søndag 9. oktober 2016

Kolkata


kjære hver og en,

En episode for tre dager siden: i bil med politieskorte, mer enn fire timer, fra Kurigram til grensovergangen mellom Bangladesh i nord og India i nord-øst. Stans ved en stor te- og matsjappe. Tyve minutter her, ikke mer, sier den ledende politimannen. Fire av sangjentene fra nærmeste sangskole, i et muslimsk nabolag, dukker opp i tesjappa, rett fra tentamensrommet, forbløffet over det plutselige gjensynet med meg, og dét i en tesjappe. Kafeen er fylt av menn. De to eldste sangjentene, med hijab, setter seg foran Maria og meg. Vil du synge, spør jeg enkelt. Den ene vil, den andre vil. Lalansanger. Uten instrument. Det blir stille i kafeen. Sang her!?

Jentene hadde da hørt at ”maa” ikke ville komme til dem mer. Jeg rakk ikke å kommentere dette i tesjappa. De tyve minuttene var forbi.

Dette er det første brevet fra den asiatiske reisen min i 2016-17. Jeg kunne skrevet fra Kurigram i september. Jeg lot være. Det skyldtes en emosjonell og organisatorisk unntakstilstand.

Jeg er nå i Kolkata. Regntiden gir seg ikke. Hva heter forresten de grønne jungeltrærne som renner over av ”skapelse” rett foran øynene på oss. En fugl sitter i karmen med hvit og svart stjert og et vidunderlig orange bukparti, alt dette i  presise fargeformasjoner, og lar seg ikke skremme av de feite kråkene som vokter over reiret sitt i år som i fjor.

Noen av dere som leser dette har holdt av og holder fortsatt av sangarbeidet nord i Bangladesh. Det er grunn til å holde av det. Fruktene er mange, store og vakre der ute på åkrene; det vil si: i de lokale sangskolene. Det er i kontoret og papirene løgnene produseres.

Folk jeg har kjent i inntil atten år hadde – før jeg dro fra Oslo – fått vite at jeg ikke ville få komme til stedene deres igjen. Men hvorfor skulle jeg ikke kunne komme i 2016, jeg som hadde vært der, i ”nordfolden” av landet, hvert eneste år, av og til to ganger i året, siden 2002?

Av sikkerhetsgrunner, ble det sagt og skrevet til meg. Dette utsagnet var ikke uten feste i lokale og politiske realiteter. Men den viktigste grunnen var at organisasjonens keiseraktige leder ikke ville ha meg der. Dette visste jeg intuitivt, og det er siden blitt praktisk bevist.

Sangarbeidet har vært vakkert på grunn av de musikalske medarbeiderne. Disse har nå sagt opp stillingene sine i organisasjonen. De ønsket å si opp i fjor. Jeg bad dem vente til neste gang jeg kom; altså til september 2016.

2015 og 2016 har vært harde år for tanken og samvittigheten. Jeg har gitt arbeidet for sangen i Bangladesh hjerte, oppmerksomhet, tid, penger i mange år. Det har også mange andre gjort.

Du skal dra dit, sa det i meg gjennom sommeren og høsten i år. Dit, til sangen. Til dem som, på samme måte som deg, elsker den gamle sangen. Til dem du har sittet i båt og spist på bananblad med. De som kaller deg ”maa”. Ingen administrativ leder i Bangladesh eller Norge kan ta bort dette. Det er realiteter av en overskridende og ikke-administrativ art.

Før avreisen fra Oslo fikk jeg vite at mitt nærvær i landsbyene kunne utsette barna der for fare. Jeg kunne selvsagt ikke kjenne konsekvensene av mitt (hvite) nærvær. Jeg kunne derimot ane konsekvensene av å la være å komme.

Om jeg ikke kom, ville ”keiserens” ord blitt de siste. Nå vet jeg at denne ”keiseren” er voldelig. Han kan tro han var uavsettbar. At han = organisasjonen. Jeg håper han faller ned fra posisjonen sin meget fort.

Det brutale er å holde den som skader barn oppe.

Jeg var forbundet med sangen, musikerne og barna lenge før ”suno-norge” ble til. ”Suno-norge” ble til ut fra et ønske om arbeidsfordeling, og for at arbeidet, som tiltok, skulle foregå ordentlig og gjennomsiktig.

Forbindelsen min til sangen og barna på ”elvelandet” i øst er av eksistensiell, kunstnerisk og emosjonell art. Den var i noen år også organisatorisk, men er ikke lenger det. I september visste jeg for lengst at løgner, av ”keiseren”, ble kalt realiteter. Han har tårenes gave og har brukt dem i stort monn. ”Gråt for utlendingen”, har han sagt til en av jentene. For da blir utlendingens hjerte ømt.

Jeg hadde fått vite om vold før jeg kom i september, men uten å kjenne dimensjonene. Nå vet jeg langt mer om voldens dimensjoner.

I 21 dager i september/oktober bodde vi, cirka tolv personer, i et gjestehus i Kurigram. Skjelnende, syngende, spillende. Jeg hørte manges historier. Folk kom til gjesthuset, noen langsveis fra; alle for å fortelle om hendelser og gjerninger de til da hadde tiet om. Vi beveget oss i en, til tider, oppslukende og noen ganger bisarr mental labyrint, med rare nyheter hver eneste dag.

Noen holdt tvers gjennom alt en lampe i hendene: sangen og det musikalske fellesskapet.

Jeg var blitt grovt vanæret før jeg kom til landet, både på DC´s (the Deputy Commissioner´s) kontor og overfor de lokale mesterlærerne i sangarbeidet. Anklagene var: store pengeunderslag (begått av meg) i ”suno-norge”, spionasje, misjonering, promiskuitet.  

Maria, en norsk en psykologistudent, var i gjesthuset, og er i Kolkata nå. Feltarbeidet hennes, om sangens betydning for et utvalg jenter, ble utført tross iherdige forsøk på undergraving. I Maria har ”vi” et vitne til det vakreste og det rått infame. Men hvem i Europa vil tro på det hun og jeg har fått se, høre og vite…  

”Sannheten har ingen hensikt, mens løgnen har hensikter”, sa en mayaprest i Guatemala til meg i 1995. Sannhet ønsker mer sannhet. Løgnene uttales og gjøres for at noe skal skjules eller oppnås. Året 2016 har rommet den ene surrealistiske erfaringen etter den andre, både om løgner, løgner om løgner og forbløffende enkel sannhet.

En massaker fant sted i en kafé den diplomatiske enklaven i Dhaka 1. juli 2016. Sytten utlendinger ble drept. Ifølge logikken: at en utlending (hviting) er en utlending, og lett å få øye på i Bangladesh, kunne en tenke seg at også jeg (vi) ville være i fare.

IS er i Bangladesh, ble det antydet i august/september. Jeg så, i noen døgn i Oslo, for meg at hodet mitt kunne bli skilt fra resten av kroppen. Men jeg visste, tross dette, at den opplagte faren for mitt vedkommende var knyttet til lederen for sangarbeidet, ”keiseren”, som ikke ville ha blikket mitt på seg, og ikke ville at jeg skulle se og høre på dem han hadde krenket grovt. Han ville ha meg vekk. Til noen snakket han om å drepe meg.

Falt blikket mitt på de krenkede, ville de, i detalj, kunne fortelle hva han hadde utført mot dem. Nå har mange av dem fortalt.

Organisasjonen i Bangladesh, den jeg – med mange solidariske venner – med hjerte, kunstnerisk oppmerksomhet, tid og penger har bidratt til å bygge opp, har jeg forlatt. Fruktene av organisasjonens arbeid er mange og vakre, tross infame løgner og vold i organisasjonens sete.

Mine nærmeste mennesker i Bangladesh, syngende ungdommer og musikere, har forlatt organisasjonen. De har ikke forlatt sangen og tradisjonen. Jeg kan ikke love dem mer enn det jeg er. Jeg er ikke ung, men kjærligheten til sangen blir sterkere og sterkere. Skal den holdes oppe, må det være utøverne, stedets egne folk, som holder den og holder seg i den.

Jeg er en som kan slippe tak i det jeg holder av. Men bare når det skinner lys fra beslutningen. Nå skinner lyset på, eller kanskje fra, den lille resten av musikere og ungdommer som prøver å rette seg opp, og se for seg livsretningen sin, etter krenkelser – og som fremdeles synger med et mot som verken er bøyd eller knust.

De er lei seg for at jeg ikke skjønte løgnene og ”skuespillene” på et tidligere tidspunkt. Men de fortalte meg nesten ingenting før senhøstes i fjor. Jeg spør meg om jeg kunne sett og skjønt likevel. Jeg ville så gjerne holde sangen i barna oppe – og trodde at ”keiseren” var nødvendig. Derfor kan jeg ha sett bort istedenfor rett på et mørkt punkt. Jeg visste ikke om ugjerningene. Men jeg har alltid visst at jeg nødig vil befinne meg der ”keisere” befinner seg. Jeg vet mer nå, både om ugjerninger og om mot. Mer om meg selv også. Og tenker at ”keiseren” fortest mulig må kles av, gjøres liten og ufarlig, og at de skadelidende må gjenkjennes.

Det gavner ikke syngende barn at en ”keiser” holdes oppe.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar