Inngangen jeg ikke tenkte å lage: jeg hørte nettopp Norges finansminister si (P2) omtrent slik: at oljen er det viktigste Norge har, og slik vil det være lenge. Derfor:  la mest mulig olje hentes fra bunnen i Barentshavet fortest mulig. 

Hun kan ikke tro på fisk. Ikke på korallrev, hvor de enn er. Ikke på fiskere. Ikke på isen i Arktis. Og ikke på barn.

Jeg tror knapt det jeg hører. Noe er aller viktigst for enhver med bevissthet. Hva er viktigst for finansministeren? Det kan da ikke være – flommene. 

Inngangen jeg tenkte meg, fordi jeg funderer over "erfaringssonen sjalusi/nidkjærhet": i Bibelens Første Mosebok er fortellingen om Josef stor og merkverdig. Josef er høyt elsket av sin far Jakob/Israel og blir kastet i en brønn av sjalu brødre. Broren Ruben ser det og gråter. Men de eldre brødrene, mange med en annen mor enn Josef, er ille tilredt av sjalusi, for Josef er høyt elsket, også fordi han drømmer sant. For sanndrøm bøyer en seg. Josef blir reddet opp av brønnen og solgt til forbipasserende, som så selger ham til faraoen i Egypt. Der blir Josef betydningsfull som faraos egen drømmetyder. Det blir uår i Kanaans land. Josefs brødre drar til Egypt etter mat. Josef gjenkjenner dem, men de ikke ham. Han sier: dere skal få rikelig med mat, eslene deres skal bære all maten nordover. Men dra først tilbake til Kanaan og ta med dere yngstebroren deres hit. Det er hans høyt elskede Benjamin. Da Josef ser Benjamin igjen, gråter han, og sier til tjenerne: slakt gjøkalven og lag et stort måltid!

Ja, Bibelen rommer fortellinger om raseri, hor, sjalusi, mord – og hengivenhet. Alle dødssyndene, disse som i østlige sanger, for eksempel av bengalske Lalan fakir, av og til kalles ”slangene”. Bibelen rommer fortellinger om betydningen av den høyt elskede ene, den tilværelsen blir annerledes ved, og som aldri kan glemmes. Jakob, brødrenes far, kunne aldri glemme den ene, den høyt elskede, av de tolv sønnene sine, den bortførte Josef. Og Josef kunne ikke glemme yngstebroren Benjamin. 

De fleste av oss er forbundet med en eller noen få på en avgjørende måte, og ikke forbundet med andre på samme vis. Alle er ikke alles høyt elskede. Men regelen om anstendighet – at alle og alt som lever har livets rett – gjelder for alle, og hører til det allmenne etiske grunnlaget. Det kan ikke finnes noen regel om hvem som skal være en annens høyt elskede. Dette er hinsides argumentasjon. Det er gitt. 

midt i Kolkata; jenta er forbundet med ham jeg tror er bestefaren

I går, fredag, var jeg til stede under en nærlesning av dikt/gjendiktninger av tyskfødte Nelly Sachs (til norsk ved Astrid Nordang). For Nelly Sachs var Paul Celan broren, kanskje den eneste; og Nelly Sachs var søster for ham. Bror og søster er neppe termer for ‹den høyt elskede›. Men de er, i poetisk og metafysisk forstand, termer for den uerstattbare. De som ikke er den enes utvalgte eller gitte høyt elskede og uerstattbare må tåle disse ”meridianene”, de sterke trådene mellom to eller tre der en selv ikke inngår, og lære at kjærlighet ikke slavebinder men overgir; de/vi må krysse eget mørke, det som ofte har navnet sjalusi.

Sjalusi er ikke en forbrytelse. Sjalusi stammer som oftest fra mangel, som en ikke selv har laget, og uanstendige forfordelinger i tidlige år. Men den som ikke gjennomskuer sitt eget sjalusimørke, ja som ikke vedkjenner seg det, men tvert imot tiltenker seg selv en grenseløs rett til å agere det ut, i makt og blindhet, kan komme til å begå overgrep av både emosjonell og kroppslig karakter.

Sjalusien kan kle seg i teologiske vendinger.De sekulære har sin egen nidkjærhet, også den av og til vridd og voldelig.  

i bokgaten i Kolkata

I dag morges leste jeg, i The Daily Star, Dhaka, at en av Lalan fakirs "følgesvenner" (mer om Lalan, død i 1860, i en annen blogg) i denne uken ble massakrert, idet det – av morderne – ble ropt ut at Gud er stor. Og jeg vil si, med Lalan, at "de ikke har kompassnålen".

Jeg gjendikter for tiden - dette har pågått i mer enn ti år - et utvalg av Lalans sanger, og siterer fra en av disse:

‹Du løper fra Delhi til Lahore.

Men i ditt eget fang

ligger et tungt mørke.

                              

Den usynlige mesteren

har samme form som du selv. 

Samme lek

som utfolder seg i krukken du er

utfolder seg i universet

Slik månens form

gjemmer seg bak skyer.

Kjenne seg selv 

er i sannhet bønn.

Lalan sier: den som kjenner

den Usynlige

har kompassnålen.›