kjære hver og en,
Jeg skriver
denne teksten, først som notat i telefonen på trammen i en vietnamesisk
butikk som ikke er åpen akkurat da, og etterpå i det lille fristedet mitt i
Damjanich utca 39. Jeg skriver uten stram sensur.
Dette: så underlig der er
at vi fins. Jeg har nettopp lest noen av president Donald Trumps siste
tvitringer. Siden jeg lukket datamaskinen, steg på og steg av trolleybuss 78,
har han antagelig tvitret mer. Jeg sperrer øynene opp og presser dem igjen og
tenker: en president som tvitrer. Jeg begriper det ikke. At det er så lett å sleive
ut tolv-tretten ord med kan hende kolossale konsekvenser aldeles ustraffet, som: nå
bomber vi litt her dere, ville ikke det være… smart, eller noe lignende.
Jeg skal til
en ”butikk for små ting”. Tråd, trådsneller, knapper og garn. Jeg tror
innehaverne i slike butikker i Budapest inntil 1944 i stor grad var jøder. Den
nesten nye presidenten tvitrer som om han var en vridd innehaver av en butikk
for ørsmå ting: koreanere og slikt, iranere og slikt, mexikanere og slikt. Ja, at
vi alle er del av noe han kan forsyne seg av og hive bort med et glis, rent
ut sagt tvitre vekk, rive av trådene i.
Som aldri før
bøyer jeg meg for en formell anstendighet. Anarkisten i meg
rykker stillferdig noen mentale centimeter vekk fra sitt gamle sted. For det er farlig på
jorden nå. La oss i det minste tenke. Den plutselige assisterende
pressesekretæren i Det hvite hus blir ikke mer anstendig av å være kvinne. Er
det virkelig av tvitringer eller muntlige og sentimentale bøllekast vi skal dø.
Noen på kloden
er fortsatt kollektivt krenkbare. De lever ifølge en gammel æreskodeks som kan være
rigid og brutal, men inneha en viss forutsigbarhet og logikk.
Plutselig kunne den nye store hvite bøllen ydmyke en brutal makthaver som er
bærer av en tradisjonell og regional æreskodeks, og gjøre ham/dem aldeles utembart rasende.
Nå må lovgivere og lovbevarere gjøre sitt, før diktatorer og selvhenførende bøller gjør det, på irreversibel
maner. Når alle dør, vil også den tvitrende dø. Jeg tror ikke denne mannen vet
hva det er å dø, og at heller ikke han slipper unna. Han skal bli vanlig jord
uten anledning til å tvitre mer. Nå er vi alle amerikanere. Vi er i samme fare
sammen, i en utenkbar latterlighetenes uhygge.
I dag har jeg
gått mellom gravene i den eldste (tror jeg) jødiske gravlunden her i byen. Jeg
hadde bevart gravvokterens mobilnummer og ringte ham etter to år. Jeg skulle vært
ved den ungarske regjeringens nyopprettede flyktningekonteinere nær grensen til
Serbia. Det ble ikke slik. Så ringte jeg ømhjertede Gyula og husket at han
snakket litt tysk. ‹Kommen Sie›, sa han. ‹Ich komme›, sa jeg. Lyset var så
lekende i dag.
Jeg utstyrte
meg med leicaen, den som må overhales i Tyskland etter retur til Norge, steg på buss 78 i retning
Østbanestasjonen, et av deportasjonsstedene for jødene i Budapest anno 1944,
satte meg så i trikk 24, og trasket i retning ”stedet”. Der stod Gyula og Erzebet,
hans kone. Shalom. Og jeg gikk enda en gang inn mellom gravene, de som ikke har
noen etterlatte. Enda en gang leste jeg de underlige ordene Freude Ihrer Asche. For oss som vet mer
enn dette om aske stikker det å lese denne innskriften fra cirka 1920.
Der vandret
jeg, enda en gang, mellom små og store graver, de med slyngplanter, de med
utviskede hebraiske innskrifter, noen med latinske, ja sågar en med
adelskvinnenavn, vandret ved minnegraven over beboere fra gettoen, forbi noen
halvt knuste steiner, mens lyset ga og ga, og det ble morgen og det ble
ettermiddag, og lyset ga fremdeles. Da jeg nærmet meg utgangen, så jeg en stige
stå ved muren, og over muren til den katolske gravlunden på den andre siden,
dit klatret samme Gyula, han pleier graver øst og vest for muren, for en død er
en død, og Ersebet sa: kom en dag og gi oss fotografiene dine, det sa hun i en
rent ungarsk talestrøm, og jeg skjønte alt sammen, der jeg fulgte trikkesporet,
men ikke helt til Joszefváros-stasjonen, hvorfra… de store transportene dro ut
i 1944, som fra Drancy øst for Paris, men antallet passasjerer var langt større
her sentral-øst i Europa.
Det er etter
dette jeg leser den nye presidentens tvitringer. Han må slutte nå. Ingen av oss
er mer enn en sårbar kropp, rent ut sagt, en mulig stakkar i en buss eller tog.
Vi kan speile oss i det rareste tvitterskinn. Men vi er ikke mer enn slike kroppslige
hjerter. Det er fredag i Europa.
Hilsen Wera
