungelen har ikke koranskoler og Jamaat e-Islami i nærheten; det de har er mangel.

Dere er jo døde i ansiktet, sa Badsha. Hvordan kan ansiktene bli levende, spurte jeg. Vi må synge, sa flere. Så sang de en rytmisk sang sammen. Reis dere, sa en eller annen. De sang stående. Også jeg reiste meg og danset mellom og rundt dem i all enkelhet. Dro en etter en med meg inn i dansen. Ingen begynte å danse før de ble dratt med inn. Underlaget var humpete. Vi danset på det som var. Nå er det litt lettere i meg, sa Ruma.

Aldri hadde jeg tenkt at jeg skulle danse barn til å snakke. Jeg hadde ikke engang tenkt jeg skulle danse. Den som danser er ikke sint eller knust.

De kunne lage setninger etterpå. De egne setningene sitter langt inne. Kanskje mangler de helt i mange. I hverdagen ber ingen dem si noe. De blir kommandert: gjør det, gjør det, gjør det. Skolemesteren sier: pugg det pugg det pugg det. Hundre eller hundreogfemti barn i en klasse.

En far sykler rickshaw i Dhaka, kan hende. En storesøster i tekstilfabrikken. Redsel for å bli slått, og så måtte legge seg sulten. Ingen ny kjole i år heller. Ikke såpe engang. Noen sier at det ikke fins matmangel i landet. Jeg er sikker på at det fins matmangel her.

En uant redsel, for eksempel i går, for at vi skal stenge sangskolen der vi ikke ser ”fruktene”. En kunne tenke seg at sangskolene uten umiddelbare og målbare frukter er de aller nødvendigste.

Men noen frukter må jo falle ned fra treet for at kraften skal bli bevart i (med)arbeidere, som må få merke at de gjør noe viktig. Alle tørre trær skal ikke hogges ned. Skjelningsarbeidet må gjøres med våken samvittighet. 

Narayan, den dyrebare medarbeideren og musikeren, som underviser i rytme og strengeinstrumenter, og også i fløyte, sier at de mest begavede barna rett som det er blir borte fra oss. Dette er ikke usant. Alle vet hva disse begavede barna heter. Også ikke så tydelig begavede barn blir også borte fra sangen. Grunner kan være: nye og harde korantolkninger, dragningen til penger i tekstilfabrikkene, foreldres redsel for at jenter skal bli trakassert på skoleveien.

Navnene til de alminnelige barna blir ikke husket på samme måte. De husker knapt navnet sitt selv. Det faller dem ikke inn at de kan skyve på en stein i verden, og ikke engang i sitt eget liv. Hinduer er i tillegg, som minoritet i et land under pågående og ganske hard islamisering, redde.

En lykkelig syngende gutt på tolv år, Nazmul, ble sendt til koranskole for noen måneder siden. Nazmul ville synge, og får ikke synge mer. Ripon sa til meg at foreldre tror frelse kan komme ved et barn som adlyder Koranens bud. Foreldre tror de har syndet og gir barnet til Allah.

Så kom farløse og vidunderlige Subho syklende. Han hadde krysset Dharla i en overlesset båt og kom for å hente skolepenger. Han sa han vil synge alltid. Nå underviser han lillebroren. Det er mormoren som sier: Subho, syng. Nå sier moren det også.

Hilsen Wera