Kolkata

kjære hver og en,

Hva skal jeg tenke på. Tenk på det nærmeste. Hva er det nærmeste. Er det min egen kropp? Det er også min egen kropp. Så kan det være en i naborommet her ved Ur-Ganga i Kolkata. Det kan være en fugl. Eller mitt hjerte som ikke er ‹meg›.

Jeg er ikke i geografisk nærhet av klimatoppmøtet i Paris. Noen der sier at isen ikke smelter. Kanskje mumler de at den smelter av seg selv; eller at det er bra at den smelter. Det kunne jo gavne oljeutvinning, skipsfart, ubegripelige børstransaksjoner og fantasier om omnipotens.

Noen i Paris disse dagene sier antagelig at regnskogene i Amazonas og Indonesia ikke har betydning. Da sier de at våre og andre levende veseners lunger ikke er av betydning. Og slett ikke urfolk. Ja, at betydning ikke er av betydning.

Her i Kolkata nevnes ikke issmeltingen i polene i en offentlighet jeg merker, ikke engang den i Den tredje polen, som er Himalaya. Dette må skyldes et politisk valg (av å sebort). Vanlige og slitne folk må tenke på kroppene og de nødvendige pengene. Linser og bønner er nå dyrere enn i Norge. En systemisk urettferdighet, et økologisk og politisk tegn, dette. Et forvarsel om underernæring hos subkontinentets middelklasse og fattige.

Jeg er ingen utroper av dommedag. Men noe kan ganske nøkternt og med ømhet og raseri fastslås.

Jeg bruker, som en stille beslutning, ikke ordet ‹terrorist›. Jeg vet ikke hvem som er hva og hvem som ikke er dette. Den som massakrerer er en som massakrerer. Det er lenge siden jeg begynte å tenke, og denne tanken holder meg, at vold er forbundet med penger og forakt for det som er ‹nede› og ikke snakker. Vold er en særdeles utelukkende måte å si jeg eller vi, på. Den inngår i en historie.

Jeg har, som alle, en grunn – som menneske – til å sørge over ethvert mord av en eller mange. Jeg sørger over raseringen av regnskogene. Dette (raserings)mordet er ikke mindre enn mordet på en + en + en + en.

Det fins ikke noe forbløffende eller nytt i dette utsagnet. Det er bare mitt utsagn i en verden der ordet ‹terrorist› inngår i en effektiv avsporing fra brede og lange tanker om hva det er som herjer med oss i fellesboligen planeten jord, den som kan sies å være henvist til oss med navn menneske. Den er større enn oss og uransakelig. Vi får bo her. Jeg får kjenne duften av guava.

Vi både vet og vet ikke hva som vil skje på lavlandet der jeg nå holder til om de som undergraver forsøket på å lage en solid avtale om reduksjon av klimagassutslipp i Paris, ja om de faktisk får den mulige ”redningsbåten” av en avtale til å kantre. For et arbeid, ikke minst psykologisk, filosofisk og lingvistisk, fra politikeres og diplomaters side: det å ta innover seg de mange, og meget forskjellige, økonomiske historiene, krenkelseshistoriene og, i tillegg, noen regjeringers store begjær om mer og mer vekst, og lage en felles tekst som kunne gavne.

Vi vet svært mye sammen med forskerne. Men vi er ikke inne i jorden, i dens forunderlige økologiske vev.

Et år på sekstitallet måtte jeg studere statistikk. Jeg vandret mellom instituttene på Blindern; til høyre, i bygget for samfunnsvitenskap, statistikk, til venstre, i faget religionshistorie, mystikk. Siden har jeg visst at vi må forholde oss nøkternt til sannsynligheter og samtidig vite at det usannlige kan inntreffe. Vi er ikke dømt; vi er truet. Og kan, med en smule visdom, elske jorden der vi får bo. Uansett hva og hvem for øvrig er vår nærmeste er jorden og kroppen det.

Det hender jeg hører utsagn som at Kolkata vil ikke bestå lenge, for alle trærne blir hogd ned. Som Kolkata, så Dhaka. Sørgmodige Badsha i Bangladesh spurte meg i oktober: maa, hva kan vi i arshi nagar (sangorganisasjonen suno-norge støtter) gjøre for naturen (prakriti). Jeg tenkte meg om og sa: plant trær. Jeg vet ikke om mange på det bengalske lavlandet sørger med samme våkenhet som han. Jeg vet ikke om folk vet hva som nå gjelder. Jeg vet ikke om de vet at det gjelder deres barns mat og mulighet til å bo på fast grunn om ti år. Om de tenker at ‹de selv› er av betydning, eller at bare Gud er betydning: at den ikke-jordiske realitet, i Allah eller Mor Kali, er den eneste.

Jeg vet ikke hvor mange fra lavlandet som sier sitt i Paris disse dagene. Her jeg holder til herjer partipolitikken. De færreste har tilgang til et overskridende politisk blikk. Folk er ikke blitt skolert til å tenke om stigende vann og kommende tørke i et større perspektiv. Badsha tenker politisk. Binod i Kolkata tenker økologisk. Vi skulle så gjerne skolert de syngende og tegnende barna våre til å si sitt.

De syngende i Bangladesh kunne skoleres på vegne av trær og risplanter. Men neppe de tegnende her øst i India. Her ville det oppfattes som subversivt og være farlig for den spede organisasjonen. Den styrende makten, som krenker, tåler ikke å krenkes og har ører overalt. Vi har verken samvittighet eller penger å betale oss ut av trakasseringer og anklager.

Arbeidet her må være meditativt, konkret, med barn og helt nede.

Hilsen Wera