Kolkata

Januar 2017, og jeg oppholder meg fremdeles i denne lave byen. Med fullmåne, høyvann og øsende regn vil store områder bli oversvømmet. I dag: 15 C. Det er for varmt. Folk savner kulden – om de orker å tenke på savnet. Noen vet at det dreier seg om et kolossalt og kollektivt alvor.

oppvask ved toglinjen i Dhankuria, Kolkata

En indisk bengaler, en bangladeshisk unggutt og jeg dro til retning College Street i går. Bokstrøket i byen. Bokstabler, folketrengsel. Pakkepost-”skredderne” stod bøyd, store bokpakker ble sydd inn i hvitt stoff, adressert – for så å fraktes til posthuset. 9. januar er blodgiverdagen i The Coffee House, dette sagnomsuste, der kelnere serverer med hvite koloniale hatter og det summer i samtaler, under vifter med Rabindranath-bilder på veggen. I etasjen over kafeen, blodgivere i kø. I trappen, potteplanter og girlandre. Ute i gaten: lyden av shehnai, obo. Og jeg kjente: ja, hér. Den musiske sekstenåringen behøvde lærebøker i klassisk musikk. Fra en serie på tolv valgte han bind 8 og bind 12. Han sa at det som stod å lese i bindene 1-7 var kjent stoff. Han spiller esraj og dotara og spilte fra en stor scene ved Jadavpur University for et par tusen tilhørere i går. Det ble begeistring, det ble midnatt. Så fikk han romanen Pather Panchali (Song of the Road) av Bibhutibhushan Bandopadhyay å lese. Han er en leser, en skriver. Og en musiker. Det er denne romanen Apu-trilogien til Satyajit Ray er basert på.

Unggutten og trasket videre, ned gaten der jeg bodde i et lite gjestehus i 1980. Han utbrøt: da var jeg ikke født. Han leide meg, uten skam, på fortauet. Fordi han nesten er et barn og jeg kan sies å være gammel? Jeg vet ikke det. Vi trasket i virvaret av kjerrer, motorsykler, hunder, bokstabler og folk, for å drikke te i det gamle stedet mitt, med cybersjappe i annenetasjen. Jeg brukte denne cybersjappa i mange år. Da sa sekstenåringen: å, nå passerte vi et sted for strenger. (streng =tar) Strenger til dotara og esraj! Det som koster 500 taka i Bangladesh koster 30 rupier her, konstaterte han, og fordypet seg i de forskjellige variantene strenger – mens Nitai og jeg gikk videre på leting etter en svart bomullssari til en musikers kone. Nitai er vever og kunne konstarere at kvaliteten på stoffene ikke var hva selgeren sa: bomull & silke. Det ble ikke noe kjøp av svart sari. Men musiker-ungdommen satt lysende med en plastpose full av strenger, skruer og verktøy å feste strengene med, og visste at dette var et storveis kjøp; han hang nynnende i håndtaket i metroen på veien tilbake mens en annen unggutt iherdig spurte meg ut om ”hva jeg var”: angloinder eller noe annet. Vi trasket til Kalighat. Og jeg sa til Anando på seksten: vit at her låner mange jenter ut kroppen sin for en natt eller mer, og får penger. Han hadde aldri før hørt om noe slikt. Han vil vite om verden, og jentene stod rett ved tesjappa der vi satt.  

tørt tre ved bengalhavet

”Norge” har vært rett i nærheten på en mer inngripende måte enn før, i tiden min Kolkata. Jeg pleier å glemme Norge her. Suno-Norge, solidaritetsorganisasjonen for den gamle sangen nord i Bangladesh, er avviklet. Både sannferdighet og respekt for barn mangler på ledelsesnivå i den bangladeshiske organisasjonen. I landsbyene ble det, helt fra 2004, undervist og sunget; ja, vidunderlig. I byen, der pengene og statusmakten var og er, ble det gjort noe annet. Jeg var medstifter av organisasjonen, og forlot den som en ”varsler”.

Det store spørsmålet: hva skal ”jeg” slippe, hva skal ”jeg” holde i. Sanden siler mellom fingrene, noen korn blir igjen; jeg har forlatt så mange steder. De ligger i strupen som en sang, og noen ganger et hulk. Jeg har aldri forlatt et sted, en forbindelse, en kjærlighet uten at meldingen innefra: ”gå ut” har vært entydig.

Jeg kan ikke forlate dem som har tatt meg inn i hjerte og sang nord i Bangladesh. Jeg har ikke pengene musikerne og mesterlærerne behøver for å kjøpe mat å spise og bensin for å bevege seg rundt. Det må lages en solid, om enn liten, båt. Det er nødvendig å lage den. Løgnordet skal ikke få være det siste.

Åtte sangskoler er i drift, får jeg med ett vite. Uten honorar. Men mesterlærerne må jo honoreres!

I dag gikk jeg med Anando til huset Nirmal Hridoy, det Rene Hjertet. Det var der Mor Teresa, hvis arbeid jeg bare delvis holder av, begynte å ta imot døende fra Kolkatas gater på femtitallet. Jeg spurte en nonne: får vi gå til kapellet. Vi var: en muslim, en hindu og den som skriver dette. Ja, svarte hun. Vi gikk opp trappen og satte oss på gulvet der en europeer eller amerikaner lå på kne og skrev. Hver av oss var stille på sin egen maner.

Og så: hit, til Tori-Maa, for å tenke videre om arbeidet for den gamle sangen i elvelandet.

Hilsen Wera